Av Kristaps Jansons, lærling på fiskerbåt hos Trond Iversen AS på Frøya. Gikk på Guri Kunna videregående skole for tre år siden:
Kjære venner, uvenner, bekjente og familie, nok er nok!
Det blir for dumt at det skal gå så langt før man innser at vi trenger en endring. Det er vi, ungdommen, som må begynne å gjøre noe for å hindre at vi mister flere unge liv på Frøya og Hitra.
Skolene, kommunene og foreldrene gjør alt for at det skal unngås. De har virkelig prøvd å sette seg inn i ungdomsmiljøet, og prøvd å finne ut hvor det må skje en forandring. Dessverre vet de rett og slett ikke hvordan livet til en ungdom utpå her er.
Skoledagen varer i åtte timer, da er de voksne der for å passe på oss. Men det er ikke sånn at det som skjer på skolen nødvendigvis er det viktigste. Det er de 16 andre timene i løpet av døgnet som vi verdsetter aller mest.
Vi bruker fritiden vår forskjellig. Noen er ute med vennene sine, noen er hjemme og jobber med lekser, mens andre er på trening.
Majoriteten av oss har mer enn nok å finne på, og fylle dagene med. Vi har venner som vi kan snakke med, finne på ting med og være sammen med.
Dessverre er det enkelte som ikke får den meldingen med spørsmål om å være med ut. Telefonen lyser ikke opp av varslinger hvert eneste minutt. Alt de ser er bilder og videoer på sosiale medier av personer i nærmiljøet som har det gøy sammen, uten dem.
Hva med de som ikke har noen som inviterer de med ut? De som aldri får invitasjonen til den festen.
Er det noen innflyttere som kommer fra et annet sted enn Hitra og Frøya, og har et lite rykte på seg fra hjemplassen, så har vi ingen rett til å dømme, mobbe eller spre ryktene videre. Har de en annen stil enn det som er «normalt» for oss, så har vi ingen rett til å gjøre narr av de for det.
Innerst inne vet vi at det er alt for mye utestenging, alt for mye mobbing og at vi utelater personer. Sannheten er vond å svelge, men dette er faktisk realiteten. Vi må få gjort noe med ungdomsmiljøet vårt, og endringen er det vi ungdommene som må sette i gang.
Vi må være der for de som er alene, også de timene som kommer etter skoleklokka har ringt. Vi må være der for de som sitter alene i kantina og de som alltid sitter for seg selv på bussen. Alle har en redsel i seg for å være ensom. Redde for å være den som ikke har noen å prate med, den som er hjemme alene på fredagskvelden og den som ingen inviterer.
Det er vi, og ingen andre, som kan snu om på dette. Det er vi som må spørre om de vil være med ut å henge, være med på trening og være med på den festen. Det er vi, alle som en, som har ansvar for å sende den meldingen, fordi den kan utgjøre en så stor forskjell. Med den melingen viser du at du bryr deg. Du viser at du ser den andre personen.
En person kan smile, og se ut til å ha det bra. Dessverre har vi erfart at vi aldri vet hva som ligger bak et smil. Det kan være vanskelig å snakke om det man går rundt og føler på til andre. Man vil så gjerne vise at man er sterk og klarer ting på egenhånd. Det er viktig å huske på at det ikke er en svakhet å vise og fortelle andre om de dagene, ukene og månedene som ikke er like enkle som andre.
Forhåpentligvis har du noen du kan åpne deg til, og fortelle om det som foregår i hodet ditt til. Det er det ikke alle som har. Det finnes mennesker som ikke har noen andre enn familien sin. Er det noe jeg er sikker på at alle ungdommer kan si seg enig i, så er det at det i de fleste tilfeller er mye enklere å fortelle om følelser og ting til en venn, enn til en forelder.
Ser du noen som ligger på gulvet og har drukket altfor mye, ta ekstra godt vare på dem. Ser du noen som sitter alene, vær så snill å slå av en prat. Ser du noen som har tårer i øyene, vær så snill gå etter dem. Ser du noen som blir mobba, vær så snill å si ifra.
Er du redd for at vennene din skal flire og gjøre narr av deg for at du tar vare på andre og som holdes utenfor? Da har jeg bare et spørsmål: er dette egentlig vennene dine?
Klarer vi å gjøre de små tingene for at alle skal ha det bedre, vil det bli en positiv endring i miljøet vårt. Det er de små tingene som blir til de store tingene. Det er de små tingene som vil utgjøre en forskjell og skape en endring.
Vær så snill å ta vare på hverandre, og vis at du bryr deg!!! Vi har ingen flere å miste!