Del 3 av en tekst om «Adventstid og julestri», skrevet av Ulmar Timannsvik:

En annen ting som måtte gjøres til jul var å pusse sølvtøyet. Det var ikke så mye av det, men det skulle uansett pusses.

Til det ble det brukt et vidundermiddel som het Blue-Star. Det ble uttalt sånn som det var skrevet. Det var pappa sin jobb å gjøre. «Pusseskinnet» var annonsesidene i Adressa eller et «utlest» Menighetsblad.

Mange tenker på baking av De 7 slag, når det snakkes om julestria.

For ordens skyld så er det;

· Goro.

· Smultringer.

· Fattigmann.

· Berlinerkranser.

· Sandkaker.

· Krumkaker.

· Sirupsnipper.

Som jeg er blitt fortalt så startet den tradisjonen for nesten 140 år siden, da den første norske kokeboka kom for salg. I den sto det nemlig at alle husmødre med respekt for seg selv bakte syv kakeslag til jul. Hvilke sorter julebakst man velger, varierer fra sted til sted, men tradisjonen sier at man skulle ha minst 7 sorter julebakst.

Pappa ble etter hvert ein rættelig smultrengkokar og jeg en ivrig sveivar når Spruten (deigen altså) skulle ut av kveinna. Mamma sa æ va døktig te å sveiv.

Pappa hadde sine faste forberedelser. Noen av dem fikk jeg være med på.

Det skulle høggas jul-ved av alt raket som var ført heim fra skjæra og som hadde ligget til tørk i flere måneder.

Kubb og små-ved skulle gå opp i røyk, bokstavelig talt.

Innpå sjån stod det ein sag-bokk og ein høggstabbi.

Pappa hadde et monster av en buesag.

Kubben skulle sages i flere deler som var passe lang så den gikk inni Tehængarn som stod på kjøkken, og litt større vedskia til kamin i stua.

Pappa var sag-fører og stod på den ene siden av bokken. Jeg på den andre og prøvde å henge med så godt jeg kunne, bokstavelig talt.

Etterpå skulle veden klyves. Der var jeg mer på hugget, for å si det sånn.

Jeg hadde min egen øks. Pappa hadde saget av et stykke av skaftet slik at jeg lettere kunne håndtere øksa.

Når jeg tenker på dette i ettertid, så hadde vel pappa blitt anmeldt for barnemishandling hvis dette hadde skjedd «i dag».

Mulig Ulmar senior tenkte som så;

«Vess itj gutn får prøv sæ på teng, så lærin itj nå heiller». Pappa hadde helt rett, som vanlig.

Små-ven var adskillig lettere å kappe. Men her kunne man risikere å få seg et vådeskudd i ny og ne.

Var det ein fjølbætta som va ækstra grainn og æ tok ti det æ koin med øksa, koin det hein at ein tå einnan spratt opp og træft mæ i skoltn. Løkka va at dein aller træft austein.

Tror ikke pappa hadde tegnet løsøreforsikring på sjån på 60-tallet.

Det ble noen sekker med ved som ble fylt opp på kveldstid nedpå sjån.

Under tvil fikk jeg av og til lov av pappa å holde på med vedhogginga alene enkelte ganger.

Æ fekk mæ nån krona tån pappa fer å hjølp te med julven.

Det va snart jul, og det va nå som heitt julgotteri.

Fra Sjån og oppå Kjegla, var det et stykke å gå.

Pappa bar sekkene på ryggen, jeg brukte ei trill-bår som transport-middel.

Og det var ikke hvilken som helst trill-bår.

Pappa hadde snekret sammen en doning av sjø-impregnert rak-ved. Dein va itj akkurat lettkjørt fer å sei det sånn. Tror trill-båra var mye tyngre enn sekken med ved som lå oppi.

Er ikke så helt overbevist om at trillebårhjulet var helt rundt.

Sovna ganske tidlig de kveldene jeg hadde kjørt trillbår.

Lukten av kappet eller kløvd ved minner meg enda om jula … og litt om trillbåra.

Til jul i 1970 fikk vi installert en Jøtul oljekamin i stua, en såkalt veke-brenner eller på godt norsk ein veikbreinnar.

At jeg husker årstallet, er fordi Brasil ble verdensmester i fotball den sommeren.

Foran øynene på 110.000(!) tilskuere i Mexico City på ærverdige Azteca Stadion, slo de

det ultra-defensive landslaget til Italia 4-1. Kanskje det beste VM-finalen som er spilt.

Men nok om det. Det var denne Jøtul kaminen.

Den var svin-tung Det måtte fir kailla te for å bære klenodiet inn i stua.

Men Jøtul ovner var ensbetydende med kvalitet. Den står der den dag i dag.

Har man oljefyring, må man nødvendigvis å olje å fyre med.

En del av juleforberedelsene til pappa var å kjøpe et fat med olje (parafin) til hver jul.

Det skulle lagres innpå sjån.

Å kjøpe et fat olje var ganske enkelt.

Det var bare å gå nedpå kaia, og ben Krestjan skriv opp et fat olje i kladden.

Kjøpet ble enkelt og greit foretatt på den måten at oljefatet ble trillet over kaikanten og rett i sjøn.

Da var transporten til sjån litt mer strevsom.

Den foregikk med hønbåten.

Det va å ta slæpar i fatet, og ro det innover åt sjån.

Fra kaia er det ikke så langt å ro, men det tok sin tid.

Et fat olje rommer omlag 200 liter, og det fløt ikke direkte lett sjøen.

I tillegg skar det seg i alle himmelretninger bak hønbåten.

Det var å få fatet innpå sjån som var det tyngste arbeidet.

Transporten måtte foregå ved flo sjø. Da ble det litt lettere å få heist fatet opp og inn på sjån.

De fleste sjåene på Suln har noe som kalles Takkelhus. Enkelt fortalt så, er det et lite påbygg helt opp i mønet, der det var et talje-system, eller takkel som vi sa, for å heise tunge gjenstander opp fra båt, eller rett fra sjøen.

Takkelet ble senket og festet til fatet, og så begynte jobben.

På mor-siden hadde jeg et par onkler som det var skikkelig hainmakt i.

De var innleid for anledningen.

Så begynte de å hale og dra for å få utyske opp fra sjøen.

Trøste å bere fer eit læven det vart oppi takkelhuset! Det gnaill og knerska så æ trudd heile sjitn skoil dætt i hauve på oss.

Men det gikk bra og fatet ble plassert trygt innpå sjån.