Frøya nyheter

12.12.2018 °C m/s
Annonser
Kirsten Østnor Antonsen Ansgar Antonsen

Sammen i gode og onde dager

Da Ansgar Antonsen sa ja til sin Kirsten Østnor Antonsen for 50 år siden, lovet han henne troskap både i gode og onde dager. Det løftet har han holdt. Selv om alzheimersykdommen har forsøkt å ta henne fra han i flere år.

Lena Lena Jørgensen +47 976 98 465
Annonser

- Det er mange år siden jeg mistet henne. Jeg har mistet henne litt og litt over lengre tid, flere ganger, sier Ansgar Antonsen.

Kirsten Østnor Antonsen og Ansgar Antonsen strålte som et nyforelsket ektepar da de feiret gullbryllup på Frøya sykehjem, men bak gleden skjuler det seg mange år med en tøff kamp mot en sykdom man ikke kan bekjempe.

Kirsten har hatt Alzheimer siden 2009 og bor nå på Frøya sykehjem. Det hindret ikke paret fra å feire at ekteskapet deres har holdt til gull:

- Det var en innertier av en gullbryllupsdag, smiler Ansgar.

- Jeg vil oppfordre flere til å gjøre stas på de som bor på sykehjemmet. Kirsten har en fornedrende sykdom der hun mister seg selv. Denne dagen ga henne utrolig mye, sier han. 


Ble stormforelsket på folkehøgskolen

Kirsten og Ansgar møttes på Bakketun Folkehøgskole i Verdal den 7.september 1963. Etter en måneds tid, og mye dansing, var de blitt et par. 

- Jeg var 17 år og Kirsten var halvåret eldre. Jeg husker at jeg løy på alderen min fordi jeg syntes at det var flaut at hun var eldst, ler Ansgar.

Da de var ferdige med folkehøgskolen haiket de ned til Notodden for opptaksprøver til lærerhøgskolen. 

- Det var litt av en tur, men ingen av oss kom inn. Vi var kun opptatt av hverandre på den tida. Fokus var nok ikke på rett sted, smiler han.

Dermed reiste de tilbake til Trondheim, der lykken smilte for det unge paret. De forlovet seg i 1966 og giftet seg i 1968 i Sørli kirke i Lierne kommune, på Kirstens hjemplass. Det var 150 gjester og festen varte i to dager.

Året etter bryllupet flyttet paret til Frøya. Ansgar hadde fullført lærerskolen og fikk seg jobb på Sistranda skole med en gang.

Han måtte imidlertid ut i militærtjeneste. Mens han var der ble deres første barn Ann Kristin født i 1970. I 1974 kom lillesøster Tone Mari. 

-Vi hadde det veldig fint med barna våre og livet på Frøya, sier Ansgar.

-Kirsten hadde flere jobber på Frøya. Hun var husmorvikar, jobbet på skolekontoret og var sekretær i hjemmesykepleien frem til hun ble uføretrygdet, sier han.



Artikkelen fortsetter under bildet:

Kirsten Østnor Antonsen Ansgar Antonsen 2 Kirsten mistet språket for tre-fire år siden, men det er ikke vanskelig å se hvilke følelser hun utstråler på dette bildet.

- Jeg klarte ikke å se det

Sommeren 2009 startet helvetet som skulle snu opp ned på livene deres. Det var døtrene som la merke til at det var noe feil med mamma da de var på besøk.  

- Jeg klarte ikke å se det. Jeg ville nok sikkert ikke se det, sier Ansgar, og ser ut vinduet.

Døtrenes observasjoner førte til legebesøk der Kirsten fikk påvist den kroniske hjernesykdommen Alzheimers sykdom.  Den fører til redusert hukommelse, tap av orienteringsevne og tap av språk. De rammede blir gradvis verre og mer pleietrengende. Det kan gå fort og den kan gå langsomt. Det er ennå ingen funnet noen kur mot sykdommen.

-Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det var helt forferdelig å få den beskjeden, sier han, og tar en slurk av kaffekoppen.

- Vi visste ikke helt hva det var. Vi visste lite. Jeg leste meg opp på det jeg kunne, og vi fikk vite at hun ca. hadde ti år igjen å leve fra hun fikk diagnosen, sier Ansgar.



Endret personlighet

Både Kirsten og Ansgar følte tidlig på skammen som fører med seg denne mystiske sykdommen.  

- Sykdommen påvirker ulike mennesker på ulikt vis. I Kirsten sitt tilfelle mistet hun hemningene. Før hun fikk sykdommen var hun innlands-tilbakelent, nå var hun mer åpen enn den jevne frøyværingen. Hun klemte folk og styra på, sier Ansgar.

-Det vi merket var at folk ikke visste hvordan de skulle forholde seg til henne. De gikk rundt henne i stedet for å prate med henne, sier han. 

Det førte til at Ansgar tok kontakt med avisen for å avmystifisere sykdommen.

-Jeg har valgt å være åpen om hvordan livet hennes har blitt snudd på hodet. Det har bare vært positivt for oss, sier han. 

Ansgar har også sittet i styret til demensforeningen på Frøya, og engasjert seg i å få Frøya til å bli et mer demensvennlig samfunn. 

-Vi må sørge for å ha åpenhet rundt sykdommen slik at samfunnet kan tilrettelegge for at demente kan være en del av samfunnet, og ikke holdes utenfor. Den tiden de kan være ute må de få lov til å være ute, sier Ansgar.



Artikkelen fortsetter under bildet:

Ansgar Antonsen Ansgar Antonsen beskriver hvor tungt det er å være så glad i en person man mister litt og litt for hver dag som går.



- Det har kostet meg mye

Kirsten fikk være så mye ute hun ville, men det var ikke alltid like enkelt. På slutten var de i stor grad isolert hjemme. 

-Vi måtte slutte å reise til Trondheim for å besøke barna fordi det ble for store omveltninger for henne. Hun ble bare negativ og aggressiv av det. Da måtte de komme til Frøya i stedet, sier Ansgar. 

Det var derfor en kamp å klare å ta vare på henne på slutten av tiden hun bodde hjemme. 

- Hun bodde hjemme frem til for halvannet år siden. Da fikk jeg råd om å ta henne med på avlasting på sykehjemmet, sier Ansgar. 

Etter det fikk han ikke ha henne hjemme lenger. De på sykehjemmet mente at hun var overmoden for å få hjelp der, og forsto ikke hvordan han hadde klart å ta vare på henne så lenge. 

-Jeg har skjønt at ingen bør gå så lenge som jeg gjorde. Jeg har redusert helse på grunn av det. Det har kostet meg mye. Jeg skal ikke lyve, sier han. 

-Jeg fikk heldigvis hjelp av dagsenteret for hjemmeboende demente. Det var veldig bra, smiler han. 

- På slutten var det imidlertid umulig. Det var utsikt til huset vårt derfra. Dersom hun så et glimt av meg derfra skulle hun hjem med en gang uansett, sier Ansgar.



- Hadde aldri klart det uten gode venner

Nå er Ansgar på besøk på sykehjemmet to til tre ganger i uka.

- Det var utrolig tøft å venne seg til å bo fra hverandre. Hjerteskjærende. Men jeg hadde ikke klart å ha henne hjemme lenger, sier han. 

- Nå gleder jeg meg alltid til å se henne, men gruer meg til å forlate henne. Det er det som er så vondt. Jeg lader ut etter at jeg har vært på besøk. Da trenger jeg litt tid for å komme meg på. 

- Det er ikke så lett, sier Ansgar, før han legger til:

- Jeg hadde aldri klart det uten å ha en god og solid omgangskrets. I stedet for å sitte hjemme drar jeg ut. Jeg har gode venner som gjør livet godt å leve. Det er jeg uendelig takknemlig for, smiler han. 



Annonser
Annonser