Del 2 av en tekst om «Adventstid og julestri», skrevet av Ulmar Timannsvik:
– Ble ikke jul uten adventskalender fra Donald og vennene hans
Ordet Advent er latin og betyr ankomst eller å ankomme.
Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye på denne ankomsten. Tror de fleste av kameratene mine heller ikke gjorde det.
Det var i grunn andre ting jeg tenkte mer på i den søte førjulstid. Julegava for eksempel, helst av den harde sorten.
Når æ først e inn på derre med hale pakka hussi æ bæst på dein æ fekk
i det Herrens år 1968. Det er uten tvil den julgavan som har satt størst pris på.
Som «vanlig» er det bestemte årstall og viktig ting som hendte i barndommen relatert til store idrettshendelser.
Fred Anton Maier hadde vunnet EM, VM, gull på 5000 meteren og sølv på tiern under OL i Grenoble det året. Det sett i minne hælt te æ parskere tøflan … vandrer heden
Julgavan fra mamma og pappa var et par skøyter, såkalte Langløpera.
Skosjæisa (noen kalte dem for pansera) uten sko, for å si det på den måten.
Bæksæmskon vart reipa fast til skøytene.
Som regel så hardt, at alt som var nedenfor hokkelkulan var helt følelsesløs. Ikke antydning til blodomløp i fotablaan.
Men hvem brydde seg om det, når det var 3 runder igjen av titusen meteren innpå Sjøtjeinna og Maier lå fem foran skjema til ny verdensrekord.
Langløperan ble med oppi senga den julaften.
Lå lenge å så på vidunderne før jeg sovnet.
Da jeg våknet 1. juledag, lå de foran senga. Pappa hadde vært innom før han sjøl gikk til sengs og lagt dem der.
Han fortalte jeg lå og holdt rundt dem under dyna.
Men det var denne adventstida. Tiden fra jeg åpnet den første luken på adventskalenderen og frem til julaften virket som en evighet, enkelte ganger som to!
Jeg hadde en litt enklere og vesentlig billigere form for adventskalender også.
Mange brukt en appelsin med nellekspikar.
Jeg hadde en potet, og den kan som kjent brukes til alt.
Ein rætteli Kerrs-Pink potet med innholdet fra en eske Nittedal hjelpestikker, eller på godt norsk, ei æsk me fyrstekaka.
4 hele stikker til fram og bakføtter. Resten var delt i to, og var stukket jevnt fordelt over resten Pinken. Så ut som et pinnsvin.
Når advent tiden hadde begynt var det også tid for å gå med julebøker.
Kristne julehefter i regi av Den Indre Sjømanns misjon og Misjonssambandet.
Jeg husker ikke helt hvor mye disse julbøkern kostet, men jeg mener å erindre at vi tjente 1 krone per hefte. Så det var om å gjøre å selge flest mulig, sånn at vi koin tjen oss nån krona te jul.
Det var på kveldstid at æ gjol unna salget. Utstyrt me ei flatbatteriløkt var det å gå innom så mange hus som mulig.
Det var ikke alle som var kristne på Suln, men de aller, aller fleste husstandene kjøpte julebøker.
Fiskerens Venn, Ved Juletid og Hellig Jul var det jeg som «distribuerte».
Jeg husker det var en eldre dame som var så glad hver gang jeg kom innom for å selge julebøker.
«Å velsigne dæ gutn min, kjæm du i år å ja!»
Jeg fikk bestandig kamferdrops, eller twist når jeg skulle gå.
Æ veit itj helt kårr mange adveinta æ vært vælsengna tå kjerringa, mæn omtanken var stor!
Det hender at jeg får et aldri så lite flash back til barndommens adventstid når jeg lukta av maling.
Når desember nærmet seg, skulle kjøkkentaket hjemme på Kjegla males, og det skulle selvsagt være hvitt.
Husker pappa sto på en krakk, som truet med å flate ut når som helst. Det var ikke snakk om å bruke malerrull, det ble brukt kost. Tror ikke malerrull var blitt på moten enda.
På den tida var det bare en hvitfarge, og den var hvit.
Ikke noe Herregårds-hvit, Kalkhvit, Gallerihvit, Egghvit, Bomullhvit, eller andre Lady-malingsfarger. God gammeldags oljemaling som det luktet maling av.
Vi gikk i svime en liten uke før den verste lukta var borte.
Det var ikke noe luktfri sekunda vassmaleng, og gikk bort etter den første grønnsåp-vasken.
Vi gikk i svime en ukes tid før malingen var skikkelig tørr.
Ingen hadde hørt ordet løsemiddelskadd på den tida. Hvis noen var det, så visste ikke vedkommende om det selv.
Kjøkkentaket på Sula hadde egentlig to farger. Det var fra hvitt fra jul til Sant Hans og mer eller mindre gult fra Sant Hans til jul.
Kjøkkenvifte var det ingen som hadde hørt om, så steikosen la seg godt til rette under taket og satte farge på hverdagen.
Nå er det ingen som maler kjøkkentaket lenger, de skifter det ut i stedet.