Frøya nyheter

26.11.2020 °C m/s
Annonser
Blavotta

Historien om blavottan og sjøstauvlan

Blavotter, sjøstøvler med og uten tresåler, fiskeribølgen og et liv med radioen. Ulmar Timannsvik har mimret om dette og hint fra 60 tallets Frøya.

Lena Lena Jørgensen +47 976 98 465
Annonser

AV: Ulmar Timannsvik

Helt siden man begynte å ro fiske for mange hundre år siden, brukte fiskerne sjøvotter, eller sjøvotta som vi på Sula sa. Blavotta kalte vi dem også.

 

Ull har den egenskapen at de isolerer godt selv om den blir våt. Saltvann fryser ikke (stort sett) så de egnet seg derfor utmerket for feskaran om vinteren.

 

Når jeg vokste opp på ’60-tallet hadde fiskerne på Sula et litt original skikk.

Den var som følger;

 

Det første kvinnfolket som satte sin fot over dørstokken i kjøkkenet hjemme hos oss  på nyåret, skulle bli pappas Sjø-frue.

Det må legges til at dette ikke har noe med tvangsekteskap å gjøre.

 

Når vedkommende ble tatt i ed som Sjø-frue, medførte det en forpliktelse (ikke samkvem).

 

Hun skulle strikke et par sjøvotta til pappa, sånn at han itj frøys tå sæ fengran når han var på havet.

 

Ifølge den originale måten å strikke sånne votter på, skulle det brukes ull fra spælsau eller gammelnorsk-sau.

 


 Sauer

 

Nå kan ikke jeg minnes om det var gammelsaui, spællsaui, eller vømmølsaui for den saks skyld på Suln i den tida.

Men jeg husker godt at det var god gammeldags ullsau. Sau er sau, og i grunn ganske ålreite dyr!

 

De som hadde sauehold drev en form for risikosport.

 

Når de skulle ha sauene hjem fra sommerbeite, som var på øyene rundt Suln, skjedde det omtrent med livet som innsats.

 

For å få sauin ned til robåten, måtte det gjøres på den enkle måten at man reint fer livet for å få tak i dem!

 

For å si det sånn så var ikke feskeran  direkte trent for langdistanse løping.

 

Godt innrøkte lunger og bronkier  med karva blad, var ikke O2-opptaket nevneverdig høyt!

 

Å reinn opp saui, med sneipen i kjæftn og tresko på fotan, var det både risiko og ekstremsport. Faren for et aldri så lite infarkt var absolutt til stede!

Men stort sett så gikk det bra.

 


 Sjøvotta

 

 

Det ble et liten avsporing her nå. Men tilbake til sjøvottan.

 

For å få til et par votter må de nødvendigvis strikkes også.

 

Et par ferdigstrikket bladvotta var stor! Nærmere halvmeteren lang og kunne ha et flateinnhold som var nærmere 1 kvadratmeter (kan slå av litt til kjentfolk).

 

De ble tovet (tøva) ned til en halv kvadrat, sånn cirka. Naboen vår Olaf Kjegla hadde verdens største sjøvotter på Sula!

 

Du såg vottan før du såg kailn, og han va itj direkte liten hainj heiller! For øvrig så het sjarkens hans Duen.

 

Noen av disse Sjø-fruene pleide å ta et stykke av en utrangert oljebukse, og sy fast på vottan, slik at de skulle få et bedre grep når de skulle dra opp skreia.

 

Nylonsnøre og ull gir i grunn en veldig dårlig friksjon.

 

Skinnhuva varma haue og bladvottan feskarheinnern.

 

 


Sjøstøvler Støvler

Sjøstøvler

 

På den tida (på Sula) var det en type støvler for mannfolk; Sjøstævli;som altså betyr sjøstøvler på norsk.

 

De var masseprodusert på Viking Gummivare-fabrikk og hadde kun ett formål; holde den som sto oppi tørr på føtter’n så lenge som mulig!

 

De var hverken foret, eller hadde antiskli-såle-med-vernetå. Det var det ingen som hadde tenkt på å tenke på finne opp slike HMS tilpasset vidunder en gang.

 

Gummi er ikke akkurat noe som leder varme, kulde derimot...

 

Når nol-austn kom fra Mælkernakkan og nedover vågen vinterstid, var det ikke lett å være hverken feskar, føggel eller fesk!

Steike ta dein va kaill! Ea(ærfugl) frøys på sæ beteinnels i pesset sett! Blærekatar heter det visst...

 

 

 Trebotna

 

Da var det tid for å finne frem Trebotna-stævlin. Jeg har aldri hørt noe annet navn på disse fotbunan. Hva de egentlig het er ikke godt å si.

 

Skal etter beste evne prøve forklare hva det er.

 

De består av en tresåle. Hvis man ser for seg en tresko uten overlær, så er det nesten det samme.

 

På Bua (S.-laget) fikk pappa kjøpt såkalt halvfabrikat.

 

Det bestod av denne omtalte sålen i tre, og et overlær like langt som på vanlig støvler.

Han brukte sort møbelstift til å spikre overlæret fast til trebotnan.

 

Sånn var det å være skomakar på Sula den gangen.

 

Med innlegg-såle av ull og 2 nummer av Menighetsbladet oppå der igjen, kunne man dra på en aldri så liten ekspedisjon til polare strøk uten antydning til blåfrossi ter!

 

Å ha litt av Menigheta ombord når sjarken skulle gå ut Andholmleia i nolabår(tung-sjø) var sikkert ingen ulempe.

 

 


 Værvarslet


Ettersom pappa var fisker var han selvfølgelig opptatt av været. Hvordan kom til å bli den dage og hvordan det skulle bli dagen etter.

 

Hysterisk Institutt hadde enda ikke begynt med Langtidsvarsle eller Obs-ekstrem-fare-for-det-meste-varsel.

 

Før vi fikk tv i stua oppå Kjegla, var det radio som gjaldt som formidlet værvarslet. Eller bare varslet som pappa sa.

 

Ikke minst Kulingvarslet,Været til sjøs og varsel om bølgehøyde.

 

Som regel var det Værvarslinga for Vestlandet som fortalte hvordan været skulle bli.

Jeg forstod ganske lite av Været til sjøs.

 

Et værvarsel kunne for eksempel høres slik ut;

 

Værsituasjonen i dag, fredag klokken  06.00.

Lavtrykk 960 millibar, 56 grader nord, 13 grader vest, beveger seg nordøst og svekkes. Lavtrykk 963 millibar, 60 grader nord, 04 grader vest, øker til 990 millibar lørdag 06.

 

Skjønte ikke et ord av det meteorologen sa! For meg kunne det like gjerne vært sagt på samisk!

 

I ettertid har jeg lurt på om noen av fiskerne på Sula også skjønte like mye, eller like lite som meg?

Da var Kulingvarslet(stormvarsel) mer lettfattelig og kunne for eksempel lyde sånn;

 

Det er sendt ut kuling og stormvarsel for kysten på strekningen Stadt-Rørvik.

I dag blir det sørvest sterk kuling styrke 20. Sent i kveld og natt, økende til full storm styrke 25.

 

Som regel kom pappa med følgende kommenter etter en kuling eller stormmelding;

Æ såg «hain» va svart væst i havet sju!

 

 

Storm uten lys

 

Dermed var det bare å finne frem parafinlampa.

 

Storm på Sula på ’60-tallet var det samme som at vi ble uten strøm et par dager. Noen ganger lenger.

 

Jeg tenker enda den dag i dag på elektrikerne fra(Hitra og) Frøya kraftlag, eller bare Kraftlaget som vi sa, som satte liv og helse på spill for å reparer skadene som stormen hadde gjort.

 

De ventet ikke til vinden hadde spaknet. De dro ut med en sjark i bekmørket for å finne feilen på ledningsnettet 

 

HMS på den tiden ble forbundet med Hans Majestet.

 

På ’60-tallet var det et godt vintersilde-fisket rundt Sula. Det var båter fra Sunn-Møre og helt til Nordland fylke som jaktet på Havets sølv.

 

På klare vinterkvelder var vi ungene oppe ved fyret for å se på lysene fra silde-snurperne som lå ute i havet.

Det var som å se en by. Hvor mange båter som deltok i sildefiske utenfor øyrekka er vanskelig å si, men det var et anselig antall.

 

 


Radio Gammel Radio Luxemburg var 60 tallets Spotify. Her kunne man høre de hotteste bandene.

Radio Luxemburg

Vi hadde små batteriradioer med oss. Enten hørte vi på Fiskeribølgen eller Radio-Luxembourg der det ble spilt en hit med Middel off The Road, Rolling Stones, eller Cat Stevens.

 

Hvis vi ville høre Det skal bli andre boller nå papen kjem heim med "Salhuskvintetten», måtte vi ty til ønskekonserten hver mandag.

 

Etter at kjenningsmelodien, Bojarenes Inntogsmarsj ferdig, ble det mulighet for å høre nevnte sang eller til og med Gryta hennar mor. Hver gang lysene tennes der hjemme, var mer eller mindre en gjenganger i ønskekonserten. Pent fremført av Jens Book Jensen.

 

I tillegg til værmeldingen, var det et program i radioen pappa måtte høre på så fremt han ikke var på havet.

 

Hver onsdag klokken 16, mens vi åt nons-mat, var det et program som het Salmer og sanger vi gjerne hører.

Det varte til klokken 16.30 da Kulingvarslet tok over.

Jeg mener å huske at Lage Wedin, med sin kraftfulle røst sang Det er makt i de foldete hender så og si hver onsdag.

Eller så stakk  Arne Åno og trekkspillet innom annenhver onsdag og fremførte Mor hvor du er kjærlig.

 

 

 Fiskeribølgen

 

På Fiskeribølgen hørte vi båtene snakket med hverandre og fortalte hvordan fisket hadde vært.

 

Etter hvert kunne vi navnene på mange båter utenat. Sesam, Veidværing, Ole Ervik, Frøyvarden, Margot Lovise, Marna Hepsø og mange flere.

 

Når det var dårlig vær og landligge var havna full av båter.

 

Da var vi ombord i båtene for å stilne den verste nysgjerrigheten vår. Ikke riktig alle skipperne var så veldig begeistret for at vi avla de et besøk, så det hendte at vi ble jagd i land.

 

Når en skipper iført kjeledress størrelse 58, hender på størrelse med ei steikpainn, sildrest i håret og som på en gneldrene Ålesund dialekt fortalte oss i klartekst hva han ville gjøre hvis vi ikke kom oss på kaia igjen, så fikk vi fart på oss!

 

Det var overhodet ikke til å misforstå! Men stort sett var mannskapet på de fleste båtene snille mot oss.

 

I tillegg til silde-snurperne, var det mange båter fra møre, eller mørengan som pappa sa, som drev garnfiske etter storsei på Haltenbanken og Frøyabanken.

 

Etter en uke på feltet kom de opp med fangsten på lørdagene. Eller rettere sagt sent lørdag kveld.

 

Da ringte Sverre (Aursøy), arbeidsformannen på fiskebruket på Føllingen, til mamma og sa at no e bankbåtan kommi opp!

 

Da var det bare å innfinne så snart som mulig nedpå kaia. Sammen med 10-15 andre kjærrenga ble de hentet av Sverre på dorin (lokalt navn på en båttype) og kjørt over vågen til Føllingen.

 

 


Hardt arbeid

 

Det var ikke uvanlig at de ikke ble ferdig med arbeidet før klokka var 2-3 om natta.

Om det var sånn begrepet flexitid oppstod er ikke godt å vite.

 

Kjærrengan  var litt av noen arbeidshester som gjorde mannfolkarbeid!

 

Dæm fekk oinna fengran sin! Et uttrykk som ble brukt om de som var rask til å gjøre unna arbeidet sitt.

 

Hadde dette skjedd i våre dager hadde vel Sverre blitt straffeforfulgt!

 

Men sånn var det på den tida, det var ikke rom for bærssel og syteng!

 

Var man på jobb så var man på jobb! Klarte man ikke arbeidet som man var satt til å gjøre så var det bare å hut sæ heim!

Det var ikke mangel på arbeidskraft på øya. Det var bestandig noen som ville tjen sæ nån krona!

Arbeidet på Føllingen var ikke for amatører, de aller fleste som sleit hælsa tå sæ» var proffer. (Uten kontrakt).

 

 

Radionette Kurer Radio Radioen hadde stor plass i heimen minnes Ulmar Timannsvik



Radioen viktig

Radioen stod på meste-parten av dagen(og kvelden) hjemme hos oss, hvis ikke mamma var på seiarbeid på Føllingen og pappa var på havet.

 

Det er noen programmer jeg husker godt navnet på. Ikke fordi jeg var så veldig interessert i det som det ble snakket om, det var heller fordi programmene var så rare.

 

Hver eneste hverdag, når værvarslet og melding og fiske var ferdig sånn rundt ett-tida,     begynte en mann med det mest tørre og livløse stemmen man kan tenke seg å snakke i eteren.

 

Det var om noe som foregikk på Oslo Børs. Han kresta i tu seg noe om Verdipapirer og Statsobligasjoner som var blitt kjøpt og solgt.

 

For eksempel hadde Norsk Hydro solgt 420 (papirer av ett eller annen sort) og kjøpt 400, omsatt 400, eller så hadde Elektrisk Bureau solgt 300 og kjøpt 340, omsatt 310.

 

Hvordan i herrens navn denne knusktørre stemmen fikk det regnestykket til å gå opp er for meg en gåte den dag i dag.

 

Landbruks-halvtimen var den en annen skøyer som snakket om forskjellig ting innen jord og skobruk. I tillegg snakket han på nynorsk! Bare det var jo en straff i seg selv for en innfødt lokalpatriot, altså meg.

 

Det kunne være om Offentlege tiltak innen næringen. Hadde jeg skjønt lite av regnestykket som den knusktørre stemmen hadde lagt frem, så var disse Offentlege tiltaka hakket verre!

 

Jeg pleide å skulke Morgengymnastikken med Reidar Morset, og jeg var vel ikke helt til stede under Morgonandakten heller.

 

Jeg hadde på den tiden ikke forstått viktigheten av En sunn sjel i et sunt legeme ( eller noe i den dur). Har skjønt litt mer nå da... Det hardt å være guttunge på ’60-tallet gitt!

 

Men utrolig nok vokste vi opp, selv uten helsekost og internett

 

Ja, tenk det, helt uten internett!


37825492 10156263562680700 3451413599984025600 N M/S «STAANGSUND» var den båten som fisket mest sild av snurperne på Sula.
Annonser
Annonser