En tekst om «dyrtid», skrevet av Kjell Oskar Olsen:

«Alle mennesker søker kunnskap for å forstå den verden vi lever i.»

Det var grunnsetningen i min lærergjerning. Når skolen ga elevene svar på kunnskapen de søkte, gikk ting av seg selv. Elevene var lærevillige.

Kunnskap som de ikke var interessert i, ga oss lærere en utfordring.

Noen lærere tydde til tvang. De nye fraværsreglene fikk elevene tilbake på skolen. Fraværet sank voldsomt.

«Du kan lede hesten til vannet, sa bestemora mi, men du kan ikke tvinge den til å drikke.»

Jeg søker også kunnskap. Jeg prøver å forstå hvorfor vi har dyrtid.

Matprisene stiger mest. Bøndene fikk århundrets beste oppgjør. Nesten 4 ganger mer enn vanlig. De fortsetter å klage. Lærerne klager også. Så streiker de. De får aldri mer enn frontfagene, men de gir seg ikke.

Bøndene fikk 4% mer for tomatene sine. Butikkene økte prisen med 34%.

Nortura sprøyter vann inn i ribba vår.

«Det gjør den saftigere,» sier de.

Den gjør den også tyngre.

Stein Erik Hagen eier Orkla. Han har blitt så rik at han har sett seg nødt til å emigrere til Sveits.

Hvorfor ikke sprøyte vann inn i Grandiosaen? Tenkte jeg.

Butikkene tjener heller ikke mer penger på denne dyrtida… sier de.

Reitan tjener penger. Han er en smart mann. Hyggelig og sjarmerende er han også. Han eier snart halve Trondheim og har et eget sykkellag i Tour de France. Han har kjøpt Britannia og hovedpostkontoret. Der skal han lage teater. Jeg tror han tjener masse penger.

Strømmen på sørvestlandet er dyr. Den dyreste. Det er derfra alle kablene går til utlandet. Ekspertene sier kablene ikke er årsaken.

«De har hjulpet oss,» sier politikerne.

Strømselskapet mitt produserer ikke en mm strøm. De kjøper strøm fra denne Nor poolen. Så selger de den til meg. De tjener milliarder.

I Grimstad var det en mann som drev med dette. Trading kalles det. Han tippet på lite vind, lite nedbør og kaldt vær. Så kjøpte han masse strøm.

Det ble vindfullt, mildt og regnfullt. Prisen på strøm stupte.

Han tapte en milliard, måtte selge luksusleiligheten på Aker brygge og Grimstad kommune gikk glipp av skatteinntekter. Det var smalhans i bibelbeltet.

Norges bank setter opp styringsrenta.

«Inflasjonen må ned,» sier de.

Bankene reagere kjappere enn Haaland innenfor 16 meteren og setter opp renta si. Innskuddsrenta settes opp mye tregere. Litt som old boys spillere.

De tjener penger. Sjefen i den største, DNB, får 15 millioner i året. Mer enn 20 sykepleierstillinger.

Hun er en hyggelig kvinne. Smart er hun sikkert også.

Inger Lise Blyverket sjefen i forbrukerrådet kjefter på disse aktørene. Da sender de informasjonsdirektørene på banen. Disse vakre, velkledde, veltalende menn og kvinner med kritthvite tenner.

«Innsatsfaktorer sier de. Rentemargin sier de» Jeg forstår det ikke. Jeg holder meg til det jeg vet:

Noen tjener seg søkkrike på denne dyrtida.

«Bruk forbrukermakt,» sier Blyverket. Det er lettere sagt enn gjort.

Jeg kan bytte bank. Jeg sjekket og kunne få 0,2% lavere rente i en annen bank. Innen alt var på plass, ny nettbank og nytt kort var denne banken 0,5% dyrere enn den gamle.

Nytt strømselskap orker jeg ikke tenke på. Tar du kontakt, blir du bombadert med fortreffeligheten med det nye selskapet. Alle har forskjellige tilbud og for en enkel mann på Sula er det umulig og finne ut av hva som er billigst.

Jeg kan selvsagt bytte butikk. Sette meg på båten å dra til Mausen. Eller kanskje Dyrøy. Men Vetlefjord er ustabil. Tekniske problemer. Frovær gjør meg vettskremt og den nye store ferja har brent opp. Blir det storm, er tanken om ei natt på parkeringsplassen på Dyrøy ikke lystig selv om plassen er flunkende ny og fin.

Dessuten er jeg glad i butikken vår på Sula. Den vil jeg ikke miste.

Jeg søker kunnskap men jeg forstår ikke denne dyrtida.