Frøya nyheter

27.05.2020 °C m/s
Annonser
17 Mai Tog På Sula

Minner om barndommens deilige 17 mai

I morgen skal vi feire 17 mai uten barnetog for første gang siden krigen. Det blir en spesiell opplevelse. Spesielt var det også på 1960 tallets Sula når nasjonaldagen skulle feires. Ulmar Timannsvik husker alt som det var i går.

Tore På Sporet Tore Strømøy Redaktør Tore Strømøy
Annonser



Dette er en mimring om 17. mai-feiring på Suln på '60-tallet. Det er ikke sikkert riktig alt er korrekt gjenfortalt, men det får stå sin prøve. Det er tross alt godt og vel 50 år siden.



AV: Ulmar Timannsvik



Nasjonaldagen i år blir på mange måter «amputert».

Et viss virus sørger for det.

Det er langt opp til alternativ feiring rundt omkring i landet.

Jeg tror 17. mai-toget er det folk flest vil savne.

Hvis vi nå tenker oss at det hadde vært lov å gå i tog og at «2-meters-regelen» vil vært overholdt, hadde det blitt midnatt før HMS og resten av kongehuset hadde kommet seg inn fra slottsbalkongen.


17.mai er på mange måter den store dugnadsdagen.

Hadde det ikke vært for den store dugnadsinnsats, så hadde det blitt et ganske «magert» tilbud til barn og voksne rundt omkring i landet. Pølser, is og brus selger seg ikke selv.

Nå er vi midt inne i en litt annerledes dugnad, som i grunn krever lite fysisk arbeid, for å si det på den måten. Det handler vel mer om at man er lei av å sitte i ro.


Når flagget skulle heises på Kjegla 17. mai, ble alle flaggreglene fulgt etter militær presisjon.

Pappa hadde lært meg alt som var verdt å vite hva heising og firing av flagg angikk.

For det første skulle det være presis, alt etter hvilken årstid det var. I sommerhalvåret (som hovedregel) skulle det heises klokken 08.00, og fires klokken 21.00.

Det skulle være nøyaktig. Ikke ett minutt på, eller ett minutt over.

Bestemmelsene skulle overholdes. Pappa lærte meg hvordan et dobbelt flaggstikk skulle gjøres.

Nå for tiden er det jo bare noen karabinkroker som hektes fast.

Det skulle gjøres med stil Jeg skulle holde flagget, mens han heiste. Og det skulle ikke være i nærheten av moder jord.

Det var nesten som en kriminell handling å regne. Det skulle også heises med nøye tilpasset fart, ikke for fort, og ikke for sakte.

Det manglet bare at Sjøforsvarets Distrikts-musikkorps Trøndelag, spilte Ja vi elsker under denne seremonien.

Når det skulle fires klokken 21.00, var det like nøyaktig, ikke for fort, og ikke for sakte. Ingen overilet handlinger der nei.

«Du ska ha respekt fer flagget, Ulmar»...sa'n Ulmar. Det skulle også brettes på en helt spesiell måte. Å gå nærmer inn på den seansen, vil ta et kvarters tid, så det får være usagt.

Men dette foregikk også med nøyaktighet, hvis det er noen som lurer på det.



Finstasen skulle på 17. mai, noe annet var ikke et tema en gang. «Aill Sulværengan» var stivpyntet på nasjonaldagen.

De hadde respekt for dagen, for de andre og seg selv.

Til 17. fikk jeg en nye Viking Fotballsko fra Viking Gummivarefabrikk, eller såkalt «Tennissko», blå og hvit med «tåhette».

Med nevnte sko og blå Poplin-jakke,17.mai-sløyfe, flagg og vannkjemmet hår, kunne feiringen av nasjonaldagen starte.

Fotballsko var «fin-sko» bare en dag, altså 17.mai. Ellers ble de brukte til det meste, fortrinnsvis til å spille fotball med.

Så var det den sedvanlig formaningen fra mamma før jeg strøk på dør i finstasen;

«Må itj fli dæ te no da Ulmar»!

Det hendte at jeg ikke gjorde det...

17.mai-sløyfe og flagg var fraværende, buksa hadde fått en og annen «skjønnhetsfeil», og «fotbunan» var ikke plagsom ren, når jeg kom hjem til kvelds.

«Kårres e det du sjer ut da gut»?

Jeg hadde i grunn ikke noe svar som kunne gjøre omstendighetene litt formildende.



Sula Sommer Solnedgang Nasjonaldagen startet grytidlig for ungene på fiskeværet Sula på 60 tallet.



Nasjonaldagen startet grytidlig, det var såvidt klokka hadde begynt å gå når vi startet opp «Skrammel-toget».

Det var like mange unger som deltok i det toget, som i folketoget senere på dagen.

Intensjonen var å vekke så mange som mulig av øyas befolkning på kortest mulig tid, slik at vi fikk sove litt før neste togavgang.

Det ble brukt alt som det gikk an «å laga sjau tå».

Blant annet tomme malingspann,blikkbokser, grytelokk, og kasseroller som vi slo på med «vassausa», tresleiva, eller en stor skje.

Det kunne gå hardt utover kjøkkenredskapen til flere av mødre på Suln den morgenen.

Ikke riktig alle var glad for å bli vekket i 4-tida.

«Det heindt det kom ein eller ainnan kailn i langoinner-buksa» borti loftvinduet, og lurt på om vi va rekti væl bevart»?...

De aller fleste var det, med noen få hederlig unntak. (Noen mente kanskje undertegnede gikk under den siste kategorien)...



Folketoget startet klokken 10 ved skolen. Det gikk over Rævbrua og Vassøybrua, før det snudde på Hamseklubben.

Brua over til Føllingen var ikke bygd på '60-tallet.

Det var ikke musikk-korps da jeg var unge, ikke hadde skolen egen fane heller.

Hvis jeg ikke husker helt feil, var det en fane som det stod Sulens Avholdslag på, som ble brukt i toget.

Når jeg tenker tilbake, så er det litt komisk.

Jeg er ganske så sikker på at vedkommende som bar fanen, ikke var direkte av-holden.

I hvert fall ikke kvelden i forveien, noe et par blodskutte øyne kunne bekrefte.

De aller fleste av de som kunne krype og gå, mest av den siste kategorien, deltok i 17. maitoget.

Det var nesten straffbart å ikke være med der. Du måtte i så fall være sengeliggende og syk.

Nasjonaldagen var det alle som tok på alvor.



Det er ikke mange steder i vårt land at 17.maitoget går gjennom et hus.

Det var en tradisjon at toget gikk innom «Sykestua», bokstavelig talt.

Begge utgangsdørene i hver ende av bygningen ble åpnet, slik at toget kunne gå i gjennom huset.

Det vil si, når alle som var med i toget var sånn noen lunde likt fordelt i Sykestua, ble toget stanset, og Fagert er landet ble sunget, så både pasienter og pleiere fikk en tåre i øyekroken.

Så rullet toget videre ned til skolen, som var endestasjon.



Det var en annen ting som var like viktig som tog,flagg, sløyfer og annen utstaffering, det var «pæng».

«Pæng» til å kjøpe uante mengder, pøls, is, brus, og av og til et stykke med «skoff-kak».

Det siste var mest for ungene som «var spesielt interessert».

«Skoff-kak» med melis og kokos, eller sånn «strø» i alle regnbuens farger var i grunn ganske godt.

Men det var derre «pængan».

Spenningen var stor hver 17. mai.

Etter flaggheisinga var unnagjort, og pappa hadde takket Vårherre for at vi hadde mat på respatex-bordet denne dagen også, lurte jeg veldig på hvilket budsjett han hadde satt opp for Ulmar junior på årets største festdag?

Hvor dypt hadde han tenkt å grave i pongen, «Tæknboka» altså, i år?

Hadde han tenkt å foreta noen justeringer etter at jeg hadde gått på en budsjett-sprekk under fjorårets elleville feiring, eventuelt fratrekk for alle «stunt» som hadde funnet sted det siste året?

Skal ikke gå nærmere inn på hva slags, eller hvor mange av det var av den sorten, da dette vil ta uforholdsmessig stor plass i denne mimringen fra '60-tallet.

Når jeg jeg tenker etter, noe jeg i grunn jeg skulle gjort før, så kunne storparten av disse «vælgjærnengan» med hell vært ugjort.

Men som det snille menneske pappa var, ble det et lite «lønnspålegg» i år også, (uten bruk av riksmeglingsmann).



Alt som var av tradisjonelle 17. mai-leker var ved skolen.

Salg av diverse godsaker forgikk inne i skolen.

Det var satt opp telt, der blant annet luftgeværskytingen foregikk.

Å vinne luftgeværskytingen var prestisjefullt. Konkurransen foregikk over flere timer.

Det ble ikke brukt vanlig luftgeværkuler, men små «piler». Det gikk an å dra ut disse med tang fra skivene, slik at de kunne brukes på nytt. Sulværengan var tidlig ute med «gjenbruk».

Nå skal det sies at mange av pilene mistet sin styringsevne når de var brukt 40-50 ganger...

Vi gledet oss mest til fotballkampen mellom "gammelkaillan". "Utpåværengan" mot "Innpåværengan". Skillet gikk ved Bua (butikken).

Feskara som ikke hadde løpt en meter siden fjorårets batalje.

Lungene hos disse fiskerne var kun brukt til å inhalere «Karvablad" siden konfirmasjonsdagen.

Nesten sikker på at ingen av kaillan hadde spesielt høyt O2-opptak.

«Fotan» var kun brukt til å sette sjøbein med.

Innsatsen var det ingen ting i veien med, men ballfølelsen stod ikke helt i forhold. At det ikke ble 17 hjerteinfarkt, eller 9 kompliserte beinbrudd, var et guds under.

Jeg tror ingen pådro seg andre typiske fotball-skader, sånn «sænna-strækk», «lår-biff».

Gule og røde kort var helt fraværende...

Men jeg tror det var et forholdsvis stort antall «stjæle feskar-føter» på Suln 18- mai.



Som sagt så var salget av godsaker inne i skolen, blant annet pøls(eller pølser som de sier rundt Sinsenkrysset).

Da var det kun snakk om en type pøls, og det var pøls, grillpøls fra Gilde!

Ikke noen «reserveløsninger» fra Nordfjordeid eller Leiv Vidar.

Her var det kun originale varer det var snakk om!

Avarter som, Baconpølse, Kalkunpølse, pølser uten skinn, og pølser uten-det-meste (Lett-pølser heter det visst), var det ingen som hadde tenkt tanken på å finne opp en gang.

Jeg kan ikke huske at det var «pøls med brød» heller.

Det var for urbant på Suln på '60-tallet.

Det som var av «tilbehør» var ketchup og sennep.

Det var kaker i alle former, å få kjøpt;

God gammeldags «Skoff-kak», «Blaut-kak», «Fyrste(kk)-kak», «Kvæfjord-kak», noen kalte den «Værdens Bæste»«, (uten at jeg aldri har helt skjønt hvorfor) «Sjokolade-kak», «Suksess-tært», «Toska-kak»og «ainna småbrød».

«Dæm va go' te å steik kak(a) kjærrengan på Suln», og det manglet ikke på velvilje når det var snakk om 17. mai arrangementet!



Jeg har bestandig hatt (og har fremdeles) en egen evne til å havne i litt «rare» situasjoner.

Jeg hadde vært på toalettet «å pessa ein skvætt», og skulle inn for å kjøpe en is.

Stusset litt over at de fleste så på meg og flira da jeg kom inn.

Et raskt blikk nedover meg selv, løste det mysterium ganske fort.

Smekken» var ikke dradd helt opp, så en bit av «ei kvit langoinnerbuks» stakk ut.

Hadde halve 17. mai-stasen ute til lufting.

Is-kjøpet ble umiddelbart ble lagt på is.

Her var det om å komme seg ut igjen så fort som mulig, med den følelsen!

Følelsen ellers denne 17. maidagen var det ingen ting å si på!

Ønsker alle sammen en strålende (alternativ) feiring av nasjonaldagen!



Annonser
Annonser