°C
Annonser
Sula Kaia

Livet på kaia på Sul'n

Kaia var Sulas viktigste sted på 60- og 70-tallet. Her var det liv døgnet rundt, og selvsagt et spennende sted å være for ungene –siden dette var et sted de ikke burde være. Ulmar Timannsvik forteller.

Tore På Sporet Tore Strømøy Redaktør Tore Strømøy
Annonser


AV : Ulmar Timannsvik



Kaia på Suln, var nesten like viktig som butikken. Kaia var nesten som et tilbygg til samvirkelaget å regne.

Langkaia begynte bare 10-12 meter nedenfor utgangsdøra.

Når kaillan skulle ha Solar(diesel) til Sabb-motoren måtte de til kaia for å fylle.

Bortenfor Samvirkelaget stod det to store tanker med Solar.

Med jevne mellomrom kom oljebåten (oljetanker) og fylte opp tankene.

Skulle man ha lysolje (parafin), eller bensin, måtte man også nedpå kaia.

På en av bryggene, som hadde det originale navnet Pappbua, solgte man diverse bygningvarer(ikke material til rå-bygg), og som det fremgår av navnet, forskjellige former for papp, og andre typer vind-tetting og isolasjon.

I dag er Pappbua restaurert, og det er Terna Brygge som har restaurant og bar der.

Det sitter mye historie fra en svunnen tid i veggene der.




Da jeg vokste opp, var det mottak og lagring av tørr-tarra i to av bryggene. Så vidt jeg vet, ble disse revet på slutten av 60-tallet.

Hvis jeg ikke husker helt feil, ble den ene brygga kalt for Ytterbrøgga.

Av alle plasser, så ble Ytterbrøgga en av lekeplassene våre.

Den form for lek som vi bedrev der, var for å si det mildt, en risikosport.

At det ikke gikk liv er vel et Guds under.

Løkka va ber ein ferstainne!

Det var de som var 3-4 år eldre en meg (oss) som kom den geniale ideen, at det gikk an å grave tunneler i tørr-tarran. For øvrig så tror jeg ingen av våre foreldre syntes ideen var så veldig genial.

Framvækstrengan gravde på 10-talls meter med tunneler som vi krøp i. Var nesten som kullgruvegangene i Longyearbyen.

Kom kaimann på en uventet inspeksjon av kaiområdet for å se om det var noen englebarn som hadde trosset forbudet om å oppholde på kaia, ble tunnelene et utmerket gjemmested.

Det verste som kunne skje mens vi drev på med gjemsel i tørr-tarran, var at tunnelene kunne rase sammen.

Flere tonn med tarra hadde kommet til og klemt oss flat. Flatar einn ei floinner!

Men ettersom vi var en gjeng med englebarn, holdt sikkert Gabriel, engelen altså, en beskyttende vinge over oss...og tørr-tarran.

Kaia var også, i likhet med butikken, en møteplass for gammel og ung.






Spesielt når rutebåtene Frovær og Fosen hadde anløp.

Frovær gikk i rute mellom Frøya og øyrekka fra 1963 til 1973.

Fosen i noen lunde samme tidsperiode.

Så vidt jeg vet, stoppet ikke været Frovær fra å anløpe Suln en enste gang på de 10 årene den gikk i rute.

Kanskje det var på grunn av at ekstremvær ikke var oppfunnet enda?...

Nå er det jo ekstremvær rett som det er, og alt av rutegående fartøy er innstilt.

For uten skipper Adol Wågøya (Adolf Wågø),er det en av mannskapet jeg husker godt, Edvin Persa.

Når Frovær klappet til kai på Suln, stod han i skjortarman (han hadde bukse å) i inngangsdøra til salong med sneipen i munnviken.

De 3 øverste knappene på skjorta var bestandig åpen så singleten vistes.

Ble nesten ikonisk der han stod...

Fosen hadde storparten av alt godset som skulle ut til Suln.

Den hadde anløp på torsdager.

Først kom den klokka 8 om morgenen. Så kjørte den «melkeruta» rundt Frøya, før den returnerte, og var på Suln igjen klokka 7 om kvelden.

Torsdagskvelden var den eneste gangen at Fosen gikk helt inn til by’n.

Den gikk fra Suln kvart over 8 om kvelden.

Ellers måtte vi ta Frovær,eller «Gammel-Frøyfart» inn til Svellingen eller Dyrøya, og buss videre til Sistranda.

Så var det å gå ombord i Fru Inger,og fortsette «Amerikareisen» videre.

Fru Inger var i Trondheim klokka 10 morgenen etter.

Torsdag morgen kom mesteparten av matvarene som var bestilt til butikken.

Det var bestandig nån kailla som møtte opp for å hjelpe kaimann å ta i mot det som var av gods.

Før kaimann fikk truck, måtte varene dras på en firhjuls tralle,(«tralla») opp Langkaia inn til butikklageret.

Ser for meg kaimann som «sjåfør», og 3-4 kailla som hjalp til å sku.

Når det kom varer til julehandelen kunne det bli mange turer opp og ned Langkaia.



Anløpet om kvelden var hovedsakelig for å ta ombord passasjerer. Flesteparten skulle til Trondheim.

Fosen lå til kai litt over en time på kvelden.

Om bord var det bladkiosk.

Ettersom det ikke var blad-utsalg på butikken, fikk vi kjøpt Donald Duck (bladet altså) der.

Siste torsdag før 1. desember, var det stappfoillt tå onga nedpå kaia.

Da var det en adventskalender inne i bladet.

Adventskalender var helt nødvendig for oss for at det i hele tatt skulle bli jul.

Da var det først til mølla og den sterkestes rett som gjaldt.

Men jeg kan ikke huske at det var noen av oss som ikke fikk kjøpt seg et Donald-blad.


En annen ting, som var forbeholdt de som var fylt 18 år, var at det var ølsalg om bord mens Fosen lå til kai.

Det det handlet om da, var å drikke så mange flasker pils i løpet av den tida den lå der.

Jeg mener å huske at opptil flere av ungdommene var i vesentlig bedre humør da de kom på land, enn tilfellet var når de gikk ombord. Pussige greier gitt...

Like oppunder jul kom jutrean utover med Fosen.

De som skulle ha jultre, måtte bestille det i god tid på butikken.

Jultrean ble kjøpt «usjitt», for å si det sånn.

Da var det my kaill på kaia.

Det var om å gjøre å finne det fineste juletreet først.

Av og til kunne det bli, om ikke direkte ampert, så i hvert fall noe desibel høyere språkbruk, ispedd noen trønderske superlativer, for å sikre seg et fint jultre.

Det var ikke bestandig begge heinnern som tviholdt rundt trestammen tilhørte samme kailln.

Men jeg tror de aller, aller fleste fikk tak i et jultre å henge pynt på på litj-julaftan.

Det var 2 ekstra store tre som var «fredet».

Det som skulle oppi Kapellet, og i Bedehuset.

Alt var ikke bedre før, men mye var annerledes.

Vi gikk en hele uke og gledet oss til at Fosen skulle klappe til kai, så vi kunne kjøpe Donald-blad.

Ungdommene gledet seg minst like mye, men det var av en annen årsak...

Hvis jeg tenker tilbake til barndommen som vi hadde, kontra de som vokser opp i dag, så mener jeg bestemt at det skulle mindre til for at vi ble glad over noe vi fikk, for eksempel Donald-blad på torsdagskveldene.

Annonser
Annonser