På slutten av august kom det en kar fra Frøya, Ludvig Kvervavik, for å «sætt ål-teina utmed Suln».

Vi kalte han bare for «ålkailln», og det hadde ikke noe med utseende å gjøre, og han var slettes ikke sleip.

Mange av «ålteinan» satte han fra «Rævbrua» forbi båten «Duen» som tilhørte Olaf «Kjegla»(som hadde de største «sjøvottan» på Suln) mot «sjån-vårres».

Teinene ble satt «i sjømmenga».

Forbi Rævskjæret og under Rævbrua skapes det "ein straum når sjøn flør æller fæll". Der var det ganske mye ål "som stod i straumen" på jakt etter mat.

Kvervavik var snill. Hain reiv itj øran tå nån.

Enkelte ganger fikk jeg være med i «sjæisa hass» og dra teinene morgenen etter.

Som regel var det ganske mye ål, og litt «grønn-krabbi i teinan». Om bord i sjarken hadde han en brønn med sjøvann som «ålan» ble lagt oppi.

Han skulle selge disse levende når han kom tilbake til «Fast-Frøya».

«Ålkailln» hadde bestandig med seg «Sneppkjæks» ombord i båten.

Han pleide å duppe kjeksa i kaffekoppen før han spiste den.

Jeg fikk også smake, og det va itj så væsst på smak. Mæn æ syntes heim-baka-kak me PER-margarin og Siråpp på var ber.

Vi pleide å fiske «grønn-krabbi» fra «Rævbrua». Ein å ainnan ål-tuster og «dass-mort» var det å få oinner «Rævbrua» også.

«Dassmort» og «Rævbrua» passer i grunnen ganske godt sammen...

Å fiske etter «dassmort», «dilla» eller «små-småsei» gjorde vi mye.

Enten fra «sjån» «Føllengs-kaia», eller fra høn-båten bortpå vågen.

Fiskeredskapen var ganske enkel.

«Taumen» va «fir-fæm» meter garntråd og ein liten «ongal» som jeg hadde fått av pappa. Fått og fått, fru Blom...

Onkelen min hadde en halvfull bøtte med «spitjisild ståanes uti bislaje». Det ble brukt til agn. Det er å dra det litt langt av jeg fikk lov til å ta av forrådet.

Det minket betraktelig i bøtta fra mai og utover sommeren. Noe onkel ikke helt forstod.

– Æ et itj spitjisild te meddags kvar dag æ hæller, sa'n. Sport om æ vesst nåkka om derre mysteriet der?

– Sekkert ei katt som hva vorri væssin, sa æ.

Akkurat det hadde han veldig liten tro på. Det hadde forså vidt jeg også...

– Ferræstn så skoil æ gjærn ha sjitt dein katta som ha eti spitjisild ainnakvar dag, æ rægni me dein ha vorri bra tøstt!

Den beste fiskeplassen var ved «Føllengs-kaia». Det var det stor «dill», og små småsei.

På botn rett utfor kaia var det mye fiskeavfall etter feskaran som ha sløydd storsein og måddjin når dæm ha vorri på sjøn.

Det var et Guds under at ikke noen av oss «staup i sjøn» der vi lå med halve overkroppen utover kaikanten fer å sjå ætti om ei stor dill æller ein dassmort skoil bortpå ongal å ha sæ ein bætta spitjisild.

Så fort de beit over agnet «rytja vi te».

De fleste gangene ble det fast fisk.Men det hendt det var noe annet på kroken også, «mal-katt» for eksempel.

Dein va itj i slækt med villkattan som holdt te oinner sjån vårres. Mæn det va lite me grønn-krabbi og ål-tuster oinner Føllengs-kaia...

Når jeg først «er i det våte element», så ble det på slutten av 60- tallet, (muligens 68 eller 69), ble arbeid med å lage allmenning-kai på Suln påbegynt.

For å få det dypt nok rundt kaia, ble det mudret. Det som grabben kom opp med av sand, leire og «skåtti-stein» ble lastet ombord i en lekter.

Men først måtte det gjøres en del sprengningsarbeid på bunnen.

Det var det veldig interessant å følge med på.

På den tida var det ikke riktig så avansert utstyr de hadde å hjelpe seg med.

For det første måtte de ha en mann til å gjøre bunnarbeidet.

Det var en kar fra Aursøya, Arne Aursøy, som vi kalte bare for «Dokkarn».

Den drakten, «dokkardraktn», minnet veldig mye om den bekledningen Neil Armstrong hadde da han som det første mennesket steg ut av Apollo 11, og satte sin fot på månen den 20.juli i det herrens år 1969. (For øvrig så het de to andre astronautene Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins)

«Det er et lite skritt for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten», som Armstrong sa, vil huskes for alltid.

Om Arnes første skritt på bunnen «bortafer sjån hass Trygve Paulsen» var like betydningsfullt for menneskeheten, er vel kanskje å dra det litt langt.

Men det var veldig viktig for Sulværengan! Og så fra «ein Aursøyværeng» da gitt. Det var litt av en seanse når «Dokkarn skoil inn i dokkardraktn».

For det første måtte han nesten «kliv oppin», før han fikk tredd nedover «hauve» en enorm «glass-kuppel» som ble boltet fast i resten av drakten.

«Dokkarskon» var enorm, og hver sko veide sikkert flerfoldig kilo!

Hvor mye hele stasen veide til sammen, er ikke godt å si, men det var ingen fare for at «Dokkarn» ble liggende å vake i vannskorpa, han gikk rett til bunns, bokstavelig talt.

Det var helt etter planen, det var der han skulle utføre et ikke helt ufarlig arbeid.

«Dokkarn» måtte ha surstoff mens han var på bunn... «på botn» altså.

En stor kompressor stod et stykke ned for Bua, og ga luft gjennom en slange som var festet bak på «Glasskuppeln».

Bevegelsene til «Dokkarn» minnet veldig mye om ganglaget til Neil Armstrong da han for og spratt i «Stillhetens hav» på månen. Alt forgikk « i sakt film».

«Dokkarn», brukte et trykkluftbor til å lage hull der dynamittkubbene skulle nedi.

Boblene fra boret og fra «Dokkarn» steg opp til overflata så det så ut som sjøen kokte.

Hvis jeg husker rett var det en kar som het Palmer. Om det var etternavnet eller fornavnet husker jeg ikke helt.

Utseende hans jeg husker veldig godt.

«Snøkvitt hår» og veldig tykke brilleglass.

«Colabotna» var det noe som sa, uten at det skulle være til forkleinelse for Palmer, han gjorde en sikker og god jobb.

Han hadde ansvaret for sikkerhet til «Dokkarn». Ikke minst at oksygentilførselen var som den skulle.

Arne måte opp å «ta sæ eit fæm-menutt av og te».

Da måtte Palmer skru av «Glasskuppelen» for at han(«Dokkarn» altså) skulle «få sæ ei kaksjiv med siråpp på og ta sæ ein reik».

Tobakken Arne brukte var «Blå Strek».(Det er Arnes datter, Ann Lisbeth som har gitt meg den opplysningen).

Palmer måtte mate Arne ettersom det var helt umulig «å smør på sæ ei kaksjiv med «dokkardrakten» på.

Han måtte også lage rullingsen som han holdt «i en klyp» slik at Arne skulle få i seg litt forurenset O2.

Det som var mest spennende var når det skulle fyres av ei salve med dynamitt.

Den bobla som kom til overflaten av trykket var enormt!

Det førte også til at en anseelig mengde «dassmort» avgikk ved døden.

De druknet antakeligvis...

Dagens unge(r) sitter timesvis med et voldelig dataspill som viser blod og innvoller fra mennesker som er skutt eller sprengt i stykker.

Vi hadde en «Dokkar» fra Aursøya som ga oss «sunn spenning».

«Det va itj dagligdags at ein Aursøyværeng i dokkardrakt va uti Suln å sprængt dassmort og kobbklys te himmels...i hvertfall til overflata.»

Dette er mine opplevelser

Det er noe undertegnende vil presisere i forbindelse med mine leserinnlegg. Det er snart fire år siden jeg første gang skrev en liten historie om oppveksten min på Suln på 60-tallet.

Mest for moro skyld, men også «få det ned på et ark» før minnene går i glemmeboka.

Det er trolig at også min «saup-skolt» blir en smule redusert med stigende alder. Jeg tok sjansen på å sende den første mimre-historien min til Frøya.no.

Tore (Strømøy, tidligere redaktør i Frøya.no) takket og bukket og sa han gjerne tok imot flere historier om Sula-samfunnet på den tida.

Dette er opplevelser slik jeg husker dem.

Det er umulig å huske alt autentisk. Det kan hende det er en smule avvik på dato og årstall.

Intensjonen med mine fortellinger var ikke at det skulle handle bare om meg.

Mest om hvordan livet var på Suln den gang.

Om de arbeidsomme menneskene både på sjø og land.

Det var ikke bare mor og far som etter beste evne prøvde å lære oss folkeskikk.

Var det noen sprell som ikke våre foreldre ikke visste om, var det alltids noen andre voksne «som kleip over nakstoln» på oss når de mente det var behov for det. Behovet var der av og til, for å si det sånn.

Jeg er i dag glad for at jeg vokste opp på Suln. Det var en god ballast å med seg senere i livet.

Det er verdt å merke seg at historiene er skrevet med et muntert skråblikk, en smule selvironi og galgenhumor.

Det gjelder også de gangene jeg har skrevet om kristendommen og Gudstrua. Gudstrua på Suln var sterk.

Jeg har veldig stor respekt for de som hadde og har et kristent livssyn og at de har Bibelen som «lærebok».

Hvis jeg på en eller annen måte har fornærmet eller såret noen, har det overhodet ikke vært meningen.

Hvis så har skjedd, ber jeg om unnskyld!