Det nærmer seg jul, og den berømte julehandelen. Eller beryktede er kanskje det rette ordet å bruke.

Jeg tenker da først og fremst på dagligvarehandelen.

Fra nå og frem til butikkene stenger dørene på julaften kan det medføre en vis fare for liv og lemmer når du er kommet innenfor dørene på en av de store matvarebutikker. Forresten, at det kan gå liv er kanskje å ta vel hardt i.

Nå skal det handles matvarer så det virkelig holder! Det kan jo bli slik at det ikke blir mat å få kjøpt på «nyåret». Man vet aldri, livet er uforutsigbart.

Tall fra Statisk Sentral Byrå (SSB) viser at det går med om lag 9.000 tonn med ribbe og 2.500 tonn pinnekjøtt.

Nasse Nøff og alt som finnes av «motbakk-sau» på Vestlandet lever farlig nå i disse tider. Diverse fjærkre også for den saks skyld.

Kan aldri tenke meg at de gleder seg til jul.

En typisk «julemat-handler» er en dame mellom 40 og 70 år som kikker over brilleglassene på jakt etter «sjokkselgere». Det er ikke til å legge skjul på at det er «mor» som handler og en noe motvillig «far» som er «sherpa».

Man må nesten ha øynene i nakken når du skal handle til jul, ellers så kan «hælsænnan» få seg en trøkk. En dame bak handlevogna med «tilbud i blikket» skyr ingen ting for «å komme først til mølla».

Skal du handle ribbe er det noen sorter å velge mellom. «Tynnribbe», «Midtribbe» «Familieribbe» og det som kalles «Juleribbe». Sikkert det samme som vanlig ribbe, men ettersom det er jul har den fått det navnet.

Jeg lurer litt på dette med «Familieribbe». Er det forbeholdt bare familier?

Den plassen i butikk som det kan bli litt amper stemning er ved frukt & grønt-disken. Her kan tålmodigheten settes på prøve.

Her skal det meste granskes før det legges i handlevogna. Appelsiner, epler og pærer holdes opp mot lyset, snur og vendes på og en lang tommelfingernegl tar en «stikkprøve» for det legges i handlevogna.

Jeg er ganske sikker på at appelsinene er omtrent like runde som de var før jul i fjor.

Omtrent samtlige «Red Delicious» epler har fått en «stikkprøve». En stakkar som kommer etter kan lett se hvilken frukt som er av dårlig eller god kvalitet.

Er de uten «stikkprøve-merket» kan de trygt kjøpes, kvaliteten er prima.

Det går med en del «kålhauv» til jul. Også der skal hvert «kålhauv» granskes, jeg tenker da først og fremst på de som ligger i disken.

Enkelte står der så lenge at man skulle tro det er slektsgranskning de holder på med.

Men for Guds skyld ikke prøv deg på en spøk angående det.

Vedkommende som jeg forsøkte meg på en «førjuls-spøk» til var ingen «skøyer» og «flirt sæ itj akkurat ihjæl».

Ved «kassan» kan det også bli en del utålmodighet. Noen driver og skifter kø, alt etter hvor mye som er i handlevogna til den foran, «køkulturen» er helt fraværende. Det er ikke fritt for at «hvis blikk kunne drepe» blir brukt, for de som «blir forbigått».

Jeg berømmer og har medfølelse for de som sitter «i kassa», de kan få mye «tyn» i løpet av en dag. Kunder som er uhøflig, og lar frustrasjon sin gå ut over «kassadama» fordi en vare er utsolgt.

I tillegg kommer de kanskje heim til «kailln» som ligger og drar seg på sofaen, og gjør ikke antydning til å gi en hjelpene i julestria.

Det er ikke rart «mor» sovner i «godstol» mens «Sølvguttene» synger julen inn.

Det som slår meg er at det nå er et fåtall som går med en god gammeldags handleliste og legger varene i handlevogna etter den. Det virker nesten som om alt blir tatt på sparket. «Jeg kjøper det for sikkerhets skyld».

Nå er økonomien en helt annen og det blir handlet mer av den grunn, men jeg synes nesten julehandelen er blitt en form for fråtsing.

Det er garantert mye mat som blir liggende i fryseren helt til de er gått ut på dato for å bli kastet.

I følge SSB (Statistisk Sentral Byrå) bruker hver nordmann i gjennomsnitt over 11.000 kroner på matvarer i desember. I tillegg kommer det de bruker på julegaver klær og annet som er livsviktig for at det skal bli jul.

Det er de, mange flere enn vi aner, som ikke har råd til «julehandel».

Mange lever under fattigrensen i velferdsstaten Norge, og de tanker og følelser som er forbundet med dette kan være vanskelig å forholde seg til.

Jeg tror sosiale medier kan være med på å forsterke denne følelsen.

Instagram, Face book og Snapchat fungerer som utstillingsvinduer der både barn og voksne får med seg alt av julemiddager, pepperkakebaking, julegaver, hytteturer og selskaper andre familier deltar i.

Forestillingene kan ofte bli større enn realiteten. Selv om man dokumenterer ting med bilder, kommentarer om det som skjer, så er det ikke slik at alle har det fantastisk hele tiden.

Jeg tror ikke alt er like rosenrødt som det fremstilles. De fleste har noe de bekymrer seg for.

For et barn kan det å se og høre om alle andres juletid med storfamilien, venner, mye mat og mye gaver være både skamfullt, pinlig og trist.

Men det betyr selvsagt ikke at man skal slutte å snakke om det som gleder og er fint. Derimot er det viktig å forstå at det er mange følelser knyttet til dette.

Man kan bli veldig flaue over familien sin, og føle at de har lite å bidra med, og man kan rett og slett skamme seg litt. For en del er det en sorg forbundet med å gå inn i en tid som dette. Foreldre som har så dårlig råd, at de ikke kan gi sine barn det de har ønsket seg til. Det er tungt for de også. Tanker om at de ikke er bra nok foreldre kan være vanskelig å håndtere.

Jula er som et forstørrelsesglass – den forsterker det som er bra, men også det som er sårt og vondt.

Jeg tror man kanskje skal senke forventningene litt. Alle husmødre som har jobbet livet av seg for at det skal bli «Jeg er så glad hver julekveld», og så blir det ikke slik som julen er planlagt likevel.

Alt blir ikke roserødt fordi sølvstrupene (det er vel Sølvguttene de heter) har sunget julen inn en gang på ettermiddagen den 24.

For de som har barn er det kanskje viktig å snakke med dem om verdier. Om at det aller viktigste med julen er at vi har tid til å være sammen.

Men nå det er sagt så blir ikke «Fattige barn i Afrika» mindre sultene eller fattige fordi vi ikke unner oss litt godsaker i jula. Men vi skal være takknemlig for at vi har en varm stue og mat på bordet. Det er dessverre ufattelig mange som ikke har det her på jorda.

Det jeg kanskje husker best fra jula hjemme på «Kjegla» var ikke julegavene jeg fikk, men følelsen av trygghet og omsorg. Dessverre er det mange barn som sitter igjen med motsatte følelser.

Det er mange barn som opplever både misbruk av alkohol og bruk av vold i julehøytiden.

For mange er det vel så viktig hva slags vin det skal være til familiemiddagen på julaften, skal det være «rød eller hvit».

Kanskje bør man tenke over hva slags minner fra jula barna får med seg videre i livet.

Det er mye spenning og forventinger som er knyttet til jula. For de aller fleste barn så er «julaftan» høydepunktet, og ikke minst «julgavan».

Tida før jul syntes jeg var «liks så artig». Det var mange slags forberedelser som skulle gjøres unna. Da tenker jeg ikke bare på julebaksten.

Det skulle «høggas julved».

Det gikk med noen kubikk når det skulle fyres i «Tehængarn» på kjøkkenet og «vedkamin» i stua, det skulle være varmt og godt i huset.

«Rak(ved)» som hadde ligget til tørk «bakom sjån» skulle kappes og klyves. Jeg brukte å være med når pappa skulle gjøre det.

«Kubben» ble lagt på «sagbokken», og så var det å finne fram buesaga.

Jeg på den ene sida av «bokken» og pappa som «sagfører» på andre sida.

«Trur itj det va så my hjølp ti mæ. Æ hadd nåkk med å klip mæ fast i saga. Var med att og fram der æ hång».

Når «kubben va færdig klevvi» ble den stablet fint opp mot «væsterveggen».

Pappa hadde mange turer mellom «sjån og oppå Kjegla» med ved-sekken på ryggen. Jeg traska i hælene på han med en liten sekk med 5-6 vedskia i. Vi hadde en ved-binge i kjelleren som skulle fylles opp.

Hvert eneste år når det nærmet seg desember pleide Indremisjonen å sende sine tro tjenere, der iblant pappa, en anselig mengde kristne julehefter, eller «julbøker» som vi sa.

På kveldstid utstyrt med lommelykt var det «ut å gå med julbøker» for å tjene meg noen kroner til jul.

Jeg husker ikke helt hva «ei julbok» kostet, men jeg tror vi fikk en par kroner for hver solgte hefte.

Av og til var det litt motvillig til å gå rundt omkring på øya, men tanken på at det kunne bli «nån krona i tæknboka» så gikk det, bokstavelig talt ganske greit.

Det var i grunnen ikke noe problem å få solgt de «julbøkern» som pappa hadde blitt tilsendt. De aller fleste husstander på Suln kjøpte, enten de var «troende eller troende til litt av hvert.

Hvert eneste år når «æ gjekk med julbøkern» ble jeg «velsignet» av en snill gammel dame. «Å vælsegne dæ gutn min, kjæm du i år å ja».

Hun kjøpe alle de tre eksemplarene jeg solgte, «Ved Juletid», Fiskerens Venn» og «Hellig Jul», og bestandig fikk jeg «ein ton-tre» Kamferdrops.

I utgangspunktet skulle jeg bruke de kronene jeg fikk for «å gå med julbøker» til å kjøpe julegaver til mamma og pappa. Dette ble etter hvert revurdert.

Det var noe som het «julgotteri» også. Det fristet veldig å «ha nå godt oinner tainna» etter at «Vi hadde vaska golvet børi ved, hengt opp fuggelband og pynta tre» (fritt etter Julekveldsvisa). Rettere sagt, «ætti vi ha åpna julgavan».

1 pose Twist stod øverst på «handlelista», tett fulgt av sjokolademus i «spisspåssa» og gul sitronbrus i glassflaske.

For å få brusen til å vare så lengst mulig lagde pappa et lite hull med spiker i «tåppa».

Men så vidt jeg kan huske ble det noen igjen noen kroner som ble brukt til «julgava» til mamma og pappa hver jul.

En annen ting som ble gjort til hver eneste jul var at pappa stod på en vaklevoren krakk og malte kjøkkentaket.

Kjøkkentaket var i utgangspunktet hvitt.

Men etter et helt år, der det enten ble stekt eller kokt middag hver eneste dag hadde taket fått en litt annen farge enn hvitt.

I fravær av kjøkkenvifte steg «steikosen» til uante høyder, rettere sagt under taket og la seg til ro der. Med god hjelp av «sotrøyk frå Tehængarn» ble taket etter hvert kremgult.

Det va kvitj frå jul te Saint Hans, og frå Saint Hans te jul va det kræmgult.

Nå skulle taket males igjen, hvitt. Vanlig hvit oljemaling fra Jotun Malingfabrikk. På den tida var det en type hvit og det «va kvittj».

«Lady tak» med «utvætta» vannbasert søl, med farger som «Bomull», «Kokos», «Egghvit» eller «Myrull» var ikke oppfunnet enda.

Og taket skulle males med en god gammeldags malingskost. Malerrull var ikke kommet på markedet på Suln enda.

Etter at pappa hadde «smort tjukt på» gikk vi i svime i 3-4 dager.

Oljemalingen fra Jotun var ikke akkurat luktfri.

Forresten var det ingen som hadde tenkt tanken på å «finne opp» luktfri maling på 60-tallet.

Det er rart, men den dag i dag når jeg en sjelden gang kjenner lukta av oljemaling, så lukter det «jul», og jeg kan se for meg pappa stå på kjøkkenkrakken og male kjøkkentaket.

Nå er det vel ingen som maler kjøkkentaket lenger.

Nå skifter ut omtrent hele kjøkkenet. Å stå med en malerkost er for de som ikke er så bemidlet.

Julehandelen da jeg vokste opp ble nøye planlagt.

Når jeg vokste opp på 60-tallet var julehandel «julehandel». Den begynte ikke i begynnelsen av november. Og innkjøpene til jul var vel overveid. Blant annet ble de skrevet en handel-liste.

På den tida var det faktisk en forskjell på hva som ble handlet inn av matvarer til jul og ellers i året. «No e det omtrent jul heile året». Ribbe, pinnekjøtt, lutefisk, kalkun hives innpå rett som det er.

Det var sånn på Suln at man måtte skrives seg opp på en liste hvor mye man trodde det gikk med av melk, «fløyti» og «rømmi», så de på «Bua» fikk en oversikt over hvor mye som skulle bestilles. Her var det ikke snakk om «svinn». Det var aldri snakk om at mat eller melk skulle kastes!

Jeg regner med at det ble bestilt ekstra med sukker og «gjæster». Primært for at «kjærrengan skoill baka jul-småbrød og 2-3 sorta skoffkak».

Mannfolka brukte «å sætt opp te jul. Der var sukker og «gjæster var en vesentlig del av ingrediensene. Det kunne også inneholde spor av malt. «Hevingstida» var betraktelig lengre lenger på dette «jul-produktet».

Til hver jul brukte pappa «å bestill sæ ei stor roinn kveitkak med rusiner».

«Kveitkak med PER-margarin og siråpp på va sortn hass Kal».

Det var pappa sin jobb å pusse sølvtøyet. «Blue-star» og «gammelavisa» ble brukt som pussemiddel. «Blue-star» ble uttalt sånn som det var skreve, «Blue-Star».

«Henri Winterermanns Half Corona Cigarer» var også en ting pappa kjøpte seg til jul. Lukten av sigar i stua på julaften var tradisjon.

En annen «jul-lukt» som jeg husker godt var lukten av kanelstenger som manna hadde oppi kaffekjelen. Likedan brukte hun å legge appelsin-skall «oppå Tehængarn når det var fyrt opp i den.

Pappa var glad i å legge store puslespill. 2000 biter var ikke uvanlig. Det hørte også med til hans «julehandel». Jeg synes jeg ser han for meg der han sitter på enden av salongbordet og spekulerer på hvor neste bit skulle legges.

Når «bildet» til slutt skulle bli «ei sægleskut på åpent hav», da skulle det en smule tålmodighet til. Det var det en del biter som var hvit og blå. Det hadde ikke vært noe for meg for å si det på den måten.

I våre dager er også «den amerikanske jul» kommet til Norge. Jeg synes det er fint med utvendig julebelysning innenfor rimelighetens grenser. For noen kan strømregninga som kommer i januar bli litt sjokkartet.

Hjemme på «Kjegla» ble adventstjerna hengt opp og advent staken satt i vinduet 1. søndag i advent. Resten av julepynten ble ikke hengt opp før den siste uka før julaften. Jeg kan ikke huske at det var noen som hadde utvendig julebelysning da jeg var liten.

Den eneste utvendige «pynten» vi hadde var et nek som pappa hadde satt opp i stativet til klessnora. For et nek! Jeg så aldri noen «småføggla» oppi det. Ikke store heller for den saks skyld. Den eneste skapningen jeg så var en katt som hadde blitt kjøtt-sulten. Tror ikke den sulten ble stagget noe vesentlig av å sitte der i jula.

Adventskalder hører med til jula. Jeg brukte en «Frosta-potet» som stod på 4 fyrstikker, det skulle forestille en «julgris». Resten av «Kerrs Pinken» var det stukket 24 avbrukket fyrstikker. Appelsin med nellikspiker i ble også brukt. Når jeg ble litt eldre og hadde lært meg å lese var det i siste utgaven av Donald Duck som kommer før 1. desember en adventskalder.

Det var ikke bladutsalg på samvirkelaget. Men om bord i «Fosen» som anløp Suln hver torsdag solgte de Donald.

«Alle» ungene skulle kjøp Donald med adventskalenderen i. Det var «først til mølla» som gjaldt. Ettersom jeg kom litt etter at båten hadde lagt til var «mølla tom», men andre ord utsolgt. Det kom ikke til å bli jul i år, det var jeg helt overbevist om! «Livet har aldri vært rettferdig»!

Noe betuttet, rettere sagt «knust» kom jeg hjem og fortalte om tragedien. Pappa skjønte at her måtte det iverksettes strakstiltak.

Uten at jeg visste om det ringte han til kjenning i Trondheim som han satte på saken. Vedkommende gikk til Narvesenkiosken på Lilletorget, kjøpte Donald-bladet med den dyrebare adventskalenderen i og sendte det i posten til Ulmar Johnny Timannsvik 7280 Sula.

Pappa hadde vært å hente posten «oppi åtn Albin» (postkontoret) og kom hjem med en stor konvolutt som han ga til meg. Merkelige greier syntes jeg, jeg fikk da aldri brev i posten. Var nesten litt redd for åpne den. Den åpenbaringen som møtte meg da glemmer jeg aldri; Donald Duck med adventskalender! Kalenderen ble umiddelbart hengt opp over senga mi på loftet. Sjansen for at det ble jul i år også var så absolutt til stede.

Det var tre dager, rettere sagt kvelder jeg fikk være oppe så lenge jeg ville. «Julaftan», «Sant Hansaftan», og «Litjjulaftan». Litt uvanlig med «Litjjulaftan» kanskje.

Det kom av den enkle grunn at pappa forstod at det ikke var noe vits i å be meg gå til sengs klokka «tre-kvarter-ni». Han visste at jeg ikke fikk sove til langt på natt fordi spenningen og forventningen til det som skulle skje neste dag var veldig stor. Pappa «hadde skjønt det» han.

Og selvsagt ble «jutre» ble pyntet «Litjjulaftan».

Julemiddagen hjemme hos oss var litt spesiell. Ribba var «byttet ut» med «rotgrøt, pøls og saltkjøtt». Og middagen ble spist klokka 12 presis. Hvor det var sånn er jeg ikke sikker på, men det kan tenkes at middagen var klokka tolv de andre 364 dagene i året.

Senere, på ettermiddagen, litt før «Sølvguttene med sølvstrupene sine» hadde sunget jula inn, leste pappa fra Lukas kapitel 2, 1.-10. vers, bedre kjent som «Juleevangeliet». Så var det kaffe, julebakst og «skoffkak».

Så ble «Julgavan» åpnet og all spenningen med jula forsvant. «Lufta gikk ut ballongen», for å si det på den måten.

Det er to TV-programmer som ble sendt på «julaftan» som jeg husker godt. «Vi går om bord» som ble sendt med «landshøvdingen» Erik Bye som programleder. Programmet handlet stort sett om norske sjøfolk som feiret jul ute eller hjemme.

I et av programmene var familien Holm fra Frøya med for å motta «Ulabrand-statuetten». En hederspris som ble delt ut til noen som har gjort en spesiell innsats i det daglige.

Jeg tror ikke pappa kom i skikkelig julestemning før Det norske sjømannskor med Erik Bye som solist som sang «Skomværvalsen».

Det andre programmet som huskes, mest med gru, var «Tante Pose». «Æ flirt mæ itj akkurat ihjæl tå kjærrenga»!

En ting var at selve filmen var usedvanlig kjedelig, en annen ting var at det ble sendt i reprise så å si «kvar julafta».

«Da tenner moder alle lys så ingen krok er mørk» står det blant annet i «Jeg er så glad hver julekveld.

Dette var pappa veldig opptatt av. Det skulle være lys i samtlige rom fra kjelleren og helt oppå «mørk-loftet». Der var det ikke installert lys. Det hang «ei handlamp» fra en av bjelkene i taket.

Når jeg ble såpass stor var det jeg som fikk «jobben» med «å tenne alle lys».

Det var ikke fritt for at det ble noen «vændenga» opp til sikringsskapet på loftgangen. «Sekrengan gjekk» noen ganger i løpet av kvelden. Men det var «en kalkulert risiko» som det heter.

1. juledag var mer for en «nedtur» å regne. Kvelden før var kanskje det du gledet deg til aller mest i løpet av året.

1. juledag skulle jeg være inne, hvis da ikke stålisen hadde lagt seg på «Sjøtjeinna», eller at det var kommet så mye snø at det gikk an å lage et «sprætt-hopp oppi Tenghaugen».

Ikke bare måtte jeg være inne men jeg måtte ha på meg «julklean heile dan». Det var den lengste dagen i året, dobbelt så lang som «Lang-fredan». «Ainndan» var litt bedre. Da var det «jultrefæst oppi kapellet. «Alle» på Suln var på «Ainndagsfæsten». Kapellet var fullt.

«Romjula», «mellomjula eller «mællom hæljin» som pappa sa kunne by på enkelte prøvelser før «rakættan skoil sændas te himmels Nyttårsaftan». Det var noe som het juleselskap, omtrent «ainnakvar dag».

Enten var det det hjemme, eller borte til slektninger og naboer.

Da kom det tanter, onkler og noen man ikke så snurten av ellers i året. «Kaillan» diskuterte fiskeriet, «feskprisan» og selvfølgelig været, men de røykla stua med «Karvablan» og en og annen «sigarn».

«Kjærrengan» satt og snakket om hvor heldig de hadde vært med julebaksten i år. Spesielt hullet på smultringene. Hullet var større og luftigere enn «førråret». Veldig interessant å høre på for «ein gutoinji». Var du riktig uheldig så var resten av forsamlingen «bære veitjonga».

Jeg syntes juleselskapene var en smule oppskrytt.

I jula blir forbausende mange «snill og grei». Det hadde kanskje vært en tanke å spre omsorg og glede for våre medmennesker over hele året?

2022 er snart historie.

Mange gjør opp regnskap, da tenker jeg ikke aksjer eller kroner. De fleste av oss synes enkelte ting skulle vært gjort annerledes.

Det er nå engang sånn at det valget du tar er riktig for deg der og da. Om valget er riktig eller galt vil tiden vise.

«Etterpå-klokskap» er den enkleste «klokskapen» å tilegne seg. «Ka va det æ sa», er en gjenganger.

Mange har såkalt «Nyttårs-fortsetter». Noen skal bli et «nytt og bedre menneske. Ære være dem for det.

Mange kjøper seg medlemskap på ett eller annet treningssenter.

Juleribba skal trenes bort.

Noen er vel ambisiøse. Jeg tror det er veldig vanskelig å gå ned 15 kilo i løpet av januar, februar og mars. Det viser seg at veldig mange avslutter slankekuren i mars måned.

Å ha noen overflødige kilo er ikke farlig, så lenge man ikke har sykdommer som tilsier at du ikke bør ha det.

Jeg har ett «nyttårsfortsett» i alle år. Det er at jeg ikke skal noe «nyttårsfortsett». Det er utrolig lett å forholde seg til, og det er aldri blitt brutt.

Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle sammen en fredfull og god jul og et godt og friskt 2023!

Spesielt til de som har mistet en av sine kjære, og de som sliter med sykdom.