Frøya nyheter

12.12.2018 °C m/s
Annonser
Øyrekka-internat-RR

Med ryggen mot havet og framtida?

Hvorfor er en folkehøgskole i Øyrekka viktig? Fordi «fisk er viktig for Norge». Den erkjennelsen kommer ikke av seg selv, skriver John Arne Moen i denne kronikken.

Tore På Sporet Tore Strømøy Redaktør Tore Strømøy
Annonser

KRONIKK AV John Arne Moen

Frøya kommune ba meg sist vår utrede muligheten av å etablere en folkehøgskole i kommunen – primært i Øyrekka, sekundært i form av delt lokasjon mellom Øyrekka og «Fast-Frøya». Bakgrunnen var besøket sist vinter av en gruppe studenter fra NTNU. Innstillingen ble levert før sommeren. En delt løsning ble lagt til side fordi lovverket i praksis gjør dette umulig. Dermed sto man tilbake med en eventuell skole utaskjærs.

Siden sist sommer har planene ligget til modning i kommunen. Rådmann Svanhild Mosebakken sier nå at hun er i den berømte tenkeboksen – men at hun frykter det blir vanskelig å finansiere prosjektet. Hennes bekymring er knyttet til kommunens økonomi. I fall hun mener utredningen anbefaler at kommunen skal forestå investeringen, har hun nok lest dokumentet vel raskt.

Ikke kommunen

For å si det enkelt: Det er staten, ikke kommunen, som eventuelt skal sikre den økonomiske driften av en folkehøgskole. Det jeg som utreder anbefalte, var at kommunen stilte med opparbeidet tomt til prosjektet – som en «fødselsgave». Dette er selvfølgelig ikke gratis – men samtidig har man fått overført et tosifret millionbeløp i forbindelse med SalMars grønne konsesjon. Det ville antakelig ikke vært noen dårlig investering å pløye en del av disse midlene tilbake til Øyrekka, hvor anlegget ligger, i form av tomt for å bidra til etableringen av en folkehøgskole?

Utfordringene

Slik jeg ser det, er det først og fremst to utfordringer knyttet til etableringen av folkehøgskolen som bør adresseres. Ingen av dem berører kommunens økonomi. Den ene er knyttet til muligheten av å finne private investorer som er villig til å låne ut penger for å få anlegget realisert. Selv om staten betaler husleia og man dermed kan føle seg rimelig trygg på å få tilbake pengene, er det nok fortsatt slik at det er mulig å finne bedre avkastning på andre måter. Så kan man som en parentes legge til: Dette ville selvfølgelig også vært det samme om kommunen var investor. Tilbakebetalingen med renter vil komme fra Kunnskapsdepartementet dersom skolen først blir godkjent.

Den andre bekymringen er knyttet til lærerkrefter. Den er også reell – og må tas på alvor. Undertegnede har imidlertid forsøkt å finne ut hvilke erfaringer andre avsidesliggende folkehøgskoler har når det gjelder tilgang på lærere. Tilbakemeldingene er at dette i det alt vesentlige ikke er et problem. Selv skoler som holder til «der ingen skulle tru at nokon….», erfarer at ikke minst yngre lærere gjerne søker. Trolig henger dette sammen med hvem som velger å bli lærere på dette skoleslaget – og hvilken tidshorisont de opererer med. For elever så vel som for mange unge lærere er dette et eventyr for resten av livet.


Riktig samfunnsmessig

Spørsmålet jeg mener kommunen bør stille seg, er snarere dette: Vil en folkehøgskole i Øyrekka, med hovedlokasjon på Mausund, være riktig – rent samfunnsmessig? Er svaret ja, bør man kanskje vurdere om man bør ta en oppmannsrolle for å få den realisert. Hvis ikke, bør selvfølgelig planene legges død.

Jeg har jobbet i skjæringspunktet samfunn og politikk siden første halvdel av 1980-tallet. Det gir tilstrekkelig tidshorisont til å se noen utviklingstrekk. I løpet av disse årene har havbruksnæringen vokst fram på en måte absolutt ingen i Oslo-gryta så får seg muligheten av. Dette observerte jeg relativt tett på som nyhetssjef i Aftenposten på 1990-tallet. Oppdrett ble ikke tatt på alvor – av annet enn noen få miljøvernere, som mildt sagt var skeptiske, samt enkelte næringspolitikere – først og fremst fra Arbeiderpartiet og etter hvert Høyre.

Frp var lenge ganske ignorant – men støttet så å si på refleks en næring som havnet i miljøbevegelsens kritiske søkelys, mens Sp og Venstre ble ettertrykkelig delt: Det første partiet mellom kystaktivister fra Vestlandet og Nord-Norge på den ene siden og grunneiere med laksevald i innlandet – det siste partiet mellom næringsfløyen og en voksende miljøfraksjon. Det vi kan ta som et faktum, er at det i alle partier fortsatt finnes miljøer som mener til fordel for havbruk – og imot. Det beste eksempel på dette fikk vi noen uker etter at den sittende regjeringen hadde kastet de rødgrønne ut av regjeringskontorene. Da lanserte Frps stortingsgruppe et forslag som i realiteten betydde en (iallfall foreløpig) nedbygging av norsk oppdrett.

Landbrukets strategi

Landbruket skjønte på 1990-tallet at det var nødvendig å endre strategi i møte med et samfunn som i økende grad var preget av urbanisering og sentralisering. Man kunne ikke lenger ta for gitt at vi «alle er bønder» - et uttrykk fra radikale krefter på 1960-tallet som spilte på det faktum at et stort flertall i befolkningen i løpet av en generasjon eller to kunne vise til agrarare røtter.

Hva gjorde man? Skapte nye allianser – og ikke minst; utarbeidet en målrettet strategi for hvordan man skulle skape forståelse for landbrukets posisjon blant folk som knapt hadde sett ei ku annet enn på bilde, og som først og fremst oppfattet landbasert matproduksjon som et subsidiesluk. I vår tid ser vi ikke minst resultatet av denne strategien i alliansen mellom landbruket og McDonald’s.

Amerikansk storkapital arm i arm med norske småbrukere har skapt prisvinnende reklamefilmer som er sett og husket av over tre millioner nordmenn – og som har gjort et overveiende positivt inntrykk på et flertall av dem, dersom vi skal tro byråer som måler den slags. Hvem skulle tro dette var mulig?

Vellykket

Strategien har vært overmåte vellykket. I dag sier fortsatt 90 prosent av befolkningen ifølge årlige markedsundersøkelser at de vil beholde landbruket på «samme nivå som i dag». Landbrukets interesseorganisasjoner kan så å si uten videre mobilisere flere titusen til å gå i demonstrasjonstog i Oslo dersom det kniper. Det blir ikke dannet en regjering i Norge uten at landbrukets stilling blir en del av forhandlingene. Har kystens utfordringer samme posisjon?

Man spørre: Hvor mange tusen vil av seg selv trekke ut i Oslos gater for å vise sin sympati med fiskerinæringen i en krisesituasjon? Antakelig noen. Så kan vi stramme til – og stille samme spørsmål når det gjelder havbruksnæringen. Med mindre man frakter folk i buss, er det min spådom at det vil bli skrint i rekkene.

Derfor vil en folkehøgskole i Øyrekka være viktig.

Fiskerinæringen

Fiskerinæringen er ikke lenger like kollektivistisk i sin innretning som for noen tiår siden. Den (riktignok ganske skjøre) enigheten man har klart å bevare i landbaserte primærnæringer, preger ikke fiskeri i tilsvarende grad. Tar vi skrittet over i havbruksnæringen forsterker dette seg ytterligere. Man har vært flink til å tjene penger – og man har, iallfall de siste årene – fått økt forståelse for betydningen av å bruke av overskuddet til å investere i økt kunnskap for å avhjelpe konkrete næringsutfordringer.

Forståelsen av at kampen om kysten ikke står på sjarkdekk eller merdekanter, men i miljøene som utarbeider grunnlagsdokumenter for direktorater og departementer og ikke minst blant politikerne, er ikke like framtredende. Tanken om at det er viktig å bygge seg opp «alternativ kapital» for å ligge i forkant av kriser man i dag ikke ser, kan knapt sies å ha vunnet fram.


Alternativ kapital

En folkehøgskole i Øyrekka vil være en slik «alternativ kapital». Dersom man etablerer en skole med 75-80 elever hvert år, vil dette bety at opp mot 800 ungdommer gjennom et tiårsperspektiv vil vende tilbake til den urbane delen av samfunnet med forståelse for kystens utfordringer, muligheter og behov.

Vi vet at folkehøgskoleelever er overrepresentert i enkelte forskningsmiljøer og blant politikere. Noen av de tidligere elevene ved Øyrekka Folkehøgskole vil havne på Stortinget og i framtidige regjeringer. En og annen vil en sen natt befinne i krevende forhandlinger – hvor «noen» lett kan legge et tilsynelatende uviktig moment som berører kysten framtid på bordet – som forhandlingskort. Hvor stor er sjansen for at en 40-åring som 20 år tidligere hadde det beste året i livet på en skole i havgapet, vil ha andre ryggmargsreflekser enn andre som er bedre kjent i europeiske storbyer enn langs egen kyst?

Vil hun eller han huske turer ut med sjark og en erfaren fisker, kanopadling i Vadsøysundet, kiting på Sistranda, dykking ved Sularevet, samtaler på Kroa og Supen Pub, undervisning i regi av Blått kompetansesenter eller møter med lokalbefolkning, tilreisende og næringsaktører? Selvfølgelig vil vedkommende det!

Ta muligheten på alvor

Jeg vet strengt tatt ikke om det er mulig å etablere en folkehøgskole på Mausund. Men jeg er rimelig sikker på at muligheten fortjener å bli tatt på alvor – i den forstand at «noen» faktisk forsøker å finne ut om ideen lar seg realisere. Det skjer ikke dersom kommunen nå legger planene i skuffen for godt.

En folkehøgskole i Øyrekka vil bety et «før og etter» for utsatte øysamfunn. Men de som over tid virkelig vil tjene på skolen, er alle som jobber for at kystens skal få den oppmerksomhet som er nødvendig i årene som kommer. Lite slår en investering i framtidige ambassadører.


Annonser
Annonser