En tekst skrevet av Kjell Oskar Olsen:

Vi har alle en psykisk helse. Også en fysisk helse. Den fysiske helsen kan vi snakke om.

Et brukket ben, ryggplager, forkjølelse.

Den psykiske helsen snakker vi ikke så mye om. Angsten, depresjonen, mangel på livslyst, ensomheten.

Noen ganger kan de rundt oss merke at ting ikke er som de skal være med bestekompisen, kollegaen, kjæresten. Da kan vi spørre:

«Er det noe som plager deg?» Da rister de ofte på hodet og sier alt er bra.

Spør likevel. Da viser du at du bryr deg. Ikke mas.

Jeg har en bipolar lidelse. Den milde sorten.

Diagnosen fikk jeg i godt voksen alder. Lidelsen har jeg hatt siden tenårene.

«Er du sinnssyk?» spurte min gamle mor med et smil

«Sinnssyk» tenkte jeg. Da er jeg vel det.

«Je suis fou et jèn suis fier» brølte Jean til meg på telefon fra Bordeaux. (Jeg er gal og det er stolt av)

Han har også en bipolar diagnose og har alltid vært åpen om den.

1 % av befolkningen er bipolar. I kreative yrker er det 4–5 %.

Det er ikke morsomt å ha en diagnose. Man blir ikke kvitt den. Man må lære å leve med den.

Jeg blir glad og jeg blir trist som de fleste mennesker. Kanskje litt mer glad og trist enn andre mennesker.

Jeg tror på åpenhet. For meg har det fungert bra nesten uten unntak.

«Jeg er bipolar» sa jeg til en venn. Han er psykolog.

Han så lenge på meg og sa:

«Nei du er Kjell du»

Når man forteller andre om sine psykiske skavanker, får man ofte en takk. Ofte også en innrømmelse av egne problemer.

Så kan man snakke om det. Det er sunt.

Sula er et tett samfunn. Fysisk som sosialt. Det er hilseplikt på Sula. Vi sier hei til de vi møter. Enten vi kjenner dem eller ikke.

Alle vil bli sett. Når noen sier hei til meg, vet jeg at de har sett meg. Det gjør godt.

Det skal ikke så mye til. Så i fravær av psykologer og andre eksperter:

Gjør som Sulværingene: Si HEI