°C
Annonser
Sula Vinter

Tia for å tærg gammel- kaillan

Når nettene ble lengre og høst og vintermørket satte inn, dro ungene på Sula ut for å terge gammelkaillan. Men det skulle vise seg at gamlingan ikke var så ufarlige som de så ut til. Her er Ulmars historie.

Annonser

AV: Ulmar Timannsvik



Når svart-hausten kom, og det begynte å bli tidlig mørkt om kveldene, hadde vi en litt lyssky lek.

Er ikke så helt sikker på at de voksne så det som en lek, og spesielt ikke gammel-kaillan.

De mente vel mer at det var en pest og plage, det som vi foretok oss etter mørkets frembrudd.

Jeg er ikke så helt sikker på om Ulmar senior heller var så veldig begeistret for riktig alt som undertegnende foretok seg på mørke høstkvelder.

Enkelte tilbakemeldinger fra opphavet kunne tyde på det.


På Suln var det mange gamle hus, noen av disse er i dag revet.

De fleste av disse hadde halinnja-etasje.

Takhøyden på loftet var så lav, at man måtte nesten krype innover innover rommet for å komme seg til senga.

Vinduene i første etasje var ikke så veldig høyt over bakkenivå og egnet seg perfekt til å utøve vår form for som med litt godvilje, kunne kalles lek.

At vi valgte ut de husene som var gammel, var at det fortrinnsvis bodde gamle folk i dem.

Vi konkluderte med at de ikke var like rask til beins som oss.

Det skulle vises seg at der tok jeg feil, ja det var ikke måte på hvor feil jeg tok.


I så og si alle husa som det bodde gamle folk, hadde de det om kaltes for kvelds-gardina.

De ble hengt opp på kjøkkenet. Ikke så langt opp at de dekket hele vinduet, det gikk så vidt an å kikke over gardinwiren.

Isoporbiter kan brukes til så mangt. Gnidde du den mot et vindu, fortrinnsvis et kjøkkenvindu, ble det en infernalsk lyd av det!

Vi mer eller mindre krøp bort til kjøkkenvinduet, på det huset vi hadde valgt ut for å ha det artig med gammel-kailln som bodde der.

Skal ikke nevne navn, men hverken kailln eller huset er å se på moder jord mer.

Jeg stod på kne og gnidde isoporbiten av all makt mot kjøkkenvinduet, så lyden hørtes over halve Suln.

Reaksjon lot ikke vente på seg.


Det kom eit hauv over kvelds-gardina, med mord i blikket, for å se hvor lyden kom fra, og ikke minst hva den kom av.

Eller han skjønte vel ganske fort hvem som gjorde hva.

Fordi om man er gammel, trenger ikke nødvendigvis alt å forgå sakte.

For eksempel å smette på seg tresko’n som stod ute i bislaget.

Det gikk i hvert fall utrolig mye fortere enn hva jeg hadde forestilt meg.

Man skal ikke undervurdere farten på ein gammel-kaill, som i klartekst kaillkauki kårrn ska gjærra me mæ.

Æ såg godt ut som oinnji, og det hadde ikke noe med synet mitt å gjøre.

Roin var ikke helt dekkende for å beskrive formen på kroppen min. Den var ikke direkte aeordymanisk. Med andre ord, den var ikke bygd for fart...


Og da trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke akkurat bars fort fremover. Udyret jeg hadde bak meg nærmet seg faretruende fort.

Når så kailln smætta tå sæ treskon, og tok en sluttspurt som Jackob Ingebrigtsen ville ha misunt han, da måtte det gå som det gikk.

Han, kailln altså, fikk nakkstoln min, og kleip-åt!

Kailln ha vorri feskar sea tidenes morgen, og heinnern bar præg tå det.

Kjentes ut som jeg hadde fått hauve i ei skrustekk!

Nå har ikke jeg hatt hauve i ei skrustekk, men jeg regner med at det var omtrent samme følelsen. Sekkert steikanes ondt det å...

Hain tok tak i hæsjbeine mett, og løfta mæ, så skankan min sprælla i lause lufta.

Og han slæptt mæ itj rektig me ein gong.

Mangelen på O2 ble etter hvert så presserende, at æ trudd æ skoill kvælast!


Akkurat da æ trudd æ skoil dauv, fekk æ kontakt me moder jord igjæn.

Mæn hain slæpt itj take.

Førn gjol det, så vælsegnan mæ.

Å di vælsegnelsan står garantert itj i bibelen, fer å sei det sånn.

Med disse velvalgte ord, sa han i klartekst hva som kunne skje med meg;

Får æ sjå dæ utafer vinduet mett ein gong te, så ska æ feskbryt hauve tå dæ!

Her var det i og for seg ikke rom for misforståelse.

Nå skal de sies at vedkommende som skulle gjøre meg hauvlaus, var kjent for ikke å omsette ord til handling...heldigvis.

Men han hadde et vokabular som kunne skremme fanden på flat mark.

Vi mennesker glemmer fort, i hvertfall opplevelser som ikke er direkte hyggelig.

Såvidt jeg minnes, var både jeg, og enkelte andre englebarn, farlig nær kjøkkenvinduet til han som skoill feskbryt nakkan tå mæ, opptil flere ganger utover svarthausten.

Var ikke så artig å bruke isoporbiten på kjøkkenvinduet til de som ikke engang tok seg bryet med å stekk hauve over kveillsgardina.


En annen form «lek», var av det mer avanserte slaget;

«Dengel på ruta» kalte vi det.

Forberedelsene til leken, hvis man kan kalle det det, måtte gjøres mens kailln eller kjærrenga, eller begge to, ikke var hjemme.

Det gikk ut på at vi festet en tegnestift på beslaget over vinduet, stort sett kjøkkenvinduet.

Det var viktig å ikke stikke tegnestiften helt inn i treverket.

Vi hadde opptil flere meter med garntråd (itj læstgarn), som vi festet ei lita blysøkk, eller en liten stein i enden på.

Garntrån ble hengt over tegnestiften, og så fant vi et egnet gjemmested et godt stykke unna huset.

Det kunne jo tenkes at det var en sprinter som bodde i huset.

Vi lå godt gjemt ute i mørket, og rykket i garntrån, slik at det ble litt sving i den enden som blysøkka, eller steinen hang i, slik at den dengla på ruta.

Hauve åt kailln for opp og ned over kveldsgardina i einenga.

Til slutt skjønte kailln at her måtte det tas en liten inspeksjon roint nova.

Og da var leken slutt, for å si det sånn.

Han fant selvfølgelig garntråd og blysøkke, og så var det bare for han å begynne å nøste opp, bokstavelig talt.

Heldigvis, for oss, var ikke aill gammelkaillan på Suln sprintera, men noen hadde til gjengjeld overraskende god hukommelse, på grensen til fotografisk.


På slutten av november-begynnelsen av desember hvert år, gjekk æ me’ julbøker.

Jeg hadde for lengst glemt, sikkert også fortrengt, mine tidligere lysskye påfunn på mørke høstkvelder

Når æ gjekk me’ julbøker, var det fast rutine at alle husa på Suln skulle besøkes.

Denne kvelden burde jeg absolutt latt være å banke på bislagdøra til et av husa.

Hadde ikke så mange julbøker igjen, og så fram til å bli ferdig med kveldsarbeidet.

Jeg banket på i det huset han med den fotografiske hukommelsen bodde.

Det skulle vise seg at den ikke hadde blitt vesentlig svekket, og at han ikke var videre begeistret fer dørsælgara.


Kailln åpnet bislagdøra, og kom med mitt standardspørsmål;

«Vil du kjøp ei julbok»?

Fekk svar ja!

«Æ ska lær dæ julbok æ din banditt»! Synes i grunn banditt var å dra det litt langt.

Æ ha værsken rana nån, æller setti fængsel. Nærmast æ ha kommi eit fængsle va husarræst...

Det var vel lite sannsynlig han mente julebukk, som på trøndersk utales julbokk.

Dette var jo tross alt før jul, og itj mellom hæljin

Du må sjåte å få me’ dæ fotan, ællers ska du bli vari det!

Æ va itj sein om å få me mæ fotan (og julbøkern) å komma mæ heim oppå Kjegla!

Det kunne jo tenkes jeg kunne få vari me´n av lovnaden til kailln.


Med stigende alder avtok denne lyssky leken, da var det andre ting som ble mer spennende å forholde seg til, veitjongan for eksempel.

Såvidt jeg kan minnes, var det ingen av veitjongan som truet med å feskbryt hauve tå mæ.

Om det var på grunn av sjenanse, eller at jeg var for lite «frampå», er ikke godt å si.

Uansett, hauve er nå på plass enda.

Om det fungerer like bra enda er vel mer tvilsomt...

Annonser
Annonser