Epistelen kan inneholde spor av humor og en klype salt.

Forresten kutt ut saltet, det er helsefarlig.

Ordet «legevakt» eller «fastlege» var det ingen som hadde hørt da jeg vokste opp på 60-tallet. Ordet fastlege var vel ikke oppfunnet en gang.

Når det gjaldt helse og helsehjelp var det for så vidt ganske enkelt.

Legen på Frøya hadde såkalte kontordager på Suln en gang hver måned, hvis jeg husker rett.

Den ble «avholdt» på Sula sykestue eller Sykestua som man sa. Timebestillingen foregikk på den måten at på den dag legen kom utover, gikk man opp til Sykestua og skrev seg inn på en liste, helst så tidlig som mulig. «Først til mølla» var det som gjaldt. Så var det bare å vente til doktor Hennhaug kom utover den dagen. Det kunne bli forsinkelse på grunn av været, eller et behov for akutthjelp et annet sted.

Åsmund Hammervold hadde mange turer ute i øyrekka med «Brita» og senere "Inger" i all slags vær. En av kriteriene for å være lege utaskjærs var at man måtte være sjøsterk.

Før Hennaug hadde «kontordag» oppi Sykestua var det doktor Rabben som hadde ansvaret for Sulværengans helse. Han holdt til i husa hass Anton Kula.

Ble du syk dagen etter at medisinmannen hadde vært utover, var det verst for deg selv. Da måtte du vente i nye 4 uker for en ny konsultasjon, som det nå heter.

Ble du dårlig tok du en globoid. Var det livstruende tok du to.

Var du døden nær ble man enten sendt til Sentralsykehuset eller St. Elisabeth. Ikke et eneste privat helseforetak å oppdrive i Norges land på den tiden.

Rabben og Hennaug trakk tenner også hvis det var behov for det.

I dag er terskelen for å kontakte helsevesenet adskillig lavere. Den er vel så og si borte, terskelen altså, det skal jo være tilpasset bevegelseshemmede.

Nyser man en gang. kan det være en kraftig influensa på gang.

Et par hostekuler i tillegg, da kan man være ganske sikker på at en lungebetennelse er i anmarsj.

Vedvarer disse alvorlige nyseanfallene og hostekulene, ringer man direkte til AMK-sentralen og alle andre tilbydere av livreddende førstehjelp.

Nå finnes det medisiner mot det meste, og det skal vi være glad for.

På 60-tallet var det i grunn ikke så mange sorter medisin legen kunne tilby deg.

Som skrevet tidligere i denne epistelen var Globoid, eller «Golbid» som vi kalte den, mye brukt.

Den avlange runde hvite esken med den blå skriften på fantes i så å si hvert eneste hus på Suln, godt bevart i det lille medisinskapet som hang på veggen.

I telægg te di lidelsan som står skrevvi på æska ble Globiden brukt mot ørstøng, sænnabeteinnels, svenna i nakkstoln, hæmmorida, falsk (og ækte krupp), svænsk mærrahosti, maggakattar, inngrodd stortå-naggel, værskfenger og mang ainna kjænte og ukjænte sykdomma.

Dæm som ha som jobb og sætt hakk i Globidn, skoill ha hatt Hans majestet kongens fortjenestes medalje i gull. Kanskje en utmerkelse fra Carnegies Heltefond også. De hadde jo tross alt vært med på å redde liv.

Såkalte underliggende sykdommer var ikke oppfunnet på '60-tallet.

Samvirkelaget på Suln hadde medisinutsalg. Det var en smule begrenset «vareutvalg» for å si det på den måten.

Først og fremst Globid. Ble man tom for det, kunne heile Suln befolkning bli hælslaus. I ytterste konsekvens kunne det føre til at befolkningen ble halvert.

Man kunne også få kjøpt Rigabalsam, Kamferdråppa, Hoffmannsdråppa, Bergens brøstbalsam, og Kamferolje.

Kamferdrops og dropsene Kongen av Danmark hadde gammelkjærrengan i sitt sortiment, men disse ble mest brukt som helsekost. Eller det gitt som godteri til liten tass som ville ha nåkka oinner tainna.

Ikke riktig alt var bedre før men mye var annerledes.