Frøya nyheter

30.10.2020 °C m/s
Annonser
Elieser Betelskipet

Omreisende frelsere på stødig kjøl

Betelskipet Elieser og emisærene ombord seilte rundt til havner i Norge for å forkynne Guds ord for fiskere. Målet var å få fiskernes tanker bort fra tanken på alkohol og drukkenskap. På Sula fikk også unge Ulmar Timannsvik komme ombord, en Ulmar som var troende--til hva som helst.

Ida Nordland Hillestad Ida Nordland Hillestad +47 480 90 059
Annonser


AV: Ulmar Timannsvik



Da jeg vokste opp på '60-tallet, var det to båter som anløp Suln jeg husker spesielt godt.

Det vil si, den ene båten ble omtalt med ærbødighet som et skip; Betelskipet-Elieser 4, driftet av Den Indre Sjømannsmisjon.

Den andre båten som vi ungene så mest frem til skulle komme, var den vi kalte for «Æppelbåtn».

Den Indre Sjømannsmisjon (DISM) grunnlagt i 1880.

Til å begynne med var DISM en indremisjonorganisasjon innenfor Den Norske Kirke, som hadde møte med fiskerne under de store sesongfiskeriene, da først og fremst Lofotfisket.

På slutten av 1800 anslo man at de kunne være samlet over 50.000 mennesker i forbindelse med sildefisket i Eidsfjorden i Vesterålen.(kilde; Wikipedia).

Det var svært kummerlige forhold fiskerne levede under.

Når det var landligge var det mye alkohol og drukkenskap.

For å bedre fiskernes levekår så Den Indre Sjømannsmisjon det som sin oppgave å følge fiskerne til stadig nye steder. for å forkynne budskapet om Han som ikke hadde behov for båt når skulle ta seg en tur på bøljan blå. Han tok seg like godt en spasertur.

Så vidt meg bekjent har ingen klart det kunststykket etter Han...

Det ble besluttet at organisasjonen skulle skaffe seg Elieser 1.

Senere Betelskip 2,3,4, 5 og 6, bygget, alle med Elieser som «fornavn».

Elieser 1, var et nedrigget seilskip, som ble slept av et dampskip til aktuelle steder og havner, der fiskeflåten holdt til.

Under en orkan i Lofoten i desember i 1913 forliste det.

Året etter, i 1914, ble det satt i gang en innsamlingsaksjon til et nytt skip.

På grunn av den 1. verdenskrig kom ikke Elieser 2 i drift før i 1918.

«Å sånn gjekk no åran» (ikke dem med «blad» altså).

I 1939 ble Elieser 4, det bygd som et Hospital og Betelskip.

Dette skipet var betydelig større enn sine forgjengere.

I 1940 ble skipet rekvirert av Die Deutsche Kriegsmarine og brukt som lasarett-skip.

Etter 2. verdenskrig ble Elieser 4 rekvirert av norske myndigheter til å brukes som et hospitalskip, under gjenoppbyggingen av Finnmark.

Elierser 4 fortsatte sin ferd opp og ned langs Norskekysten, helt til den ble avløst av Elieser 6 i 1990.

I 1991 ble den solgt til Panama, ble tatt ut av Lloyds Skipsregister 1993.

Hvor den omsider kom til sin siste havn er ikke kjent.

Elieser 4 var 120 fot lang, og 30 fot bred, altså en forholdsvis stor båt etter datidens standard.

Når Elieser 4 la til ved allmenningkaia, var «halve Suln» møtt opp for å bivåne skipet. Det var et flott skip syntes jeg, og så var det helt hvitt!

Jeg husker første gangen jeg var ombord.

Det var en lang trapp helt ned til Betelskipets indre. Det var det nærmest en stor sal, der interiøret minnet ganske mye om et bedehus.

Det var en liten «plattform» med en talerstol, ikke prekestol, for så vidt meg bekjent ble de ikke holdt preken ombord.

Hvis man da ser bort fra de utallige «skjenneprekener» som vi ungene fikk.

Jeg fikk rett som det var en «preken» etter at vi kom på land også, sånn for sikkerhets skyld.

«Englebarnet på Kjægla» skulle jo «Oppdras i den kristne forsakelse og tro».

Det var opplest og vedtatt oppi kapellet en gang utpå senhøsten i 1959.

Om kvelden var det vekkelsesmøte ombord i Elieser 4.

Salen i Betelskipet var stappfull av troende, de som trodde litt, og de som var troende til litt av hvert. Det var vel den siste kategorien jeg tilhørte, for å si det sånn.

Forskjellen på vekkelsesmøtene ombord i Betelskipet og de som «svovel-predikantene» holdt i bedehuset om «svart-hausten», var at det i mindre grad ble snakket om et visst sted, der det var veldig varmt.

Og da tenker jeg ikke på Rodos eller Kanariøyene.

«Emisærn» ombord, som etter beste evne prøvde å få flere Sulværenga «te å omveinn sæ», var litt mildere i røsten syntes jeg. Mener bestemt at jeg så antydning til et smil, opptil flere ganger.

Det var forresten den samme «emisærn» som påstod at han var faren min.

En av de mange gangene jeg var med pappa ombord på disse årlige vekkelsesmøtene, kom han og strøk meg over håret og sa;

«Velsigne deg barnet mitt»! (snakket «fint» denne predikanten)...

Jeg fikk ikke dette helt til å stemme, så jeg svarte ganske umiddelbart;

«Æ e itj bane dett, det en pappa som e farin min»!

Jeg mener å huske at det ble litt latter av kommentaren.

Vi ungene var ikke så veldig opptatt av den «befalingen» som kom fra talerstolen.

Å sitte i ro, så og si helt nede i kjølen på Betelskipet, var i grunn ikke et tema en gang, når det var et svært skip som formelig ropte til oss at vi måtte det utforske omtrent fra mastetoppene og ned til kjølen.

Når sant skal sies, så gjorde vi det, dro på oppdagelsesferd ombord i Elieser 4.

Mannskapet forstod vår nysgjerrighet, og «så litt mellom fingrene» med det vi foretok oss, så lenge det ikke var fare for at vi «skoil vælt oss uti sjøn».

Men jeg tror «løkka va ber einn ferstainne» noen ganger.



Betebåt Fra Hardanger kom et annet skip, med noe som ofte smakte bedre enn budskapet på Betelskipet. I alle fall blant de yngste på Sula.


Når det nærmet seg november måned, kom det en båt fra Hardanger med sin dyrebare last ut til Sula.

Vi som vokste opp på '60-tallet husker "Æppelbåtn" som kjørte langs kysten, og solgte epler i kasser.

Hvis jeg ikke husker helt feil, tror jeg den het Folgø. Når mannskapet åpnet lastelukene, og vi ungene fikk kjenne den gode lukten av norske epler, var det «litt lukt av jul».

Pappa kjøpte bestandig en kasse med Gul Gravenstein. Av en eller annen grunn syntes jeg at det var gule eplene det «luktet mest jul» av.

For at de skulle holde seg til jul, var hvert eneste eple pakket inn i noe som lignet på «silkepapir».

Pappa hadde et lite «triks» med dette innpakningspapiret.

Han formet papiret, slik at det stod av seg selv, på kjøkkenbordet. Så tente han på det på toppen slik at det skulle brenne nedover, med det resultat at det «tok av» fra kjøkkenbordet, og gikk bokstavelig opp i røyk i løpet av et par sekunder.

Kanskje ikke helt etter dagens brannforskrifter, men som kjent er det jul bare en gang i året.

Kassen med godsaker skulle lagres på "nordloftet". Det var det kaldeste rommet i huset.

Når «nolavind» kom med dødsforakt forbi Føllengsnakkan, og innover vågen, og skarven på Ringskjæret slo floke med vingene for å holde varmen, var kvikksølvet rett som det var og snuste ned mot null-streken innpå loftet der eplekassen ble oppbevart.

Eplene skulle gjemmes til jul. Men jeg kan ikke huske at hverken lav temperatur, eller at det var spiseforbud av herligheten, var til noe som helst hinder for et mer eller mindre lovlig besøk på «kjølerommet»

For å si det sånn; antall epler hadde minket en smule, innen Sølvguttene med gullstrupene begynte å synge julen inn klokken 17 på julaften.

Gravenstein I Kasse Ikke mange råtne epler ombord på epplebåten fra Hardanger


Men det er en ting som forundrer meg den dag i dag.

Etter så lang lagringstid, kan jeg ikke huske at det var et eneste «råtti-æppel».

Hadde det noe med kvalitet og fravær av diverse kjemiske midler å gjøre?.

Kanskje noen av leserne har svar på dette(?).

Vi fikk bestandig smaksprøver av alle eplesortene ombord i «Æppelbåtn».

Mannskapet hadde såret eplene opp i små «båter», som de delte ut både de som skulle kjøpe epler, og til de som var der av ren nysgjerrighet.

Når jeg ser Gul Gravenstein epler i butikken den dag i dag, dukker minnene frem om «Æppelbåtn» fra Hardanger,den tiden vi virkelig gledet oss til jul!

Annonser
Annonser