Som lærer hadde jeg ofte samtaler med mine elever. Mange slet med problemer.
Forskjellige problemer.
En ting hadde til felles: Mobilen.
Ingen hadde ringetoner. Telefonen Brummet. Det betydde melding. Den stod på lydløst fordi den aldri forlot kroppen .
«FOMO» sa Maria.
«Fear of missing out» sa hun.
Hun tok den med i dusjen. Den var vanntett.
Jeg er 70 år og bor på Sula. Sula er et tett samfunn. Jeg klarer meg alene. Jeg har snille naboer og venner. De hjelper meg med det meste. Skulle jeg sovne stille inn en dag, ville det ikke gå lenge før noen fant meg.
Eldreomsorgen er skremmende.
«FOGO» er min tilstand.
«Fear of getting old».
En dag vil jeg ikke lenger klare meg. Mine barn skal ikke føle ansvar for meg. De skal leve sine liv.
Jeg frykter et liv med smerte, bleier og mangel på mat.
Jeg frykter å ligge i en pleiehjemsseng badet i min egen avføring mens det strømmer trekkspillmusikk inn fra oppholdsstua.
Jeg frykter ensomheten.
I Trondheim får de eldre beskjed om å gjøre fra seg i bleia om natta. Det finnes ikke folk der til å følge dem på do.
Skremmende. Jeg frykter dette. FOGO.
Så en dag leser jeg at Frøya Helsehus har fått en pris for livsglede. Kanskje det ikke blir så verst likevel.
Kanskje kommer det snille mennesker inn på rommet mitt og hjelper meg på do.
Kanskje kommer noen og bryter ensomheten min.
Det jeg aller mest ønsker meg er en sykkeltur. Eller kanskje en båttur.
I mellomtiden koser jeg meg på Sula med hjelp fra snille sulværinger, og snart er det krabbefest.