Frøya nyheter

19.10.2019 °C m/s
Annonser

Mistet sin Einar da “Elfrida” forliste

I en forrykende storm i Nordsjøen omkom 20 sjøfolk da dampskipet "Elfrida" forliste i 1959. Ombord var også tre menn fra Frøya og Hitra. Olaug Johanne Hofstad ble enke etter "Elfridas" forlis. I dag forteller hun sin gripende historie.

Tore På Sporet Tore Strømøy Redaktør Tore Strømøy
Annonser



”Vi går ned! Takk for all hjelp! Vi har satt ut vår styrbord livbåt og vil forsøke å forlate skipet”.  Denne melding over Farsund radio fra kaptein N. Breivik - Rød var det siste man hørte fra dampskipet "Elfrida", som natt til onsdag 9. desember 1959 forliste i forrykende storm utenfor Lista i Nordsjøen. Der tok havets kalde og våte favntak 20 menneskeliv til seg. På tross av iherdig leting gjennom hele natten var skipet ikke å finne på oppgitt posisjon. Alt håp var ute da Elfridas redningsflåte og to livbåter ble funnet istykkerslått og kantret etter to dagers fortvilet søk for letemannskapene. D/S Elfrida, som var på 2600 brt, var bygget i Tyskland i 1926 og overlatt Norge som erstatning etter 2. verdenskrig. Skipet tilhørte nå rederiet Bjarne Tetlie i Trondheim og var på tur fra Arkangelsk til Danmark med 700 Standard trelast (Petersburgstandard) da det i Nordsjøen kom ut i en storm som varte i flere døgn.



Redningsaksjonen



Tirsdag den 8. desember, 1959, meldte kapteinen over Farsund radio at fartøyet neppe kunne holde seg flytende lenge. Skipet hadde sterk slagside og strømmen var defekt ombord. Redningsaksjonen ble ledet fra Farsund radio og redningsskøyta "Fredrik Langaard", tankbåten "BP 28", Fred Olsenbåten "Buffalo", det tyske skipet "Roland", to britiske trålere (navn ikke oppgitt), "Umanak" fra Grønnland og Amerikalinjens "Oslofjord" satte straks kursen mot oppgitte posisjon for å komme "Elrida" til unnsetning. Kl.00.05 kunne Farsund radio bare så vidt oppfatte "Elfridas" nødsender. Kapteinen meldte da at vannet sto oppunder dekk i maskin- og lasterom, og at skipet ikke kunne flyte til hjelpen nådde dem. Det ble skutt opp nødraketter fra "Elfrida" like før dette men de ble ikke observert til tross for at flere skip oppholdt seg i oppgitte posisjon. Kl.02.06 kom meldingen om at skipet gikk ned.





Slik så DS Elfrida ut før den forliste i Nordsjøen



 



All forbindelse opphører



 Sannsynligvis kantret skipet kort tid etter, men letingen etter vrakgods og overlevende fortsatte for fullt. Onsdag formiddag observerte et fly fra Sola vraket av "Elfrida" flytende med bunnen i været og bare kjølen var synlig over havflaten. "Buffalo" var en av de første båtene som fant vraket og observerte fler lik som drev i sjøen med livbelter på.  Senere korrigering av posisjonen viste at "Elfrida" befant seg  ca. 100 nautiske mil lenger vest enn oppgitt. Det er helt på det rene at dette gjorde redningsarbeidet svært vanskelig og sannsynlig avgjørende for menneskene om bord denne natten. Kystradiostasjonene hadde heller ikke radiopeileanlegg slik at det var mulig for de på land å peile skipenes posisjon på sjøen. "Elfrida" gikk til bunns kl.17.35 dagen etter. Mange familier satt ribbet tilbake etter det tragiske forliset.



Møte med Olaug



Med på ulykkesskipet var det med to fra Hitra og en fra Frøya. Olaug Johanne Hofstad (født; Melkstad 28.01.23) fra Hitra var enke etter Einar Hofstad som omkom i forliset. Jeg traff henne tilfeldig i Fillan sentrum en fin sommerdag jeg var på tur til Trondheim, der vi stoppet for å ta en kopp kaffe. Hun kom gående med en rullator og virket noe ustø. Jeg reiste meg og spurte henne høflig om hun ville ha hjelp til å komme inn til butikken. Hun var en veldig hyggelig og takknemlig dame og vi satte oss og tok en prat. Rent tilfeldig kom vi inn på dette forliset og jeg ble svært interessert. Vi avtalte at jeg skulle komme på besøk til henne i hennes hjem, i omsorgsboligene i Fillan. 14 dager senere tar jeg turen og blir godt mottatt.





Olaug Johanne ble enke etter Elfridas forlis.



 



Olaugs historie



Hun forteller med egne ord hvordan dette opplevdes for henne og familien. Einar var 11 år eldre enn meg og hadde seilt som sjømann størsteparten av sitt yrkesaktive liv, forteller hun. Han hadde blant annet vært med på hvalfangst i sydisen og var vant til harde tak og dårlig vær. "Elfrida" kom nordfra med trelast med kurs for Danmark. Noen ville ha det til at skipet var på grunn i Lofoten, husker ikke riktig hvor. Kystlosen gikk i land i Vestfjorden og har senere uttalt at å seile havet med dette skipet aldri ville gå bra, dels på grunn av den dårlige sjødyktigheten det befant seg i. Hensikten var sikkert å spare noen kroner på losutgifter.



Kunne gått innskjærs



Med los kunne båten ha gått innaskjærs store deler av turen. Skipperen som hadde to etternavn kom fra Bergen og det ble sagt at han hadde utmønstringsforbud der. Men han mønstret på i Trondheim på nordtur etter å ha byttet om på etternavnene. Det var noe som virket litt rart med hele denne tildragelsen. Vi hørte at båten var i havsnød men håpet de ville klare seg. Det var jo tross alt en stor båt på den tiden. Men sjokket var stort da vi dagen etter hørte på radioen at "Elfrida" var gått ned og at alle var omkommet i forliset. Der satt vi tilbake med sorgen og uvissheten om hva som hadde hendt. Einars bror, Arthur, var om bord i en av båtene som var med i leitinga etter "Elfrida". Tror det var "Bufffalo".



Etter tragedien



Vi hadde to gutter, Asle og lille Einar, på henoldsvis 10 og 7 år. Vi satt med halvferdig hus og som vanlig var på den tiden var det far som var eneforsørger også i vår famile. Hva skulle vi leve av og hvordan ville nå vår framtid bli? Dette opplevdes svært tungt for oss og jeg hadde en følelse av at folk vi kjente unngikk oss og ingen snakket med meg om dette hverken på butikken eller andre steder. Folk virket sky, og jeg kan tildels forstå det. Læreren til Asle tok det opp på skolen hvor det ble markert på et vis. Kun presten snakket med meg i det snare. Rederiet tok aldri kontakt! Det som skjedde i denne tiden er det vanskelig og sette ord på, men man kan jo på mange måter bli litt bitter når man etterpå gjør seg sine tanker. Kan huske at lille Einar sa til meg at: det blir med deg som med reveenka mor; du gråter din nese stor og rød.



Far er død



Asle var svært glad i å skrive og han var flink også. Han ville så gjerne skrive brev til sin far om bord da jeg også skrev brev. Men han ville legge det i egen konvolutt, og det fikk han. Han fikk sitt brev i retur, stemplet "Død" på adressaten. En tiåring på den tiden var kanskje mer voksen enn en tiåring i dag. Dette gjorde nok et sterkt inntrykk på Asle når jeg tenker på det i dag. Det var jo noe han gjerne ville fortelle sin far som skulle en snartur til Danmark før jul. Det ble holdt minnegudstjeneste i Nidarosdomen, men jeg maktet ikke å delta.





Fra minnegudstjenesten i Nidarosdomen



 



Sjøforklaringen



Det å delta i sjøforklaringen etterpå var også noe jeg sleit med. Kan huske jeg skalv i knærne og var kvalm da jeg gikk opp trappa i bygningen det skulle foregå. Bare bruddstykker står tilbake fra sjøforklaringa men jeg kan huske at vi aller først ble oppfordret til ikke å spørre om kapteinen, av hensyn til hans famile. Men hva med alle oss andre familier da tenkte jeg den gang? Hva med oss? Det ble også spurt om hvorfor ingen av de omkomne ble plukket opp av sjøen. Vi fikk til svar at man ikke kunne risikere menneskeliv for å plukke opp lik i sjøen. Det var nok været som hindret dem kanskje. Rederiet konkluderte med at det var ising som fikk båten til å kantre og det ble akseptert. En kunne få inntrykk av at det hele ble dysset ned og vi satt tilbake med en følelse av at det ble lagt lokk på hele saken.



Livet etterpå



 Hverdagen krevde etterhvert sitt og det ble til at jeg tok på meg sying. Det var ikke veldig godt betalt så jeg sydde natt og dag for å holde oss i livet og dekke våre utgifter. Vi ble lovet en sum penger som en slags erstatning. Jeg husker ikke beløpet, men det var skammelig lite.  Synes du det er vondt å snakke om dette med meg nå? Virker det opprivende?Nei, langt i fra. Det er godt å kunne få snakke om dette for meg, for jeg føler jeg aldri har fått delt disse tanker på ordentlig vis med noen.  Nå, nesten 50 år etterpå; hvilke inntrykk sitter du igjen med som tynger deg mest?Det er uten tvil det at ingen tok kontakt, ga et håndtrykk eller en klem, eller et tegn på medfølelse selv om den kanskje var der. Det er noe jeg har tatt lærdom av og ikke vil at andre skal føle, derfor tar jeg alltid kontakt og snakker med folk jeg kjenner om det skjer dem noe vondt. Det trenger ikke å være så vettugt og de store ord, men det å si noe, gjøre noe, vise følelser i et slikt tilfelle. Olaug tørker sindig og reflektert en tåre fra øyekroken.



 



 



 



 


Annonser
Annonser