En tekst av Ulmar Timannsvik fra Sula:

Jeg har mange ganger, spesielt de siste årene, tenkt på hvilke prøvelser moderen og faderen, muligens den hellige ånds navn også, ble utsatt for da jeg var guttunge.

De måtte til tider vært hardt prøvet, som det heter. Skal ikke se bort fra at de var veldig hardt prøvet!

Blant annet fikk jeg med meg hjem «brev frå skolin», opptil flere.

Innholdet gikk stort sett ut på at Ulmar hadde gode evner som han ikke brukte. Det er et (stort) problem at han er urolig i timene og ikke minst i friminuttene.

Det var til å begynne enveis kommunikasjon.

Jeg leverte ikke noe brev hjemme, var ikke helt idiot heller. Det gikk ganske bra dette. Men tror du ikke at denne læreren fikk den geniale ide at jeg skulle ta med brevet tilbake til han med underskrift fra en av mine foreldre. Vi fikk vel et smule anstrengt forhold etter dette jeg og gledesdreperen.

Men pappa var det mest tålmodige (i alle fall når det gjaldt meg) og ikke minst det snilleste menneske jeg vet om! Det var vel derfor jeg hadde sånn respekt for han.

«Ja, ja Ulmar, no må du oppfør dæ sånn at du itj får brev med dæ heim fleir gong».

Jeg fant på det meste, og ikke minst gjorde det meste! Det er å dra det litt langt å si at alt var like godt gjennomtenkt. Mange av mine prosjekter kunne med hell ha vært konsekvens utredet på forhånd.

Emil i Lønneberget var ikke bestandig like heldig med sine prosjekter han heller stakkar, men i forhold til undertegnede blir han mer for en basunengel å regne.

Murphys Lov(er) er det sikkert mange som har hørt om.

Edvard A. Murphy var utdannet offiser og prosjektleder i det amerikanske luftforsvaret på ’60-tallet.

Han var en smule skeptisk til mye her i livet. Hans utsagn om hva som kunne gå galt er blitt kalt Murphys Lover.

Blant annet disse;

«Dersom noe kan gå galt, så gjør det det».

«Dersom muligheten er til stedet for at flere ting kan gå galt, som kommer det verste til å skje først».

Skulle nesten tro at det var meg han hadde laget disse lover for.

Stort sett alle mine prosjekter gikk galt. Kan du skjønne det …

Jeg hadde et par gummi kalosjer da jeg var unge på '60-tallet. Jeg var ikke direkte glad over å iføre meg disse «gammelkail-skon» Det er en litt spesiell historie bak disse hersens kalosjene. Pappa pleide hvert år å være med på vareopptellingen på «Bua», eller samvirkelaget som det heter. Etter som han var styremedlem, var dette obligatorisk.

Pappa var ganske samfunnsengasjert.

I en periode var han medlem i kommunestyret, skolestyret, formannskapet, menighetsrådet, kirketjener, og gud vet hva. Men det er en annen sak. Det var denne vareopptellingen på «Bua». Utpå lageret, gjemt bakom varer som riksantikvaren antakelig hadde fått tårer i øynene av å se, der lå de, gummi kalosjer fra Viking Gummivare fabrikk. Så stygg at det svei i øyene når du så på dem! Disse hadde Ulmar senior fått for seg at de måtte være noe for Ulmar junior. Ha var overbevist om og at jeg kom til å bli veldig glad for å få sånne fine «fotbuna»!

At det gleden var gjensidig mener jeg beste ikke var tilfellet. De var vel ikke så veldig «up to date», for å si det sånn! Det var mest «gammelkaillan» som gikk i sånne klenodier. «Veitjongan» snudde seg ikke akkurat etter meg, eller det var det de gjorde, mest på grunn av at de holdt på «flir sæ ihjæl». Når da i tillegg pappa hadde vært og polert «hauteinna mi med «hainkløpparn sin» var jeg helt sikkert ikke førstevalget når de skulle finne seg en kjæreste.

Dette var i begynnelsen av januar, og fattern og jeg var enig om at dette ikke var sko som egnet seg om vinteren noe jeg var helt enig i.

De skulle settes bort til vårløsningen var over. Inntil da håpet jeg at både fattern og muttern hadde glemt disse skremsel-kalosjene. Men den gang ei, foreldre har en lei tendens til å huske på gummi kalosjer som står bortgjemt i et skap, ett eller annet sted. Så en vakker vårdag, jeg kan aldri huske at våren hadde kommet så tidlig på Suln, «alle fugler små de er», sang av full hals denne skjebnedagen, det var forresten i det herrens år 1966. England ble for øvrig verdensmester i fotball det året.

Skøyer’n som fikk det for seg hvis man Møtte dagen med et smil, ble det en kjempedag, hadde garantert ikke hatt på seg svarte Gummi-kalosjer fra Viking Gummivarefabrikk.

Da måtte jeg ikle meg disse kalosjene som var så stygge, at selv en som var blind hadde sett at dette ikke var akkurat noe fryd for øyet. Uansett hvor mye jeg «bar meg» og tryglet om at jeg måtte slippe en sånn psykisk tortur, så hadde moderen bestemt seg. Det var opplest og vedtatt at jeg skulle gå med disse fordø ... førkrigs (før 1. verdenskrig) kalosjene, helt til det ble «sandalføre» ut på Suln. Så vidt jeg husker ble det ikke et sånt føre på øya den sommeren. Jeg funderte veldig på hvordan jeg skulle slippe å gå i disse «fotbunan». Under en rotur med hønbåten hass bestefar, kom jeg på den geniale ideen (jeg synes i hvert fall det), at jeg kunne jo like gjerne «søkk dæm ut». At jeg ikke hadde tenkt på det før! Hvor dum går det egentlig an å bli? For de lokalkjente, så utførte jeg handlingen ved «Sjøttholmin».

Endelig skulle jeg bli kvitt en sann plage. Men det som jeg ikke tenkte over var at det er ganske grunt der udåden fant sted. Hadde jeg på forhånd visst hva dette stunt mitt hadde ført til av reaksjoner, fortrinns vis fra moderen, så hadde jeg gått i de så mye omtalte kalosjene helt til 1. søndag i advent, muligens den 2. også. Milde Moses, ja jeg tror forsyne meg milde Jesus, Josef og Maria var til stede også da jeg troppet opp foran moderen, uten kalosjer.

Hun fant ikke ord, det gjorde i grunn ikke jeg heller. Det vil si hun kom med noen velvalgte ord som jeg aldri glemmer;

«I hærrens hællige navn, kårr ha du gjort tå kallosjan din»? Jeg fikk stotret frem; «Æ ha søkkt dæm ut nemme Sjøttholmin». «Sei mæ, e du rektig væl bevart gut», kom det fra moderen Jeg fikk klar beskjed, den kunne overhodet ikke misforståes, at jeg måtte sette i gang en redningsaksjon umiddelbart. Som sagt så gjort. Tok hønbåten og rodde bortmed «Sjøttholmin». Som sagt så var det ikke så dypt der, så jeg så bunnen ganske godt, «kalosjan» ble lokalisert ganske fort. Utstyrt med «Svænsk-pelka» til fattern, begynte jeg å dorge. Det gikk ikke så veldig lenge før jeg fikk napp. Storfangst! 2 stykk brunsvarte gummi kalosjer fra Viking Gummivarefabrikk. Hadde jeg på forhånd visst at det var så enkelt å vekke disse kalosjene til liv igjen, så hadde jeg rodd ut på «Nype» og søkt dem ned på 100 favn, og håpe på at uer og storsei hadde fått seg litt uvanlig lunsj. Men, men, dagen etter var jeg iført disse usedvanlig stygge «fotbunan».

En ulykke kommer sjelden alene, noe herr Myrphy for lengst hadde erfart.