Etter at det hadde vært uvær, var det helt vanlig at kaillan på Suln var ute i skjæra og så etter «rak».
Det var spennende å være med pappa i rak-skjæra.
Først og fremst rakved, som Tehængarn på kjøkkenet skulle fyres rødglødende med når det ble austavind og spikarkalli.
Men det var også andre ting som ble med i færingen eller hønbåten, og lagret innpå sjån.
Plast-blåsa, «Russiblåsa», Aluminiums-kula, og andre ting som kunne gjøre nytte for seg på en eller annen måte ble tatt med på land og lagret.
Det var om å gjøre å komme seg så tidlig som mulig i rak-skjæra, helst før det lysnet av dag.
Utstyrt med en kraftig lommelykt bar det i vei, vestover, østover, nordover eller sørover, noen ganger i alle himmelretninger, avhengig av hvilken retning vinden hadde hatt under uversbøya.
Ettersom Suln ikke direkte var igjengrodd av skog, var rakved det beste alternativet å fyre med.
Det ble fyrt med torv før det igjen. Det var veldig tungvint å frakte torva fra øyene med båt og hjem igjen.
På 60-tallet kom det mer moderne ovner. Da var det saltimpregnert rakved som gjaldt.
Det påstås at salt er «gift» for vedovner.
Hjemme hos oss ble det installert en liten Jøtul vedovn i kjøkkenet da huset ble bygd i 1961. Vi kalte den kalt Tehængarn.
Hvor mange kubikk med saltbehandlet rakved som den hadde et sterkt glødene forhold til, skal være usagt, men Tehængarn
Helt utrolig at ikke flere tonn med salt har ødelagt den.
Noe var bedre før i tida.
Før det ble vanlig med pram og påhengsmotor, brukte man sjarken, med færingen eller hønbåten på slep når man skulle ut og leit rak.
Hønbåten ble brukt der det var for grunt til at sjarken kunne komme helt inn til land.
Den beste veden å fyre med var Kubb. Men det var ikke så vanlig å finne den.
Godt og vel meteren lang, og en diameter på omlag 15 centimeter.
Den var ferdig barket, og klar for den store håndsaga vi hadde nedpå sjån.
Den hadde en stor rød bøyle, slik at man kunne være to når stor veden skulle kappes. Motorsag kunne man bare drømme.
Jeg prøvde etter beste evne å tviholde meg i den ene enden av saga når jeg skulle hjelpe pappa og kappe.
Milde Jesus du som sagde, det va tungt!
Den var laget av hel ved, kan man si.
Jeg må innrømme at det var andre ting som fristet mer. Nerri Osn å sægl båta fer eksæmpel ...
I 1970, jeg husker årstallet fordi de var det året Pål Tyldum fra Høylandet som gikk for Hållingen Idrettslag, ble norsk mester på 50 kilometer
Det godeste Tyldumen pleide ikke å få opp farta før på slutten av 5-mila, men da gikk det til gjengjeld unna!
Nevnte år mistet en Russisk lastebåt dekkslasten med «2 tom 4» høvlet plank, under en nolvæst storm på Frohavet.
Vindretningen førte til at planken havnet på skjæra innom Suln.
Vanligvis havnet raket «væstom og nolom».
Det passet sånn at det var fullmåne etter stormbøya.
Månsjænne gjorde mye lettere å finne det verdifulle raket, ettersom det var gjenskinn av den blaute planken som lå på skjærene.
Noen fant så mye plank at de kunne bruke det som stenderverk til en sjå, eller brygge.
Under krigen hendte at det at lå udetonerte sjø-miner i skjæra. «Hånnj-mina» som pappa kalte dem. Mina var full av små «horn». Derav «Hånnjmina».
Bestefar og pappa fant en sånn engang de var i skjæra.
Det bars te å foss-ro heim igjen. I verste fall kunne både færingen, bestefar og pappa gå rett til himmels.
Tyskerne ble varslet, og dagen etter kom det en båt utover med en som skulle detonere mina.
Pappa fikk det lite ærefulle oppdrag å ro utover med en «An-Auf-Hinter-In-Neben-Uber-Unter-Vor-Zwischen-Oberststurbaumfyherer» (eller noe i den dur) som skulle detonere mina.
Ulmar senior følte seg ikke direkte bekvem med hverken med selskapet, eller «Hånnj-mina».
Detoneringen forgikk på den måten at ei lita luke i mina ble skrudd opp, og det som ble kalt «Min-osten» ble tatt ut.
Hva som videre ble gjort, husker helt hva pappa sa.
Pappa bedyra at han ikke va meir enn passelig når «derre Oberststurbaumfyrern» holdt på og garma nerri Hånnj-mina».
For jobben som los for Tyskertn, fikk pappa en boks med tobakk, og «ein sjokoladeplaten».
Tobakk og sjokolade var edel vare under krigen, særlig tobakk.
Tobakken gjemte han innpå sjån. Tok seg en blås når han var der helt alene. Skulle spare lengst mulig på røkelsen.
Men etter hvert gikk alt opp i røyk.
Det har vært mange rare ting som er funnet i skjærgården rundt Suln opp gjennom årene.
Utenfor for Suln er det til sammen tusenvis av øyer, skjær og «fløa»
«Nolapå» Suln er det et livsfarlig farvann å komme inn i hvis man ikke er lokalkjent.
I en vinterstorm med snøkava og midt på svarte natta, under sildefisket utenfor Suln i 1966, gikk snurperen M/S Norleif fra Ålesund på grunn på Klavertskjæret. Ingen av mannskapet kom til skade.
Det vil si, når skipperen forstod at båten kom til å gå grunn, ga han «foill smørstekkar» forover, og kjørt snurperen så langt oppå skjæret som mulig.
Dette gjorde han for at båten ikke skulle gå ned.
Når det lysnet av dag, stod vi oppe ved fyret, og så utover mot Klaverskjæret, der den røde snurperen hadde grunnstøtt.
For å «lette» båten, når den skulle trekkes av skjæret, ble den fylt med store sekker isopor-kuler på fjære sjø, slik at den så og si fløt av skjæret på floa.
Den stod på skjæret i 3-4 måneder, før det den trukket av grunn, og slept til Kristiansund. Der den ble skadene utbedret, og båten bygd om.
Den ble også omdøpt til M/S Leinefisk.
På '70-tallet drev den storsei-garna på Haltenbanken og Frøyabanken.
I ettertid ble mange av disse sekkene med isopor-kulene funnet som rak. Kaillan «døpte» disse for «Norleif-kuler».
Det som i all hovedsak kan sies om disse sekken er at «de flaut godt».
En ikke helt ukjent rakleitar på Suln, tok på land sekkevis av «Norleif-kulene».
Det er en historie om en kaill som fainn et stort spann med det som vedkommende trodde var maling.
Væsterveggen på sjån hans trengte et strøk maling ... eller to.
Fargen var vel ikke helt sånn som de fleste sjån på Suln hadde, men han mente det ikke hadde så mye å si.
Kailln gjorde seg ferdig med væsterveggen før det ble kveld.
I løpet av natt ble det ausrægn.
Da han kom nedover mot sjån om morran, syntes han det var en veldig spesiell farge på væsterveggen. Den hadde vertikale striper.
Etter nærmere inspeksjon av «malingsspainna»», viste den seg å inneholde (med forbehold) sennep.
Nå er det ingen som «leiti rak» uti Sun lenger. De som var i skjæra nesten hver dag er gått bort.
Det er vel ikke så mye god gammeldags rak å finne heller.
Derimot så er skjærgården full av plast i alle varianter.
Det er en dårlig arv vi gir til neste generasjon.