Frøya nyheter

07.08.2020 °C m/s
Annonser
Ulmar Timannsvik 11

-Her oppe ble vi tidlig voksne

De måtte flytte hjemmefra og bo sammen på et internat i 13-14 års alderen. Ulmar Timannsvik er en av barna fra øyene omkring Frøya som måtte flytte til Sistranda da han skulle begynne på ungdomsskolen. Det var ikke bare solskinn.

Tore På Sporet Tore Strømøy Redaktør Tore Strømøy
Annonser



Jeg kan se det med en gang vi parkerer bilen foran det gamle skoleinternatet på Sistranda. Ulmar blir alvorlig. Jeg skjønner at minnene strømmer på, selv om det er over 30 år siden han bodde her.

-Jeg kjenner meg godt igjen, sier han og kikker seg rundt.

Selv om skoleinternatet nå er gjort om til leiligheter, er det ikke forandret mer enn at de som har bodd her i sin tidlige ungdom kjenner igjen det meste.

Internatet var hjemmet til ungdommen fra øyrekka de siste årene av ungdomsskolen. I en periode fra slutten av 1960 tallet til ut på 1980 tallet.

De måtte reise hjemmefra enten de kom fra Inntian, Mausund, Bogøya, Sula, Gjæsingen eller Sørburøya.

Her bodde de fra august til juni. Langt vekk fra hjemplassen.

Fra bakketoppen ser Ulmar ut over havet.



Fra hele øyrekka



-Der er Inntian, men vi ser ikke Sula, smiler Ulmar Timannsvik.

-Tenk at også de som bodde rett der borte, måtte være borte hele uka, sier han.

For første gang på lenge er Ulmar tilbake på "internatet" på toppen av Sistranda.

Hit kom de for å gå de to siste årene av folkeskolen, siden det ikke var ungdomskole andre steder på Frøya.

Her ventet to år alene, borte fra tryggheten hos mamma og pappa og hjemplassen. For noen var dette bare spennende. Andre hadde gruet seg lenge, og noen lengtet hjem fra første stund.

Ulmar var heller ikke særlig høy i hatten første dag han kom til Sistranda og internatet

-Jeg husker det veldig godt, sier han.

-Selv om jeg var ett år eldre enn de andre som skulle begynne i åttende, på grunn av at jeg hadde gått om et år på grunn av sykdom, så var jeg ikke spesielt høy i hatten.

Men jeg hadde egentlig ikke gruet meg heller. Jeg hadde en storesøster som hadde gått på Frøya en del år før meg, men hun måtte bo privat på Svellingen. Jeg var egentlig glad for å slippe det.



Det første møtet


Ulmar Timannsvik var 14 år da han dro fra Sula for å bo på internatet.

Faren hadde allerede vært på Sistranda med båten med sengeklær til sønnen. Det lå klart på Sistranda da Ulmar kom inn på tomannsrommet som skulle bli hans hjem de neste årene.

- Jeg husker godt første dagen på internatet. Jeg reiste med båten til Sistranda og sto der alene med en stor bag med livet mitt i.

-Her møtte jeg mange fremmede ungdommer fra hele øyrekka. Sikkert like nervøse som meg. Mange nye folk, det var bare de fra Sula jeg kjente.

Vi guttene fikk rom i første etasje. Jentene bodde i andre. Strengt adskilt måtte det være. Rommet var spartansk innredet. To sovesofaer, pulter, vask og en lampe. Toalett og dusj var felles i gangen.

Min romkamerat het Arthur og kom fra Bogøya. Han hadde jeg aldri sett før.

Vi var nok litt forskjellige. Jeg var en som funderte før jeg gjorde noe, Arthur kastet seg mer ut i det nye.




Ulmar Timannsvik Internatet -Her kjenner jeg meg igjen, smiler Ulmar når han kommer inn i "guttegangen" på det gamle internatet.


Oppholdsforbud


På internatet var det totalt rundt 40-50 ungdommer, og mange av dem hadde hjemlengsel allerede fra første dag.

Mens andre igjen så på overgangen til livet på Frøya som bare spennende. På Internatet møtte Ulmar også "husfar" Kjeld Stub for første gang.

Stub hadde ansvaret for ungeflokken hele døgnet når de ikke var på skolen, og var både pappa og mamma.

Ulmar husker Kjeld som streng men rettferdig. I dag skjønner han mer det ansvaret husfaren levde med.

-Vi lærte i alle fall fort at det var strengt forbudt å gå opp i andre etasje til jentene, ler Ulmar.

-Vi hadde rett og slett besøksforbud der oppe. Det var nok datidens prevensjon.

Du kan jo tenke deg å skulle passe på ungdommer i puberteten som attpåtil bodde borte.

Det var mulig Kjeld trodde han hadde kontroll, men vi sjekket selvsagt når han hadde sovnet. Da vi fikk klarsignalet "No fær vi gutta" , bar det opp trappene.

Jeg var ikke noe bedre enn andre der, smiler han.



Straffesystem


Selvsagt hendte det at bruddene på oppholdsforbudet ble oppdaget. Da vanket det straff på synderne.

-Det vanligste var kjøkkentjeneste, eller å ha ansvaret for å tømme den store brenneren utenfor huset, minnes Ulmar.

Å bo på internatet innebar klare regler og tidsskjema som måtte holdes. Klokka 07.00 gikk husfar på vekkerunde.

-God morgen, ny dag med nye muligheter, var vekkesignalet. Klokka 07.30 var det romvask.

Hver 14 dag var det rundvask. De to på rommet byttet på. Frokosten var klar klokka åtte.

-Da satt vi på åttemannsbord, og en var ansvarlig for å servere, hente brød og pålegg. Dette gikk på omgang. Det samme med middag og kveldsmat, forteller Ulmar.

Ti over halv ni kunne folk på Sistranda stille klokka etter horden som kom ut av internatet og gikk ned til skolen.

Mellom 14.40 og 15.00 strømmet de tilbake til internatet igjen. Her ventet nye poster på programmet.

Blant annet å være "vakthavende" og sitte i gangen og passe på så ingen løp inn med skoene på.



Viktig med regler


Kjeld Stub ønsket at ungdommene skulle holde seg i form og få frisk luft. Derfor var det ut på en tur etter middagen.

Gjerne opp til Hammarvatnet, om ikke været var for ille, minnes Ulmar.

Han husker også at ikke alle var like begeistret for disse gåturene. Begeistring var det heller ikke for leksetiden som startet klokka 17 og varte i to strake timer.

-Da var det forbudt å gå ut, også å ligge på sofaen på rommet, forteller han.

-Du skulle sitte ved pulten og jobbe med leksene. Vi hadde en god leksehjelp i Kari Kvarme som gikk fra rom til rom og hjalp de som sto fast.

Selvsagt var det ingen som klarte å sitte helt i ro i to timer i strekk. Så i denne tiden skjedde det mye rart. Noen var vel oppfinnsomme for å få bort oppmerksomheten fra leksene.

Vi måtte være inne klokka 22.00 om kvelden. Lyset ble tatt klokka 23.00. Kjeld gikk inspeksjonsrunde, sa god natt og slukket lysene.

Vi var 14 år, og da passer det ikke alltid med stille klokka 22.30. Vi fant selvsagt på en del ting etter leggetid også. Vi løp i gangene, slo dører.

Men Stub hadde fotografisk hukommelse, han så og husket hvem som var synderne om han så deg i gangen, ler Ulmar.




Ulmar Timannsvik Internatet 2 Mye er forandret, men mye er også veldig likt, sier Ulmar. -Hit kom ungene fra øyrekka for å bo i to år og for å gå på skole,


Psykiske problemer


Det var ikke bare bare for ungene i ørekka å flytte bort på denne måten. Ulmar vet at en del fikk psykiske problemer med å flytte hjemmefra så tidlig.

-Internatet kunne aldri erstatte noen heim, men var vel det beste de kunne finne på for oss de to siste årene på skolen, sier Ulmar.

-Det var en del som slet mye med hjemlengsel, spesielt om kveldene. Det var de som satt og gråt og som ikke hadde det bra. De ville hjem.

Det er nok også noen som har følt på dette senere i livet. Selv hadde jeg også mye hjemlengsel det første året.

-Vi reiste hjem hver helg, men det ble jo korte greier. Båten til Sula gikk i 22 tiden fredag kveld, og vi var tilbake 16.30 søndag.

Men om han visste om båter fra Sula som var på Frøya fredagsettermiddager prøvde Stub å hjelpe oss hjem tidligere med dem. Han kjørte oss gjerne til Dyrøya med privatbilen sin, for at vi skulle rekke det.

Jeg tror også foreldre følte på at ungene måtte dra hjemmefra så tidlig. De så ikke ungene mye.

Pappa skjønte at jeg ikke hadde lyst til å dra tilbake etter helgene, men der var han streng. Det var ikke snakk om å feige ut. Men det var folk som stakk av og måtte hentes.



Internatungan


-De beste minnene er nok fra tiden da vi kunne være sammen, sier Ulmar.

-Vi ble tatt godt i mot av de som bodde på Sistranda og følte oss stort sett velkomne her, men vi opplevde også at mange hadde lett for å skylde på internatungene om det skjedde noe galt i bygda.

Kanskje var ikke butikkene like lykkelige når 15-20 gutter kom ramlende inn samtidig, ler han.

-"Våre" butikker var Nordgård og hos Kåremann, pluss at vi gikk på kiosken på Yttersian for å kjøpe cola, potetgull og peanøtter. Når vi fikk cola med peanøtter var livet godt å leve.

Og så hadde vi dansekvelder i tv-stua hver onsdag, et eldorado i alle fall for de som danset. Da hadde du draget.

Men klokka 22.00 var det sengetid. Og 22.30 skulle det være stille. Det var i alle fall slik etter reglene.

Men om det gikk en viktig fotballkamp eller noe Kjeld mente vi burde se etter 22, så fikk vi dispans til å være lenger oppe. Fotball var jo viktig, smiler han.



Priviligert med fotballen


-Trønde-Frøya ble min "redning", smiler Ulmar.

-Fra det øyeblikket jeg ble tatt inn i fotballmiljøet på Hellesvikan og i Frøya idrettslag, ble livet som "skoleflyktning" noe helt annet for meg.

Jeg blir nesten litt rørt når jeg snakker om det, for det betydde så mye for meg.

Det var selvsagt Kjeld som fikk meg inn de, og her møtte jeg folk som Ragnhild Ervik, Jan Otto Fredagsvik og Tor Aune som alle var suverene til å ta seg av ungdommen.

Jeg fikk et annet liv etter dette. Jeg fikk fantastiske venner som Rolf Furberg, Goggen Rabben og Harald Hansen som også hentet meg på internatet utenom fotballen. Det betydde utrolig mye.

Jeg følte meg privilegert, og syntes jeg hadde det mye bedre enn de andre ungene. Jeg vil aldri glemme det "fotballgjengen" betydde for meg i denne tiden, sier Ulmar alvorlig.




Ulmar Timannsvik Internatet 3 Mange taklet det å bo borte dårligere enn andre. -Det var de som hadde hjemlengsel hele tiden, og som tok med seg problemene videre i livet, sier Ulmar.



Tidlig voksne


-Vi internatungene ble tidlig voksne på et vis, mener Ulmar.

- Vi måtte lære dispilin, nøyaktighet og ansvar, og ikke minst folkeskikk. Det var noe vi tok med oss videre og hadde stor nytte av senere i livet.

Dette var jo en tid i livet da vi sto på terskelen til voksenlivet. Vi begynte å bli interessert i det annet kjønn, og vi fikk smake alkohol for første gang.

Og vi var i en alder der vi ikke alltid skjønte hvor grensa gikk. Men stort sett gikk det jo bra.

Jeg har tenkt mange ganger på hvilket ansvar som var lagt på den som skulle passe på oss på internatet.

Det var ikke alle som hadde samme kustus som Stub. Og var du svak sjef på internatet, ble du fort "spist" av ungdommer som ville gjøre alt mulig.

Det skjedde også.



Det beste de klarte


-Det kan være mange meninger om internatordningen, men det var vel det beste de klarte å få til dengang, sier Ulmar.

-Jeg er tross alt glad for erfaringen jeg fikk. Jeg har mange gode minner og artige opplevelser.

Vi fant på mye artig i lag. Og så må jeg nevne den gode og varierte maten vi fikk. Han smiler.

-Kjøkkensjef Alma Midtsian og Tore kokk Kristiansen sørget godt for oss.

Men for noen kunne dette nok være en tøff tid også. Det var erting, og noen ble ertet mer enn andre. Det var en del hakkekyllinger som fikk gjennomgå. Du skulle ikke skille deg mye ut, før du ble lagt merke til.

Selv fikk jeg såkalte "emisærer" (tøfler) til julegave ett år og tok dem med på internatet. De ble brukt bare en gang. Resten av oppholdet fikk de stå lengst innerst i skapet, ler han.

-Jeg møtte forresten Kjeld Stub mange år etter internatoppholdet. Det var koselig. Han husket selvsagt det meste med sin gode hukommelse.

-Du var med på det meste du Ulmar, men du skyldte aldri på noen andre» var attesten.

Den jeg tar gjerne med meg videre, smiler Ulmar Timannsvik idet vi setter oss i bilen og ruller ned "internatbakken".



Annonser
Annonser