-Jaså, du er fra Frøya du, Norges Dubai!

Inger-Lise Espnes vet ikke om hun skal le eller gråte. Men dette var svaret hun fikk av en person da hun fortalte hvor hun kom fra.

Årets vinner av Åpenhetsprisen i Frøyawards 2021 ser flere sider av Frøyas voldsomme framgang. Ikke alle er like vakre.

-Det er ikke enkelt for unge mennesker å vokse opp i en kommune der det er så mye fokus på penger og suksess, sier hun.

-Det er ikke alle som kan bli vellykkede næringslivsledere eller får stillinger med millionlønn. Men alle kan bli gode og vellykkede mennesker, om vi bare skjønner at alle er like mye verd. At vi ser og inkluderer alle. At vi tar oss tid til å prate og lytte.

Opp av mørket

Det skal ikke mye til for å få Inger-Lise til å prate. Heller ikke om tiden da tragedien rammet familien. Da sønnen Hans Magnus tok sitt eget liv. Da Inger-Lise var så langt nede i mørket at hun ikke klarte å si noe som helst.

-Jeg var på vei utfor kanten, og skjønte at jeg var nødt til å ta et oppgjør med meg selv, forteller hun.

- Ville jeg leve videre eller skulle jeg grave meg ned. Heldigvis klarte jeg å dra meg tilbake på sikker grunn igjen, for å begynne å leve videre, tross det bunnløse sorgen.

Inger-Lise klarer å snakke med stødig stemme. Om at hun startet med å gå et par turer til butikken, til at hun klarte å prate med folk.

-Jeg lever videre med Hans Magnus i hjertet, og prøver å gjøre det han ville ønsket, sier hun.

Åpenhet redder liv

For Inger-Lise er det en slags redning å være åpen. Å tørre å snakke, og håpet er at det skal hindre at dette skjer med andre.

-Jeg husker at mange ikke tore komme bort til meg i starten, sier hun.

-De gikk jeg bort til dem. Andre kom og sa de ikke visste hva de skulle si. Men de trengte ikke si noe. Det er utrolig hvor mye en varm klem kan bety for en som er i sorg.

Hans Magnus var en fyr som brydde seg om alle, og som hadde mange venner. Det de har fortalt meg om hva han betydde, har gjort mektig inntrykk.

Jeg ønsker derfor å være der for dem og alle ungdommer, slik Hans Magnus gjorde. Det gjør jeg blant annet ved å snakke om selvmord og være åpen om både opp og nedturer.

Innvendig kamp

Selv om Inger-Lise prater og ser ut som om hun har det bra, raser det ofte stormer inni henne.

-Jeg sa jeg har det bare bra, men sannheten var at jeg hadde det helt jævlig. Nå har jeg det bra noen dager, mens andre er veldig trasige. Ikke minst nå i juletiden, når jeg husker alle tingene jeg og sønnen min gjorde før jul.

Jeg har ennå ikke klart å gå opp på loftet og hente eska med julepynt som jeg og Hans Magnus hentet og pyntet med sammen. Den får nok bare stå. Det blir et par stjerner i år.

Ungdom har vært et vanlig innslag i huset til Inger-Lise og Anders. De har gått ut og inn.

Måten de slo ring om dem på etter sønnens selvmord har vært rørende, sier Inger-Lise.

Bilkortesje og minnestund var det de selv som fikk i gang. De minnes han for den hjertegode gutten han var.

Vi må lytte

Det er mange som savner Hans Magnus, og som alltid vil lure på hvorfor det ble sånn.

-Åpenheten er min måte å komme gjennom dette på, sier Inger-Lise oppriktig.

-Jeg er en prater. Det hjelper å prate om han. Jeg gleder meg til den dagen vi kan snakke om han på en «normal» person, ikke bare sorg. At vi kan le sammen når vi snakker om ting han gjorde, sier hun.

Jeg prøver å fortelle ungdommene at det er viktig å ikke kjempe mot følelsene. Det er ikke farlig å være lei seg. Å ha det tungt. Å slite. Det er ikke galt å snakke om følelser. Å snakke kan hjelpe. Jeg er ellers opptatt av at vi voksne må ha tid til ungdommene våre. Vil de snakke, ta deg tid. Ikke si at vi kan snakke i kveld eller etter at pappa eller mamma har vært på jobb.

Vi på Frøya må være åpne, og favne alle. Ikke la noen falle utenfor. Vi er alle like viktige.

Ambivalent til pris

Årets åpenhetspris i Frøyawards gikk til Inger-Lise Espnes med stor margin.

Veldig mange vil fortelle henne hvor viktig det er at hun tør snakke. Gi marerittet selvmord et ansikt.

-Jeg tar imot prisen med delte følelser, sier hun stille.

-Det er heldigvis mange på Frøya som er flinke til å være åpne, men ikke mange nok. Jeg forventet ikke denne prisen. Men tar imot den på vegne av familien og håper åpenheten fortsatt vil være godt for arbeidet for unge voksnes psykiske helse. Det er mange som er med på jobben, så det kunne stått mange navn her.

-Det er viktig å ta vare på innholdet i livet. Ta vare på hverandre. Jeg prøver å være som Hans Magnus. En som bryr seg om andre. Som da han ikke orket å bli med på Trondheim torg fordi han ble så trist da han så uteliggere og tiggere der. Han ville helst ta med seg alle sammen hjem.

Kanskje er det det vi skal gjøre alle sammen. Ta med oss de som sliter «hjem». La dem skjønne at vi alle er like mye verd. Sier Inger-Lise Espnes.