Antonsen forteller å ha hobbyer og interesser utenom jobb. Men først må den førtifire år gamle frøyværingen fortelle at jobben nesten er alt. Hun har vokst opp på Flatøya på Frøya. Der ble familien hennes rammet av storbrann rett før jul, men Antonsen lar seg ikke stoppe.

- For min del er dette en livsstil mer enn en jobb. Jeg tror det er sånn for oss alle som jobber i oppfølgingstjenesten. Vi må være fleksible. Jeg blir aldri helt privatperson og er lett å kontakte. Nesten 24-7, sier hun engasjert.

– Men jeg ligger aldri søvnløs om natta. Og blir man redd kan det skape avstand til brukeren når man jobber med rus og psykisk helse. Alle er noen sin bror, søster eller sønn. Psykisk helse og rus kan ramme alle, blir vi fortalt.

Over snittet Antonsen meddeler lattermildt å antagelig ha litt mindre privatliv, og kanskje mer enn snittet engasjement for de hun jobber for, og leder. Hun er sykepleier og har spesialisert seg i ledelse. Noen ganger snakker hun med folk som sier de vil ta livet sitt.

Elin Antonsen er mye på farten for å møte folk som trenger det. Foto: BJØRN LØNNUM ANDREASSEN

– Jeg elsker jobben uansett hvor tungt og trasig den kan være. Jobben gir meg så mye glede, enten det er kolleger, pårørende eller brukere. De er en herlig gjeng, og arbeidsdagene blir aldri like. Jeg har egentlig en administrativ stilling, men jobber mye i felt. I jobben er det mye som er trist og mye som er gledelig, sier hun igjen.

– Vi må reflektere gjennom en arbeidsdag og da må jeg som leder være tilgjengelig for kollegene. Bare unger og familie går foran kollegene og brukere i jobben, sier Antonsen.

– Jeg kan komme hjem til vanlig tid, men mange dager kan bli lange med telefon etter arbeidstid.

Ikke mye privat

Antonsen har to døtre på 15 og 19 år. De har vokst opp med mor som jobber mye.

– Jobben min er ikke skremmende for de to, heller mer ufarliggjort, forteller hun. - Jeg blir ikke den private Elin. Jeg sier at kolleger og brukere bare må ringe meg uansett om det er noe. Hadde jeg ønsket noe annet ville jeg hatt to telefoner. Jeg har bare ett nummer alle kan nå meg på, både privat og jobb. Jeg kan ikke slå av og være tilgjengelig igjen først «i morgen tidlig klokka 8». Det fungerer ikke sånn, forteller hun ettertenksom.

Vi får forklart at enkelte tror hun ikke får tatt vare på seg selv.

– Jeg skjermer meg når jeg må. Vi har samtaletelefonen, men mange ringer også på min telefon for å bli formidlet videre. Jeg har vært litt ansikt utad i Oppfølgingtjenesten, uttaler Antonsen som bruker å ha ferie på et vis.

– Når man har sånn jobb blir det ikke fire uker ferie uten å svare på jobb-telefon. Jeg føler at jeg skyller de jeg jobber sammen med å være tilgjengelig. Det har blitt en vane som ikke gjør meg noe. Jeg tenker ikke timer med avspasering.

To barn

Antonsen har en datter som vil gå i fotsporene til sin mor.

– Så har jeg ei som absolutt ikke vil bli det samme. Hun sier jeg jobber alt for mye og har alt for lite lønn, sier mor Antonsen og ler godt.

– Har du et kall, nesten som en prest?

– Nei ikke som en prest, svarer hun ettertenksomt.

– Jeg har ikke tenkt på det sånn før, men kanskje har jeg et kall for å jobbe med de som trenger det. Jeg har alltid trivdes med å være sammen med brukerne. Jeg har aldri følt meg så på rett plass som jeg gjør nå.

Forsatt tabu

Antonsen forteller at det er ganske lett for folk å sitte på venterommet hos legen.

- Men det er ikke så mye åpenhet rund psykisk helse. Det er fortsatt litt som i gammel tradisjon. Man sal fortsatt ikke snakke mye om det, selv om psykisk helse har blitt frontet med mer åpenhet. Jeg brenner for å gjøre en forskjell for en gruppe jeg ser opp til, for våre brukere kjemper ofte sine kamper alene.

- Hvorfor er behovet for oppfølgingstjenesten så stort, tenker du?

– Tjenesten er felles for Frøya og Hitra. Vi er to kommuner i sterk vekst. Noen sliter kanskje grunnet krav om økonomi, spørsmål om man er god nok og om å bli akseptert. Folk må prestere, men mange føler seg ikke gode nok. Sosiale medier har noe av skylden, der mange framstår som perfekte. Noe av dette skaper utenforskap. Ikke alle kan legge ut bilder av "verdens fineste" på sosiale medier.

Matlaging er ikke dirkete jobb men kan være hobby for Elin Antonsen på Flatøya på Frøya. Foto: BJØRN LØNNUM ANDREASSEN

– Du antydet i startet at du gjør andre ting enn å jobbe?

– Ja hus og heim. Familie og baking er bra å holde på med. Vi bor tett med mine søsken, gammel-tante-barn og far. Jeg kan like å se en god film, selv om det blir sjeldent å se den helt ferdig, sier hun.

Elin Antonsen har vokst opp i huset der hun bor på gården på Flatøya. Hovedhuset på gården brant ned for noen uker siden i en kraftig brann.

– Det var min søster som bodde i huset som brant. Jeg bor i kårhuset vegg i vegg. Alle berget godt, men det ble en trist start på jula for oss alle. Vi får tenke på at det blir bygget opp nytt og at ting blir bra igjen, sier hun og avslutter. – Sjefen min sier jeg for all del ikke må slutte i jobben. Han sier de i så fall må ansette minst to for å gjøre oppgavene mine, uttaler hun litt spøkefull.