°C
Annonser
76261155 2911915465498469 2039864862917525504 N

Sulværingens møte med den store byen

Før Frøya fikk egen videregående skole, reiste ungdommen til Trondheim for å fortsette skoløegangen. I dag mimrer Ulmar Timannsvik over minner fra sitt første år som student i storbyen.

Tore På Sporet Tore Strømøy Redaktør Tore Strømøy
Annonser


AV: Ulmar Timannsvik



I det herrens år 1976, skulle jeg flytte hjemmefra.

Det vil si, jeg hadde mer eller mindre vært borte fra hjemmets lune rede de to foregående årene også.

Jeg bodd på Internatet på Sistranda, og gikk på Frøya Ungdomsskole.

Men nå var det permanent.

«Det er en tid for alt», som det heter...

Å velge yrkesutdanning når man bare er 16 år, kan være en smule vanskelig.

Pappa mente jeg burde skaffe meg et yrke på landjorda, der inntekten var sikrere, og mer forutsigbar.

Han hadde vel sett, den godeste Ulmar senior, at junior ikke hadde det som måtte til for å få lysende karriere som feskar.

«Du må få dæ ein kontorjobb», mente han.

Jobbet du på kontor i den tida, hadde du en viss status.

Akkurat det var jeg hjertens enig...en jobb på landjorda altså.

Jeg hadde vært med pappa noen sommre, da han holdt på med drivgarna etter laks.

Jeg er sikker på at det ikke har vært noen, verken før eller siden, «som ha mata krabbin» så mye som jeg gjorde disse somrene.

Da jeg hang over rekka på Tunfisk «i nolabåra utapå Andholmleia, var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø,mer eller mindre, mest mer tror jeg...



Den 19.august skulle jeg begynne på videregående skole.

Dillner og Støens Handelsskole-Handel og kontor,som det het den gang.

Nå heter det Bybroen Videregående skole.

Den lå på andre siden av gaten, ved Lykkens portal, eller mest kjent som Gamle bybro.

3-4 dager tidligere, hadde jeg installert meg på hybel hos min tante og onkel på Risvollan.

Det ble en forholdvis kort periode jeg bodde der.

Da skoleåret var ferdig ble det flytting.

Det var noen paragrafer i traktaten som jeg hadde inngått vedrørende overnatting. Av det andre kjønn vel og merke, som ikke var helt kompatibel med undertegnede sitt syn på saken.

Som tante sa;

«Æ vil itj ha skylda vesst kjæresten din blir me' ban»!

17 år og pappa mente hun var i tidligste laget.

Hun «for kansji frammi nåkka der»...

Når det er sagt, så fikk jeg «god pleie og omsorg» hos tante i Ada Arnfinsens vei.



I Rosenborg gata 28, som jeg flyttet til, var det det overhodet ingen restriksjoner, angående overnatting altså.

Gårdeieren bodde på en annen kant av byen, så her var det ingen gledesdreper som foretok en aldri så liten inspeksjon nattestid.

Mitt nye herberge var ikke direkte romslig, for å si det sånn.

Det var en «kvest-hybel».

Den var på hele 10 kvadratmeter, og skråtak med vindu.

Utslagsvask på gangen, som også ble brukt til klosett, i hvert fall «vesst æ skoil pess».

Var det snakk om «kroppsvæske i fast form» som skulle ut, var det WC i kjelleren i leiegården vis a vis. Vinteren '76/77 var streng som det heter, men jeg kom meg gjennom den uten alvorlig frostskade(r) på visse kroppsdeler.

Det var ganske sparsomt med innbo. Det var jo tross alt begrenset hva man fikk plass til på 10 kvadrat.

Jeg hadde fått den gamle sofaen og salongbordet til «sjølengan».

I tillegg hadde gårdeieren vært så elskverdig og stilt til rådighet en divan, (som riksantikvaren sporenstreks hadde konfiskert hvis han hadde fått se den), og en gammel kokeplate, som det var «to trinn på»...av og på.

For å si det sånn, jeg så ikke noe skrikende behov for å tegne en innboforsikring.

Når jeg tenker meg om var akkurat den tanken ikke til stede i det hele tatt.

Og for ikke å forglemme stereoanlegg som jeg hadde kjøpt for konfirmasjon-pengene jeg hadde fått.

På den tiden var det Tandberg Sølvsuper som gjaldt. Philips kunne til nød gå an...

Chr. Rians Musikkforretning i Olav Tryggvasons gata, var et naturlig valg hva musikkanlegg angikk.

Nå skal det sies, at det ikke var en utbredt matlaging på hybelen.



Gourmet-mat inngikk ikke i mitt vokabular.

Det ble en boks «Rimini» i ny og ne. Det tok omlag en halv time å varme den på nevnte kokeplate.

Månedsleien for herberget var på 125 kroner.

Av og til måtte jeg be gårdeieren om noen dagers henstand.

Det hadde kommet på «noen uforutsette utgifter», som det heter.

Stort sett fordi undertegnede, til tider, ofte var «å se på by'n». Og da tenker jeg ikke på Utsikten på Byåsen-siden.

Hvis jeg ikke husker helt feil, så lå strømregningen på rundt 75 kroner i måneden. «Varmekilden» var en liten panelovn. Men den var jo nødt til å tape kampen mot en trekkfull bygård fra '20-tallet. Varmepumpe var det ingen som hadde tenkt tanken på å finne opp en gang.

Det var et forholdsvis stort varmetap kan man trygt si.

.


Det hendte at det var en eller annen festivitas i Rosenborg gata/Weidemannsveien.

Når jeg tenker nærmere etter var det ganske ofte i grunn.

Da fikk Sølvsupern kjørt seg!

I etasjen under bodde det en gammel dame (stakkars menneske).

Det var stort sett hun som regulerte lydnivået «på kvestn» når det var fest.

3 «donk med langkostskaftet» i gulvet(taket) betydde at musikken «va i væl laget»

5 betydde at nå var det like før hun stod i døråpningen, og at festen mer eller mindre var slutt.

Etter en helg med festligheter, prøvde jeg å unngå møte på gledesdreperen de neste tretti døgn.

På andre siden av gata,bodde det god kammerat fra Uttian, Harald Hansen.

Han hadde omsorg og tålmodig med en utskremt Sulværeng.

Når jeg ble lei av Rimini på boks, serverte Harald «steika feskak» på brødskiva.

Det ble noen «feskkaka» og brødskiva som ble fortært i Weidemannsveien.

Av og til ble det servert gjærholdig drikke også.

Takk skal du ha for noen minneverdig år i Weidemannsveien Harald!



Første skoledag var ganske kort.

Den gikk med til å hilse på de lærerne vi skulle ha i de forskjellige fag, og som skulle sørge for at vi fikk en lysende yrkeskarriere innen nevnte fagområde.

På den tiden var en kontorjobb mer som «noe stort» å regne, i hvert fall for en Sulværeng.

På '70-tallet begynte dataverdenen å gjøre sitt inntok i videregående skoler, avhengig studieretning man valgte.

Vi hadde et fag som het Kontorlære med EDB.

EDB var forkortelsen for Elektronisk Data-Behandling.

Det var kun tørre data som vi måtte pugge. Så ikke snurten av en skjerm, tastatur, eller skriver.

Utrykk som Input-Output, og hullkort prøvde jeg etter beste evne å prente inn i saup-skolten min.

Skal ikke gå i detalj angående disse utrykkene, men hullkortet var forgjengeren til disketten.

Vi var forøvrig på besøk hos et firma i Innherredsveien, IBM-Nixdorf, som lagde datautstyr, blant annet harddisker og hullkort.

Størrelsen på harddisker var en smule større på den tiden, for å si det mildt.

En voksen mann kunne stå oppreist inne i harddisken.

Et av de verst tenkelig fag vi kunne komme i opp til eksamen var maskinskriving.

Og ganske riktig, vi kom opp i nevnte fag gitt!



For øvrig hadde vi en lærerinne (kaltes det enda) som het Peggy.

Peggy hadde rødt hår, og var sint, veldig sint... stort sett hele skoleåret, uvisst av hvilken grunn. Det vil si, det var vel enkelte ganger det var grunn for det.

Jeg var ikke i nærheten av å kunne den såkalte Touch metoden.

For alt jeg vet var den kanskje ikke oppfunnet enda.

Skrivemaskinen var et klenodium, uten kulehode.

Det var et forferdelig leven når 20 stykker satt å klapret på dette, og etter beste evne prøvde å treffe riktig bokstavtast.

Skrivemaskinen var antakelig fra før krigen. Sannsynligvis før første verdenskrig.

Det var vel under denne eksamenen at jeg innså at jeg ikke ville bli noen «kontorrotte».

I begynnelsen av skoleåret hadde jeg problemer med språket, eller rettere sagt, jeg slet med å gjøre meg forstått.

Sulværengen hadde, til tider, et språk, som kunne by på visse vanskeligheter for de som hadde flere «endinger» på e enn på i.

Det var ikke riktig alle som skjønte hva betydningen av enkelte setninger, og ikke minst ord var;

«kassin», «skankan», «nakkstoln», «ørstolan», «skolin», «rågummisjibaill», «måddj(i)», «ei auster vatn», «rævskårra», «tvarttfergalti», rævklæks», og andre veldig lokale ord og uttrykk (jfr Suln).

Men nok om skolen, hullkortet og andre ubetydeligheter, det var andre ting som opptok meg mer.



Den vinteren, mens jeg var det siste året på Internatet på Sistranda, hadde jeg fått meg kjæreste fra Hitra. Er det noe som heter at man får seg en kjæreste egentlig?

Husker ikke helt om jeg fikk, eller måtte kjempe for det, men det er en helt annen sak...

Det var i all hovedsak det skoleåret dreide seg om, oppleve mest mulig av Trondheim. Sammen med hitter-væringen...stort sett.

Det var noen steder som vi oppsøkte med ganske jevne mellomrom.

Et sted var Telegrafen på torget. Spesielt når måneds-budsjettet var i ferd med å sprekke.

Da var det å ringe hjem til pappa, på noteringsoverføring selvfølgelig, og spørre om han kunne sende sin bortkomne sønn(mer eller mindre) noen sedler med bilde av Henrik Wergeland på(?)...

Ulmar junior, ble bønnhørt hver gang han ringte hjem til Ulmar senior, og forklarte at nå var det visse problemer med finansene.

Fant det ikke nødvendig å å utdype akkurat årsaken til det. Jeg ville skåne senior for de harde fakta. «Det man ikke vet» og så videre...

«Du må itj klatter bort pængan din no da, og så må du pass på Tæknboka di»!

Det var den faste formaning jeg fikk.

Lovet dyrt og hellig at jeg skulle bruke dem til «det aller nødvendigste» for å opprettholde en viss livskvalitet.

Skal ikke gå i detaljer på hva det var.



Kan si så mye som at det ikke dreide seg om å kjøpe makrell i tomat hos Korsnes i Nedre Møllenberg gata.

Det var andre ting som det fristet mer, var jo tross alt en tenåring.

Så vidt jeg kan huske, var det spor av gjær i den varen, og at det ikke var «nysteika kneipbrød» i Rosenborg bakeri det dreide seg om.

Skulle jeg treffe kjentfolk som kom utaskjærs fra, var Bondeheim, eller Kaffistova, som den også ble kalt, stedet å besøke.

Jeg kan ennå erindre den spesielle lukta der.

Lukta av «ny-koka kaffe».

Dette var før kaffetraktere, og andre dårlige etterligninger av Rød Coop,hadde kommet på markedet.

Og så hadde de verdens største «vaffelkak, med en halv kilo «heimsmør» og brunost på! Den var en delikatesse mot disse «frimerkene» av noen «vaffelhjærta», laget av ferdig røre på pose som serveres i dag.

En underlig røre i grunn.



Det hendte at vi besøkte byens «vannhull» også. Rettere sagt, det var vel nesten hver helg.

«Handelstanden»(s hus), eller «Fjerde» (Folkets hus) var de plassene man garantert traff øyværinger.

Det var 18 års grense på disse stedene, men jeg kan ikke huske jeg ble spurt om legitimasjon en eneste gang, uvisst av hvilken grunn.

Hadde muligens noe å gjøre med at jeg i forholdvis ung alder hadde antydning til «jazz-dun» på overleppa.

«Diskon'n» kom for full musikk inn i Trondheims uteliv på '70-tallet.

Chevalier og Hawk Club, som for øvrig reklamerte med at «Your Club is your castle», var et must å besøk for de som ville «riste løs» på dansegulvet.

Jentene hadde Farrah Fawcet «reir»,guttene hockey sveis.

Platåsko og slengbukse var en selvfølgelighet.

Maurice Gibb, han i Bee Gees, eller Donna Summers røst dundret ut av høyttalerne.

Mr. Gibbs stemme var så lys, at det hørtes ut som en av hans kroppsdeler satt fast i en skrustikke!

Kan ikke huske at jeg prøvde meg akkurat på denne diskodansen.

Jeg synes i grunn dansing er veldig oppskrytt.

Var man diskjockey på den tiden, var man om ikke direkte kjendis, så hadde man en viss status.



Chevalier var det en berømt(utpå kvelden mer beryktet) vindeltrapp, som gikk fra diskoteket, og 2 etasjer ned til toalettene.

Mange syntes den ble mer og mer krapp(særlig nedover) med stigende inntak av drikke som inneholdt over 0,5 alkoholprosent.

Det var vel en form for alkotest.

Fikk man skrens, som man ikke klarte å rette opp, ble man geleidet mot utgangsdøren, og man skjønte at det var nok diskomusikk den kvelden.

Skulle vi på kino, var det enten Rosendal, (der John Wayne egenhendig, jagde hele sioux-stammen på flukt med sin «seksløper»),Filmteateret eller Verdensteateret.

Jeg husker kjæresten og jeg var og så på «The Exorcist»(Eksorsisten), det var i Filmteateret, der hodet på skuespillerinnen Linda Blair, gikk rundt som en radar, mens øynene fikk alle regnbuens farger, og eder og galle kom ut av munnen hennes.

Hun ved siden av meg, kjæresten altså, som allerede da hadde hatt «hysterisk åndenød» en halv times tid, ble om mulig enda reddere.

I ettertid så hun «Eksorsister» så og si alle steder etter mørkets frembrudd.

Men det gikk over... etter noen år.

Det første året jeg bodde i Trondheim, var en artig og sorgløs tid.

Om det hadde vært mulig, skulle jeg så gjerne ha opplevd dette Herrens år 1976 en gang til!

For øvrig så har jeg ikke lært meg denne hersen Touch metoden enda.

Ikke diskodans heller, for den saks skyld...

Annonser
Annonser