– Det er jo ikke akkurat nærskole for en 9-åring, med en skolevei på 170 kilometer og hybelboing hver uke! Men vi hadde ikke noe valg. Dette handlet om framtiden og helsa til sønnen vår.
Knut Wågø ser på meg med et oppgitt smil. Jeg møter han i Trondheim, hvor 9-åringen fra Leirvika i dag går i 4.klasse på Steinerskolen. Det har han gjort siden skolestarten i 2022.
Wågøs sønn skulle egentlig hoppet rundt i skolegården på Dyrøya, men foreldrene har tatt han ut av skolen på grunn av det de hevder er en skole med svake lærere og stygg mobbing. Da de fikk nei til å flytte sønnen til Sistranda, ble Trondheim siste utvei.
– Vi har prøvd å gå i dialog med både lærere, rektor og skolesjef, uten å oppnå annet enn at rektor sendte en bekymringsmelding til barnevernet. Beskjeden fra dem er at vi ikke har noen sak. De mener det er gutten og familien hans det er noe galt med, ikke skolen, sier Wågø.
Problemene
Familien Wågø bor på en stor gård i Leirvika, rundt fem kilometer fra nærskolen på Dyrøya. Sønnen i huset gledet seg til å begynne på skolen. Han så fram til både lek og læring. Men skolehverdagen ble noe helt annet for han, forteller pappa Knut.
Foreldrene så at gutten ikke hadde den framgangen de forventet, i tillegg forandret han væremåte. Han ble stille og innesluttet, og ville ikke si noe til foreldrene når de spurte om noe plaget han.
– Vi ble bekymret, og kontaktet skolen for å finne årsaken til at gutten ikke hang med på skolen og hvorfor han hadde forandret seg, forteller Knut.
– Men vi ble ikke så mye klokere av det. Skolen hadde ikke noen gode svar. Etter selv å ha sett lærerkreftene i aksjon, hatt flere samtaler og gjort undersøkelser, kom vi fram til at vi mente feilen måtte ligge hos lærerne. Vi syntes ikke undervisningen han fikk var god nok. Vi så også at da vi var på ferie, og kona som er lærer underviste gutten i lesning selv, gjorde han et hopp. Så vi mente mangelen på læring lå hos lærerne, sier han.
En gutt på flukt
Flere møter til tross, guttens problemer med læreproblemer og personlighetsendring fortsatte. Det ble bare verre og verre. Det var da mistanken om at dette også handlet om mobbing dukket opp.
– I begynnelsen ville vi ikke tro det, og tok det ikke alvorlig, forteller Knut.
– Gutten ville ikke si noe som helst. Men vi så at han ble mer og mer stille og innesluttet, han ble dårligere på skolen, sint og irritert. Via andre fikk vi høre en historie om en gutt som ikke hadde det bra. Som rett og slett ble mobbet på skolen.
Han skal blant annet ha fått høre at han luktet fjøs, og opplevd at elever har holdt seg for nesa og oppfordret andre til ikke å leke med han. Han ville ikke bli med i bassenget lenger, ikke arrangere egen eller gå i bursdager. Vi fikk vite at han ble satt på et rom for seg selv av lærerne. Der kunne han sitte alene store deler av dagen, også i matpausen. Så begynte han å rømme fra skolen. Til og med politiet ble varslet en gang. Gutten ville ikke være på skolen. Vi fikk høre at tre lærere hadde prøvd å holde han fysisk, da hadde han hoppet ut av et vindu uten sko, forteller Knut.
– En gang han forsvant fant jeg han liggende i fosterstilling i en krok, og senere fant jeg han liggende i et busskur. Det var et mareritt å oppleve, sier Wågø.
– Skolen er feilfri
– Siden det var tydelig for oss at årsaken til guttens problemer lå hos skolen og lærerne, tok vi opp dette med skolen. Da det ikke ble noe bedre, ønsket vi at gutten fikk bytte skole. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt, sier Knut Wågø.
- Ingen innrømmet svakheter eller feil, eller at de kunne bli bedre på noe. Vi hadde møte med lærer, rektor og skolesjef, men ingen så svakheter ved skolen på Dyrøya. De gjorde alt rett. Mobbing og forskjellsbehandling var det ifølge dem heller ikke. Det vi mente var feil. Vi spurte om sønnen vår kunne flyttes til Sistranda, for å skifte miljø, men det ble avslått. Det var ikke skolen det var noe feil med. Dessuten oppfylte ikke gutten kravene for å få flytte. Vi opplevde at fokus ble flyttet fra skole og over på oss og sønnen vår. Rektor sendte bekymringsmelding til barnevernet med henvisning til en paragraf i opplæringsloven som blant annet omfatter omsorgssvikt og mishandling av barn. Vi følte at saken ble snudd på hodet. At man ikke lette etter årsaken til problemene på skolen, men hos oss, forteller Knut Wågø.
Koblet inn barnevernet
Noe av det mest belastende for familien Wågø, var at rektor sendte en bekymringsmelding til barnevernet.
– Vi trodde at barnevernet skulle hjelpe barna, og ville ta fatt i skolesituasjonen til gutten og løse problemene der, eventuelt anbefale flytting, sier Wågø.
– I stedet opplevde vi at de begynte å grave i alle slags papirer om oss og gutten, og trakk ut litt her og noe der, for å se om man hadde en sak mot familien. Skolen og lærerne ble aldri gransket av noen.
– Å få barnevernet på døra føltes helt absurd, forteller Knut.
– De kom for å observere forholdene i hjemmet for å finne årsaken til guttens problemer på skolen her. Hvorfor han lærer lite og hvorfor han stikker fra skolen. De skulle se om de fant omsorgssvikt. En person kom hjem til oss, og tok med seg gutten til intervju alene. Etter sterk kritikk fra vår advokat, trakk barnevernet seg tilbake. Familien ble i våre øyne «frikjent», så da burde vel det neste steget bli å sjekke skolen? spør Wågø.
170 kilometer skolependling
I fjor høst så ikke Knut og kona noen annen utvei enn å ta sønnen ut av skolen på Dyrøya. Da gikk alt feil vei, og han nektet å dra til Dyrøya mer.
Siden han ikke fikk begynne på en annen skole på Frøya, ble det først hjemmeskole før de fant skole i Trondheim.
Sønnen begynte på Steinerskolen i Trondheim 3. januar og har nå pendlet på skole i en måned. Lærerne forteller at han umiddelbart falt inn i klassen og i leken. Etter en uke kjente han navnene på alle klassekameratene og hadde mange venner.
– Det er utrolig godt for oss å se, sier Knut stille.
– Han trives, lærer og koser seg på skolen. Tilbake er den rolige og snille gutten. Det forandret seg med en gang han kom på ny skole med nye lærere. Men vi skulle jo helst sett at han fikk vært på Frøya. At han fikk gå på Sistranda eller Nabeita. Da ville man jo også raskt få en indikasjon om det er hos gutten eller på Dyrøya skole problemene ligger. At han må gå på skole i Trondheim betyr at en av foreldrene må bo i leid leilighet i Trondheim hele uka.
– Jeg ønsker ikke å starte noen mobb mot Dyrøya skole, bare at skole og skolesjef gjør det som er best for gutten. Lytter til oss og våre bekymringer. Hadde det ikke vært bedre å bare si ja til flytting til en annen Frøyaskole, enn dette?, spør Knut Wågø.
Ønsker dialog
– Frøya kommune synes det er trist og beklagelig at denne saken har utviklet seg slik at foreldrene opplever at de må flytte barnet sitt til en annen kommune for å få et godt opplæringstilbud.
Det sier Håvard Holte Os, kommunalsjef for oppvekst og kultur i Frøya kommune, som ikke ønsker å kommentere momentene i saken.
– Vi ønsker fortsatt dialog med foreldrene om å finne en god løsning på Frøya, sier han.
– Etter kommunens vurdering har skolen ved Dyrøy oppvekstsenter fulgt de rutiner og retningslinjer vi har for denne typen saker.
– På et generelt grunnlag oppleves Dyrøy oppvekstsenter som en god skole, der elevene trives og foreldrene er tilfredse, noe også resultatene fra elev- og foreldreundersøkelsene både i år og over flere år gir en tydelig indikasjon på, slutter Holte Os.
Komplekse saker
Virksomhetsleder Randi Gaustad ved Dyrøy oppvekstsenter ønsker heller ikke å kommentere enkeltsaker og peker på at hun har taushetsplikt.
– På generelt grunnlag kan jeg si at vi jobber etter aktivitetsplikten når det er mistanke om eller kjennskap til at elever ikke har det trygt og godt på skolen, med plikt til å undersøke og sette inn tiltak, i samarbeid med foresatte, sier Gaustad.
– Saker kan være komplekse, og ha sammensatte årsaker som gjør at en elev ikke opplever å ha det trygt og godt på skolen.
Årsakssammenhenger kan være utfordrende å finne, og vi jobber stadig for å bli bedre på dette, både internt og i samarbeid med kommunale hjelpetjenester, sier Gaustad.