Av Anne Gaustad:

Juletanker anno 2021

Så ble ikke julefeiringa helt som jeg hadde tenkt meg eller ønsket meg i år heller. Pandemien satte igjen en effektiv stopper for det. Verken julekonserter eller julegudstjenester fikk jeg være med på.

Vi skulle i tillegg ha samles i storfamilien i denne tida, og ungdommen ville ønsket at vi skulle gått rundt juletreet og sunget. Når vi teller minimum tjue personer, måtte vi ryddet unna spisebordet, teipet opp lamper og dratt fram treet for å få plass. Så skulle vi holdt hender og sunget sammen disse gamle sangene som hører høytida til, og vi ville kjent at båndene oss imellom igjen ble styrket og at sjelen fikk lys og ble løftet opp og inn i fellesskapet.

En eller annen sa en gang at sang er indre massasje, og det tror jeg på. Derfor synger jeg i kor. Og gleder meg over salmesangen i kirka. Og er lei meg for at vi ikke kan samles som før.

Foto: Privat

Jeg er svært glad i de eldste salmene, de som har blitt sunget i hundrevis av år. «Mitt hjerte alltid vanker» er fra 1700-tallet, «Et barn er født i Betlehem» er visstnok fra 1200-tallet, mens «Folkefrelsar, til oss kom» er enda eldre, den ble skrevet av biskop Ambrosius av Milano helt tilbake på 300-tallet. Og teksten synges fortsatt!

Historien forteller at da han og menigheten hans satt beleiret i en kirke under en strid, sang de salmer for å styrke seg og holde ut. De sang sikkert «Folkefrelsar»-salmen, den er jo som en troserklæring.

Men den inneholder også undring: hvorfor måtte folkefrelseren komme født av en fattig kvinne? Det som virker lite og svakt, er ikke nødvendigvis det. Det har jeg godt av å huske på.

Foto: Privat

Sang gir styrke. En svigerinne fortalte meg om et opplegg de hadde hatt på jobben for å bli bedre kjent med seg selv og hverandre, for å bygge team.

De skulle blant annet kravle seg gjennom smale, trange grotter, og det var en svært tøff opplevelse. De kjente på klaustrofobien og angsten for ikke å komme seg ut. «Og vet du hva vi gjorde?» spurte hun meg. «Vi begynte å synge salmer. Vi sang oss gjennom det».

Jeg tror det fins mange slike fortellinger. Det handler ikke om sterk tro, det handler om å få styrke. Det handler om fellesskap.

Pandemien varer forhåpentligvis ikke så mange år til; salmene, derimot, ser ut til å være seiglivet. De må uttrykke noe viktig for oss, uansett århundre.

Jeg tror at jeg vil synge meg gjennom jula, synge meg gjennom pandemien, synge meg gjennom livet.

Jeg lever i håpet om at vi kan møtes igjen til konserter og gudstjenester og forsinkede julefester på nyåret og da synge oss sammen. Dét gleder jeg meg til!