Av Ulmar Timannsvik fra Sula:

Før i tida, før Odd Reitan hadde bestemt seg for at «Æ» skulle stå for rabatten når kundene handlet frukt og grønt på REMA 100, hadde samvirkelagene holdt på med kjøpeutbytte til medlemmene sine «læng før Hønbåten hass Kal Valstein flødd oinner sjån».

Når jula var ferdig og det nye året hadde gjort sitt inntog oppå Kjegla, måtte «prosentlappan» være summert og levert inn til Osvald, bestyreren på samvirkelaget.

«Bua» var et mer brukt navn om butikken på 60-tallet.

Pappa hadde en boks som lignet på en miniutgave av en postboks. Det var det en logo som viste en spurv og under den stod det skrevet med store «SAMVIRKELAGET».

Alle som var samvirkelagmedlemmer fikk kjøpeutbytte av den summen de hadde handlet for det året. Hvor mange prosent det var på 60-tallet vet jeg ikke, 1-2 prosent kanskje?

På kvelden 1. nyttårsdag satt pappa og summerte kassakvitteringene som var tatt være på gjennom hele året.

2. januar, hvis den falt på «ein øsjindag», skulle «prosentlappan» leveres inn. Summeringen ble kontrollert opptil flere ganger. Her skulle alt stemme på øret! Pappa skulle ikke ha det på seg at han hadde summert feil når Osvald gikk gjennom «regnskapet hans».

Så vidt jeg husker fikk aldri pappa «bokettersyn». Osvald måtte ha hatt litt av en jobb når han skulle kontrollere alle innleverte «prosentlappan» til medlemmene.

«Prosenlappan» var nesten som et verdipapir å regne. Den siste formaningen jeg fikk av mamma eller pappa når jeg skulle «gå ærend» på butikken var klar og tydelig; «Huss på prosentlappin»! Det var nesten sånn at det var viktigere å få med seg den enn alle varene som jeg handlet.

Pappa tok ikke ut kjøpeutbytte i kontanter. Det ble brukt til å betale resten av det beløpet som var skrevet opp «i kladden». Det var stort sett utstyr til båt og bruk som var notert i den. «Svænskpelki», «gommiongla», «hilstekk», «nylontaug», «blåsa», Solar og «grisfætt fer å præss på baki hylsa».

Ble det igjen noen kroner etter at alt var betalt ble de brukt til matvarer, og en eske «Globid», i tilfellet man skulle dra på seg «svensk mærrahosti, «svenna i nakkstoln» eller få en «værsk-fenger». «Prosæntlappans» tid er forlengs forbi. Coop-kortet gjør nå automatisk det pappa brukte halve kvelden første nyttårsdag til å gjøre, summere «prosæntlappan».

«Prosæntlappan» var en del av hverdagslivet på 60-tallets Suln. De ble etter hvert nesten ikonisk.

Nå mange år etter, synes jeg det at pappa satt ved Respatex bordet på kjøkkenet «å rækna sammen prosentlappa» hadde sin sjarm.

Når det skulle gjøres vareopptelling en av de første dagene «på januarin», var det noen av samvirkelagsmedlemmene som pleide å hjelpe til med det, deriblant pappa. Jeg husker et år fikk jeg være med «å sjå på» vareopptellinga utpå lageret. Hvert år under vare opptellingen dukket det opp varer som jeg tror betjeningen ikke var klar «lagervare». Akkurat det året jeg var med «å såg på» var det et par barne-kalosjer som «ble funnet» og måtte «regnes med». I etterkant bidro disse Klenodiene til opplevelser som jeg med hell kunne vært foruten. Han fikk det for seg at sånne «fotbuna» var akkurat det jeg trengte. Jeg kan ikke si jeg var ening i akkurat det. «Kalosja va det bærre gammel-kaillan på Suln som brukt. Dæm va så støgg at det svei innpå auan»! Det var to typer sko som ikke akkurat var et sjekketriks når en stakkar skulle

gjøre et nervøst fremstøt for å få seg en kjæreste; «Kalosja» og «Emmisærsko», eller «Emmisæra» som de ble kalt. Det var ikke akkurat det første «veitjongan såg ætti» når de skulle velge blant alle som skulle «gjøre sine hoser grønne». «Æ brukt fer det mæst strekkalæsta som æ fekk te julgava kvart einaste år» Første gangen jeg iførte meg disse hersens «kalosjan» ble mer eller mindre en traumatisk opplevelse, mest mer. Hadde krise-psykologi vært oppfunnet på den tida hadde jeg garantert vært en selvskreven kandidat for en runde med det. «Det va nån veitjonga» som stod oppi butikkhåle når æ roinna nåva». Reaksjonen lot ikke vente på seg. «Dæm peka på fotbunan min og begynt å tainnflir». Å si at jeg rødmet beskriver på langt nær «kolørn» ansiktet mitt. «Væstervæggen på sjån vårres va itj i nærheita tå å værra så rau»! Oppholdet utenfor butikken ble heller kortvarig for min del for å si det sånn. Strake veien heim, ned i kjelleren og gjemte dem så godt det lot seg gjøre. Der lå de noen dager. For å være helt sikker på at jeg ikke skulle få en ny «på-gråten-opplevelse» på grunn av «kalosjan tok æ hønbåten, rodd atme Sjøttholmin og søkt dæm ut». Det gikk noen dager før mamma oppdaget at «kalosjan» ikke stod ute i «Bislaje» lenger. «Æ sjer da itj kalosjan din, ha du sætt dæm nån ainna plass»? «Ho for frammi nåkka der sjøla». Det var i grunn et betimelig spørsmål. Jeg fant ikke umiddelbart ord som kunne virke formildende på hennes spørsmål.

«Ætti ei stoin med lang betænkningstid fekk æ kresta i tu mæ, æ ha søkkt dæm ut». Mamma brukte ikke fullt så lang betenkningstid på sitt svar, hun fant ord umiddelbart; «Fertæl mæ, e du rektig væl bevart, ha du søkkt ut kalosjan din»?!

Etter mange Herrens år med fundering har jeg enda ikke kommet til en entydig slutning vedrørende min tilregnelighet.

Men det heller litt mot «ikke væl bevart». Det var opptil flere hendelser i min barndom som kvalifiserte til den beskrivelsen. Det hører med til historien at det ble satt i gang en omfattende leteaksjon etter disse «fotbunan». Ved hjelp av Hønbåten og «ei svænsk-pelk» kom de til overflata igjen, bokstavelig talt. I ettertid prøvde jeg etter alle kunstens regler å unngå å iføre meg «kalosjan» som ga meg denne traumatiske opplevelse ved «butikkhålet».

Det var en tradisjon på Suln at den første «kjærrenga» som kom inn i kjøkkenet på nyåret ble «Sjøfrua» til «feskarn» i huset. Det fulgte da med en forpliktelse for «Sjøfrua». Hun måtte «bedt sjøvotta åt kailn».

Før det ble vanlig med «Fiske-hjul» om bord i båtene drog «feskaran» «Snitja»» eller «Svænsk-pelka» opp med «hainmakt». For at «nylon» ikke skulle gli i «sjøvottan», ble det sydd på en liten «lapp» av en gammel oljebukse eller trøye. Da satt «nylon» som limt i sjøvottan. Vi hadde en nabo oppå Kjegla, Olaf Kjegla, han hadde «værdens største sjøvotta på Suln»! En vott var om lag på størrelse «me eit kveitban» på 4-5 kilo. På vei til sjarken sin, «Duen», som lå fortøyd ved sjån inne på Strangøya, viste de «kvite sjøvottan» godt og «blankskjærmhuva» var bytte ut med «skjinnhuva». «Sjøsstauvli» fra Viking Gummivarefabrikk kjøpt på Bua, var ikke direkte varme å ha på seg når austavind og «spikarkallin» satte inn utpå nyåret. «Austavind va så kald at stormåsin på Melkernakkan slo flok med vengan». Å stå i båten en lang dag utpå havet i «gommistauvli» var ikke akkurat balsam for føtter og resten av kroppen. «Trebotna-stauvli» var det noe som ble kalt. De hadde en såle av tre, lik den som en tresko hadde. Så vidt jeg husker ble såle og overlæret, som var like høy som «Sjøstauvlin», kjøpt på samvirkelaget. Jeg satt og fulgte med når pappa «stælt sæ te Trebotna-stauvli» atmed Respatexbordet i kjøkkenet. Overlæret ble spikret fast til «treskon» med noe som lignet møbelstift.

«Innleggs-sålen» var noe original. Det ble klippet ut «en såle» fra gamle Adressa-aviser eller «Mesjonsblad». Avispapir isolerer ganske bra. Om pappa brukte Adressa eller «Mesjonsblad» er ikke godt å vite, mest trulig det siste ettersom han var «troende». Mulig sjølen følte han stod på god fot med Vårherre med «innleggsåla» fra Sjømannsmisjon når han stevnet ut Andholmleia i «nolabår».

Pappa hadde litt uvanlig «sjømat utover januarin». Det var helt vanlig at mamma lagde så mye «jul-småbrød» at det ble en del til overs etter at «aill julsælskapan» var unnagjort. «Stompbrød og siråpp» var byttet ut med en boks «julsmåbrød». Rød Coop, Sprut, Tørre-vafla og Smultrenga va sortn hass Kal» når han skulle ha en kaffe-sup utpå havet. Han var glad «i søtt» den godeste Ulmar senior.