Nå er det kun dager igjen til Sølvstrupene synger julen inn, og da kommer minnene om barndommens julefeiring frem.

Tiden før jul var på mange måter like spennende som selve julaftan.

Tiden fra 1. desember, da mamma hengte opp julstjerna, og adventstakan ble satt i vindusposten, til julaften, forkom meg som flere måneder.

Aldri har vel ordtaket «Tiden stod stille» vært mer treffende.

I slutten av novembern og begynnelsen av desembern, var det fast tradisjon at jeg, og mange av de andre ungene, skulle «gå med julbøker». Det vil si, vi hadde emisær-sko på fotan og gikk med dem. Utstyrt med lommelykt, gikk vi hver kveld rundt på Suln, helt til alle julbøkern var solgt. Så vidt jeg husker, fikk vi 75 øre for hver solgte julbok. De aller fleste husstander kjøpte et eksemplar av Ved Juletid, Fiskerens Jul og Hellig Jul.

Jeg husker spesielt en gammel dame som ble så glad når jeg banket på døra hennes, og spurte om hun skulle kjøpe julbøker. «Vælsengne dæ bane mett, kjæm du i år å ja». Hun ga meg bestandig Kamferdrops, eller en bit kokesjokolade.

En annen fast tradisjon var at kjøkkentaket skulle males...hvitt. Etter et helt år, der ble kokt eller stekt en eller annen for middagsmat, var taket, spesielt rett over Beha'n( komfyren) nesten lysegult.

Avtrekksvifte hadde ingen hørt snakk om en gang, så steikos og damp gikk rett til værs.

På den tida var kvitmåleng kvit. Ikke Herregårds-hvitt, Egg-hvitt, Marmor-hvitt, Bomull-hvit, eller hva nå alle disse hvitfargene heter.

Det var god gammeldags oljemaling. Som det luktet maling av. Ikke en luktfri Lady vassmåleng.

Og det skulle males med kost, to strøk. Rull hadde ikke kommet til Suln enda. Jeg kan enda se for meg pappa stod på en vaklevoren krakk og malte kjøkkentaket.

Vi gikk mer eller mindre i svime en 4-5 dager etter at pappa var ferdig med malingarbeidet.

Lukta satt i til utpå nyåret en gang.

Nå er det helt håpløst å få ferten av god gammeldags oljemaling fra Jotun. Jeg savner den lukta, det var på mange måter lukta av «jul».

En annen ting som var pappa gjorde var å pusse sølvtøyet. Blue Star og gamle menighetsblad gjorde susen!

På '60-tallet var det ingen som hadde «Amerikansk jul», hva pynting angår. Jeg kan ikke huske at var noen som hadde pakket inn hele huset med blinkende lys i alle regnbuens farger. Ei heller at pyntingen begynte i slutten av november.

Vi var ikke lei av jula før den i det hele tatt hadde begynt.

Jeg synes det er fint med utelys jeg også, men med måte.

Selve pyntingen av huset, innendørs altså, ble ikke gjort før de aller siste dagene før julaftan.

Pappa hengte opp rød, gul, grønn og blå girlander, på kryss og tvers over hele stua-taket, og mamma la på sine heim-broderte julduka.

Juletreet ble aldri satt inn og pyntet før litj-julaftan. Flætta julkorgi, som jeg hadde laget på skolen, norske flagg, jukula som var innhål, småføggla med klyp, og sølvfarga englehår. Og selvsagt 16 Luma jultrelys, med en farge på pærene; blank.

En annen ting jeg husker godt fra julaftan, var at pappa sørget for at det var slått på lys i alle rommene i huset, fra kjeller til loft.

Nå tenner moder alle lys så ingen krok er mørk, står det i et av versene i Jeg er så glad hver julekveld.

Det var alltid lys i alle rommene på Kjegla om julaftan.

Dette var før automatsikringer ble vanlig.

Så 16, 10 og 8 ampær sikringer var en del av julehandelen. Det hente både 3 og 4 ganger at sekrengan gjekk på julaftan. Da var det å ta med seg flatbatteri-løkta opp lofttrappa, finn fram te sikringsskapet oppå loftgangen, og skifte den som va sprængt.

Juletrefest 2. juledag i Kapellet, eller «ainndagsfest» som vi sa, var for mange julas høydepunkt.

Da ble Kapellet fylt med stivpyntet kailla, kjærregna, og små og store onga. Det var ikke uvanlig at det var 4-5 «ringer» rundt jultre.

Og så og si alle sang, uten å se i salmeboka. Julsongan skulle kunnes utenat! Svarte spiss-sko var en del av julstasen.

Alle over 7 år hadde dette.

Spiss-skon var så polert under, at man risikere å dætt å bryt tå sæ skankan på slette golvet! Det var noe spesielt med ainndagsfæstan i Kapellet og føret ætti vein.

Jeg tror nesten det ikke hendte at det ikke var blankis ætti veien 2. juledag. Blankis med vatn oppå!

Da kunne det bli veldig strevsomt å komme seg opp til kapellet. Men gikk man på veikanten kunne man få feste for bakglatte spiss-sko. Det var ikke snakk om å bruke strøsand. Sparkføre måtte for all del ikke ødelegges for oss ongan.

Var turen oppover til Kapellet tung og forsere i spiss-sko, var turen nedover desto lettere. For ikke å snakke om at den gikk mye fortere.

Blankpolerte spiss-sko, både over og under, på blankis med vatn oppå, ned Storbakkan var som skapt for fartsfest. Denne fartsfesten var det for det meste den yngre garde som likte best, de over 50 derimot... Storbakkan, begynte ved huset hennes Lena, og flatet ut ved huset hass Ivar Ytterøya.

Klarte du å holde deg på fotan hele veien ned bakkan, var farten når ytterdøra hass Ivar Ytterøya ble passert, flere hakk over normal gangfart. Men det hendte boksræva vart blaut også...

Det blir enda en spesiell jul for de aller fleste av oss, på grunn av denne pandemien som ikke ser ut til å slippe taket med det første.

For de som fra før har utfordringer med sin psykiske helse, blir ting ekstra forsterket slik situasjonen i vårt samfunn er blitt. I tillegg er det snart jul, og de utfordringer som følger med den.

Ta kontakt med de som du vet sliter ekstra mye..

Dra på besøk, ring, eller send en melding. Det kan utgjøre hele forskjellen.

Ønsker alle sammen en fredfull jul, og at vi får være friske i året som kommer!