– Det er så mange som er enige i det jeg sier. Jeg håper bare vi klarer å gjøre noe med det, sier Kristaps Jansons.

Den unge fiskeren delte sin bekymring i innlegget «Nok er nok – Vi har ingen å miste» i vinter. Det skapte enormt engasjement med nær 300 delinger og tusenvis av sidevisninger.

– Jeg følte jeg måtte si noe. Jeg hadde aldri sett for meg den responsen, sier Kristaps, og smiler forsiktig.

- Men delinger og likes betyr lite, hvis det ikke skjer noen endring.

- Jeg vil ikke være en av dem som står ved graven til en kompis, sier han alvorlig.

– Det er vi, ungdommen, som må gjøre det

– Det er vi, ungdommen, som må begynne å gjøre noe for å hindre at vi mister flere unge liv på Frøya og Hitra.

Det sa Kristaps i innlegget sitt tidligere i vinter. Nå gjentar han beskjeden.

– Det er ungdomsmiljøet som må endres. Det er ikke tiltak fra kommune eller foreldre som er løsningen. De har allerede gjort nok, mener Kristaps.

– Vi vet at det er alt for mye utestenging og mobbing på Frøya og Hitra. Skal vi forandre det, er det vi ungdommene som må gjøre det, sier han.

– Gir du godhet, får du det tilbake

Kristaps vet selv hvordan det er å bli holdt utenfor fellesskapet. Som latvier i Ålesund, ble han sett på som annerledes i klassen.

– Jeg ble mobbet på barneskolen. Det er lett å hakke på den som er «annerledes», sier Kristaps. - Det var tøft, men jeg følte alltid at jeg hadde støtte hjemme. Jeg har fantastiske foreldre og har vært heldige med å ha noen gode venner som alltid er der for meg. Det hjalp, sier han.

– Og så har jeg hatt med meg mamma og pappas visdomsord; Gir du godhet, får du det tilbake, sier Kristaps.

Før han begynte i 7’ende-klasse flyttet familien til Hammarvika på Frøya. Kristaps begynte på skolen på Nabeita.

– Jeg fikk venner ganske raskt, men jeg fikk også slengt en del dritt etter meg fordi jeg hadde en annen dialekt. De lo og sa at jeg sa ord feil, forteller Kristaps.

– Hvordan håndterte du det?

- Jeg bestemte meg bare for å gi f*** i det de sa. Jeg fikk meg venner og var meg selv. Det fungerte for meg, smiler han.

– Men jeg har fått kjenne på hvordan det er å komme inn i miljøet på Frøya. Det er ikke så lett å «passe inn», sier Kristaps.

Tøft møte med Frøya

For Kristaps del gikk det fint. Da han begynte på videregående skole, fant han flere likesinnede. Han fant sin vennegjeng, med en blanding av frøyværinger, hitterværinger og folk som kommer fra andre steder.

Det er imidlertid ikke alle som har like lett for å finne sin plass, forteller han: - Noen av de som kommer fra byen får et hardt møte med Frøya på videregående. Jeg vet at folk har «tatt noen» av dem, fordi de mener de er «pappagutter» eller «klyser». De har fått seg «ei ørtæv» bare fordi de annerledes enn den typiske frøyværingen, forteller Kristaps og rister på hodet.

– Hvis det fortsetter sånn som nå, tror jeg ikke ungdom vil komme til videregående på Frøya lenger, sier han.

– Det er ikke noe hyggelig å være redd for å bli banket, fordi du kler deg litt annerledes. Eller at du alltid får beskjed om at det er fullt på fest, sier Kristaps.

– Vi må skjerpe oss!

– Det er ikke noe skryt å få

Han håper at 2022 kan bli året der både unge og voksne bli mer rause med hverandre.

– Vi er så flinke til å dra hverandre ned. Det er ikke noe skryt å få. Om du kjøper deg en ny bil eller en ny telefon, er det mange som går rett på kritikken. Ingenting er bra nok, føler Kristaps.

– Det samme gjelder prestasjoner. Vi må være glade på andres vegne når de oppnår noe. Vi må slutte å være så negative, sier han.

– Vi må bli snillere mot hverandre, og slutte å være så rask til å dømme andre. Der kan vi alle bli flinkere!

Vi må passe på hverandre

Kristaps er glad for å se at det er mange som engasjerer seg i å endre miljøet for unge på Frøya og Hitra. Det gir han håp. Nå er oppfordringen hans klar.

– Hvis vi alle gjør små ting for at de rundt oss skal ha det bedre, vil det skje en positiv endring i miljøet vårt, sier Kristaps.

– Vi må se hverandre. Vi må bry oss om hverandre. Vi har ingen flere å miste, sier han.

– Frøya er et fantastisk sted å bo. Vi vil at alle skal ha det godt her. Da må vi passe på hverandre, avslutter han.