– Når du blir møtt med «Du er ikke syk nok» x antall ganger, så gir du jo opp, sier Heidi Hovland.

- Du blir dratt ned i dritten. Jeg tror ikke vi kan forstå hvor mørkt, trist og tungt det er der nede, sier hun.

Det er kun måneder siden eksmannen og faren til hennes barn, Tommy Rodahl, valgte å avslutte livet sitt. Nå deler hun sin fortvilelse, for å forsøke å bidra til endring.

– Det er bare vondt og trist. Forferdelig trist, sier Heidi.

- For Tommy og oss er det for sent. Men det må skje noe for alle andre som sliter, sier Heidi.

- Det hjelper ikke at familie og venner forteller deg hvor fin person du er, og hvor mye du har å leve for. Du må ha profesjonell hjelp, sier hun.

– Jeg blir forbanna og lei

Etter å ha levd med en person som har hatt psykisk sykdom i over 20 år, har hun mange erfaringer og sterke meninger.

– Myndighetene skjønner ikke hvor syke folk blir. Jeg blir så oppgitt. Jeg blir forbanna. Og jeg blir lei, sier hun.

– Du gjør så godt du kan. Men det føles ut som at du er helt alene. Alle må klare seg på egen hånd. Det hadde nesten vært enklere om vi ikke hadde brukt tid på å prøve å få hjelp, mener Heidi.

- Det kan hende at Tommy hadde tatt livet sitt, selv om han hadde fått hjelp. Det jeg synes er så trist er at han aldri fikk ordentlig hjelp. Det ble ikke gjort noe forsøk, sier hun.

Aldri kjedelig å leve med Tommy

Heidi har tilbrakt størsteparten av sitt liv med Tommy. De møttes gjennom felles venner. Hun falt for øynene hans og rausheten. I tillegg var han et varmt og åpent menneske som var god å snakke med.

Hun forteller om tiden da de flyttet ut til Sauøya, til en gammel gård med store hus og fjøs. Her ute ble de vant til å klare seg selv.

Livsstilen deres var så interessant, at TV-teamet fra serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" kom utover for å møte familien ute i havgapet.

– Det var aldri kjedelig å leve med Tommy, sier Heidi og smiler.

foto
Tommy var aldri kjedelig å leve med, sier Heidi.

– Vi var et veldig bra team. Vi var kreative og kom med løsninger. Vi lyttet til hverandre. Det fungerte godt, sier hun.

- Men det ble til slutt for vanskelig å leve sammen, sier Heidi.

- Tommy fremsto som selvsikker, men han hadde det veldig vondt inni seg. Uansett hva han gjorde, var det aldri bra nok. Det ble tungt, sier hun.

De endte opp med å skulle separeres – men forble svært nære venner. I ettertid husker Heidi best alt det fine de hadde sammen.

– Vi ble gode på å takke hverandre de helgene vi kjente at «dette var ei fin helg». Vi tok det positive som det var, sier hun.

Lei av at alle sier at det er «vanskelig»

Det var mens de bodde på Sauøya at Tommy begynte å ta kontakt med helsevesenet for å få hjelp, forteller Heidi.

– Første gang var vel for 17 år siden, sier Heidi.

- Da fikk han beskjed om at han «ikke var syk nok» til å legges inn. Det hadde de muligens rett i, vi valgte å stole på legen, utfordringen var nok at det ikke ble noen form for oppfølging og det burde det absolutt ha vært, sier Heidi.

– Tommy var nok allerede da sykere enn vi forsto.

Hun er så lei av å høre at «det er så vanskelig med psykiatri».

– Jeg synes ikke at det er vanskeligere enn annen alvorlig sykdom. Du skal bli møtt av legen din på samme viset. Det som må gjøres er å ha søkelyset på å finne en behandling ikke se på at dette er en vanskelig sykdom, mener Heidi.

– Det kan være utfordrende å finne den riktige behandlingsmetoden og det kan ta tid. Det må vi være innforstått med. Men du skal ikke bli sent ut med beskjed om at «du ikke er syk nok». «Du kan ikke få behandling». Det er det som er så hårreisende, sier hun.

Det må endring til

Nå mener hun at hele systemet må endres.

– Vi vil ikke tilbake til sånn som det var på 70-tallet. Det var bare tragisk. Men vi gikk fra å knyte fast alle, til totalt frislipp. Nå skal alle bo i sine hjemkommuner og få lokal behandling, uavhengig av sykdomsbildet og diagnose. Det fungerer ikke, mener Heidi.

Heidi har fått masse tilbakemeldinger etter kronikken hun skrev i høst. Der tok hun et oppgjør med hele behandlingsapparatet ved psykisk sykdom.

– Jeg har fått så mye positiv respons. Det varmer, sier Heidi.

– Samtidig blir jeg trist av å høre hvor mange som sliter. Jeg blir trist av at vi ikke klarer å stoppe opp og se hva vi gjør feil. Systemet vi har nå funker så utrolig dårlig. Det må en endring til, sier hun.

– Jeg mener at vi som pårørende må brukes som ressurser. Samtidig må de som er syke ha behandlere som følger opp. De trenger trygge rammer, noen de har tillit til og som evner å stille tydelige krav, sier hun.

- Det krever samhandling og gode relasjoner.

Glade i hverandre til det siste

Tommy hadde mange nære rundt seg, som var veldig glade i han. Men han isolerte seg fra alle til slutt.

– Vi var glade i hverandre til siste dag, vi. Men det ble tungt. Tommy har alltid slitt psykisk. Når du går lenge nok og ikke får hjelp, blir du verre. Det er sånn som med alle sykdommer, sier Heidi.

– Da det utviklet seg enda mer, gikk han inn i en depresjon og ble apatisk. Han ble likegyldig og asosial. Tommy som var veldig glad i folk og veldig sosial, ble i perioder helt borte. Det ble lengre og lengre perioder for hver gang, forteller hun.

Så dere hvilken vei det gikk?

– Ja, det gjorde vi jo. Det var også derfor vi prøvde å få hjelp. Vi følte at vi stanga huet inni noe. Vi kom ingen vei. Det var helt utmattende og fortvilende, sier hun.

– Visste det da han forsvant

Heidi forteller at hun har sittet og grått på telefonen til helsepersonell mange ganger. Noen ganger har det ført til korte innleggelser.

- Tommy var lagt inn på Østmarka ei natt her og der – ei uke i strekk var det lengste. Han hadde også noen netter på rusakutten i Trondheim. Men så ble han sluppet ut og måtte klare seg selv, sier Heidi.

– Det er den svingdøra. Det var ingen som stilte krav til at han skulle følge opp etterpå. Det gikk på lykke og fromme. Sånn opplevdes det for oss, sier hun.

Til slutt gikk det for langt.

– Vi klarte ikke å ta tak i han etter hvert. Han ville ikke ha hjelp lenger. Han mente selv at han kunne håndtere sykdommen selv og anså selg selv som frisk i perioder, sier Heidi.

– Han var så «inni seg selv». Han hadde også blitt avvist mange ganger tidligere. «Hvorfor skulle han prøve når han uansett ikke får hjelp?», sier hun.

– Jeg var redd da han gikk ut døra for at han kom til å ta livet sitt. Vi hadde en avtale om å møtes og lage middager. Men så bare forsvant han. Og da hadde jeg tanker om hva som kom til å skje, sier Heidi.

– Huff, jeg orker ikke å grine mer, sier hun, mens hun tørker tårer fra kinnet sitt.

– Jeg ble ikke overrasket da politiet kom. Det er bare trist, sier hun.

Valgte åpenhet

Heidi og barna Melodie og Jostein valgt å være åpne om det som skjedde.

– Da slipper vi at folk går rundt og lurer. Det gjør det lettere å holde folk på litt avstand også. Vi har skrevet det vi vil og gått ut med i sosiale medier. Det får holde. Det kommer ikke mer nå, sier Heidi.

– Du vet, det tok ikke lang tid før ryktene begynte å gå, sier Heidi.

– Allerede etter to timer begynte ungene våre å få meldinger og spørsmål på mobilen, sier hun, og blir tydelig irritert.

– Folk må tenke seg litt om. Jeg var heldig som rakk å få gitt beskjed til foreldrene hans og ungene, før ryktene gikk. Her kan vi bli bedre, sier hun.

Hyggelig at han blir satt pris på

I tiden etterpå fulgte nasjonal oppmerksomhet. Etter flere TV-opptredener, bøker, diktutgivelser og Farmen-seier, var Tommy Rodahl kjent i hele Norge.

Det har ført til mange fine hilsener til Heidi og familien.

– Det er hyggelig å se at så mange satte pris på han, sier hun.

– Jeg synes at det er fint å se at han har bidratt positivt til manges liv. At han har hjulpet andre med dikt og trøstende ord, selv om han ikke klarte å hjelpe seg selv, sier Heidi.

– Tommy var en veldig fin fyr, sier hun.

– Jeg savner han veldig, avslutter Heidi.