Av Ulmar Timannsvik:
Det nærmer seg nasjonaldagen vår. 17. er årets største festdag, kanskje mest for barna. Etter 2 år med alternativ feiring, er det sikker stor forventing til årets markering.
Minner fra barndommens 17. mai-feiring på Suln på '60-tallet er noe av det jeg husker best.
Når sant skal sies, så husker jeg softis-maskinen på EPA like godt. «Blandingen»(jordbær og vanilje)som kom ut av den var god!
Nasjonaldagen var en av året mest spennende dager, bare så vidt slått av julaftan.
Forskjellen var at på julaftan fikk pakker, mens 17- mai fikk vi penger.
Det var helt sikkert ikke sånn, men jeg kan ikke huske det var søvæsst og regn når 17. maitoget gikk nedover Litjbakkan og forbi stua hass Kal Valstein.
Bestandig finvær;
En svak nolaust eller austavind-kjøl ga en lite løft i flaggene som var heist til topps på absolutt alle flaggstenger på Suln.
Det var sol fra skyfri himmel, og gult i gult med løvetannblomster over store deler av øya.
Alle båtene på havna lå på utlægget, og det var dørgende stille over hele Suln.
Til og med stormåsin nedpå Ringskjæret gikk ned noen desibel når den skulle rænsk hæsjbeint.
Va sekkert nån ræsta ætti ein kråkbolli vart svølt, meir æller minnjer heil, i jaftes.
Frå Eabossin som låg å duppa i sjøn nemme Inner-Føllingen, kom det bærre go-lyda.
I mimre-stunder(av og til med litt vemod) kan jeg enda «se det for meg».
Dagen startet med at vi gikk i skrammel-tog.
Klokka hadde så vidt begynt å gå da toget hadde avgang.
Perrongen var ved Bua.
Det var like mange unger som deltok i det toget som i folketoget senere på dagen.
Det var om å vekke så mange som mulig av øyas befolkning på kortest mulig tid. Det ble brukt stort sett alt som det gikk an å laga sjau tå.
Tomme malingspann, fylt med små-stein,blikkbokser, grytelokk, og kasseroller som vi slo på med vassausa, tresleiva, eller noe annet som det gikk an å slå med.
Kan ikke huske vi brukte hammer.
Det kunne gå hardt utover kjøkkenredskapen til flere mødre på Suln denne morgenen.
De fleste av de voksne som ble vekket grytidlig på nasjonaldagen, tok det med et smil.
Det vil si, det var noen var enkelte som var litt morgengretten.
Jeg husker en gang det kom ut ein kaill i langoinner-buksa, og lurte på om vi ikke var riktig vel bevart?
For øvrig så lurte vedkommende på det hver eneste 17. mai.
Ellers i året så syntes han vi var mer eller mindre noen lunde bevart.
Stort sett var alle det, med enkelte unntak. Ytterlig kommentar er i grunn overflødig.
Når vi var ferdig med å skramle rundt omkring på Suln, var det hjem og i seng før 17. mai-feiringen startet for alvor.
Pappa var veldig nøye på at flagget skulle heises klokka 08.00, og fires klokka 21.00 på nasjonaldagen.
Ikke tre minutter på, eller ett minutt over.
Ellers skulle alle de andre flagg-reglene overholdes.
Spesielt at flagget ikke skulle ha kontakt med moder jord.
Når jeg ble såpass stor, fikk jeg være med på denne seremonien.
Pappa lærte meg både enkel og dobbelt flaggstikk.
Nå er det vel ikke så mange unger, voksne også for den saks skyld, som kan det.
Karabinkroker har overtatt noe av «sjarmen» med flaggheisingen.
Flagget skulle heises med nøye tilpasset fart.
Ikke til topps som en kryssermissil a la Kim Jong-un, og ned igjen som ein vengskåtti stormåsi.
Det eneste som manglet under flagg-seremonien var Sjøforsvarets Distrikt-musikk-korps Trøndelag som spilte Ja vi elsker.
Etter at flaggheisinga var unnagjort, pappa hadde bedt bordbønn før frokosten og takket Vårherre for at vi hadde mat på Respatex-bordet denne 17. mai også, skulle selvfølgelig finstasen på..
Blå poplin-jakke, eller på folkemunn Vindjakki. Den var i vinden på Suln stort sett hele året.
Til 17. fikk jeg nye Viking Fotballsko fra Viking Gummivarefabrikk.
Andre fikk såkalte Turnsko, (Tennissko), blå og hvit med tåhette.
Fotbunaden fra Viking Gummiværefabrikk var fin-sko bare en dag... 17. mai.
Fra og med 18. mai ble de brukt så og si hver eneste dag.
Mæst te å speinn fotball med. Det heint æ ha dæm på når æ va og nerri fjæra å leit ætti Ål-tuster og Grønn-krabbi å.
En annen ting som jeg «fikk» til hver eneste 17. mai, og som ikke var videre glad for, var kort hår, veldig kort hår.
Pappa hadde brukt handkløpparn, te gangs!
En trillrund skalle som var klipt en gang for alle, som Lillebjørn Nilsen synger om i Stilleste gutt på sovesal 1.
Så ble jeg utstaffert med17. maisløyfe og flagg, og en formaning om at jeg ikke måtte fli mæ te.
Det hendte at jeg ikke gjorde det.
Når jeg kom hjem til kvelds, var det ikke helt uvanlig at sløyfe og flagg var fraværende, buksa hadde fått en og annen skjønnhetsfeil, og fotbunan såg ikke ny ut lenger.
En mer eller mindre fast kommentar fra mamma da jeg kom om kvelden var; «Kåss e det du ha stælt dæ»!
Enkelte ganger såg det ut som ville dyr i Afrika hadde vært og spist av tekstilene som jeg hadde på meg.
Og fotbunan ha skifta farge i løpet av dagen. Det som hadde vært hvitt, var blitt koksgrå.
Det var stor spenning til hvor hvor mye penger jeg fikk av pappa på nasjonaldagen.
Is, brus og pøls var tross alt ikke gratis.
Tæknboka hadde stort sett vært tom siden førrårets17.mai.
Hvilket budsjett hadde pappa satt opp for Ulmar junior på årets største festdag?
Hvor dypt hadde han tenkt å grave i pungen, Tæknboka altså, i år?
Kom han til å foreta noen justeringer etter at jeg hadde gått på en budsjett-sprekk under fjorårets elleville feiring, eventuelt fratrekk for alle påfunn jeg hadde gjort det siste året?
Skal ikke gå nærmere inn på hva slags, eller hvor mange det var, da dette vil ta uforholdsmessig stor spalteplass i denne mimringen fra barndommens 17. mai-feiring.
Når jeg tenker etter, så kunne storparten av disse velgjerningene med hell vært ugjort.
Men som verdens snilleste pappa var, ble det et lite lønnspålegg i år også, uten bruk av riksmeglingsmann.
På 60'-tallet gikk «alle» sulværengan i 17.maitoget.
Hvis du ikke var med i toget, ble det folksnakk;
«Hain(hun) va itj me' å gjekk i toget hæller»!
Var man i stand til å gå, fantes ingen unnskyldning for å ikke være med.
På '60-tallet var det ikke skolemusikk-korps, og skolen hadde heller ikke egen fane. Men det var en annen fane som ble brukt; Sulens Avholdslag stod det på den.
Hvor mange medlemmer som egentlig var avholdene, vites ikke.
Opplysninger om det var unntatt offentlighet.
Men jeg mener bestemt at ikke riktig alle fanebærere gjennom årenes løp var avholdende.
Men det er helt annen historie...
Folketoget startet ved skolen klokka 10.
Det var aldri snakk om en forsinket avgang.
Først gikk toget innover været, forbi stua hass Albinus(Albinius),over Rævbrua og Vassøybrua, før det snudde på Hamseklubben.
Brua over Stangsundet var ikke bygd enda.
Så bars det utover igjen, før det snudde nedfor fyret ved huset hennes fru Jøstensen.
Det var en tradisjon at toget på tur tilbake gikk om Sykestua, eller rettere sagt gjennom.
Det er ikke mange steder i vårt land at 17.maitoget går igjennom en bygning. Det var en tradisjon at toget gjorde det, gikk igjennom Sykestua.
Begge utgangsdørene i hver ende av bygningen ble åpnet slik at det lot seg gjøre.
Når alle som var med i toget var sånn noen lunde likt fordelt i Sykestua, ble toget stanset.
Fagert er landet ble sunget, så både pasienter og pleiere fikk en tåre i øyekroken. Så rullet toget videre ned til skolen, som var endestasjon.
Hele 17. mai arrangementet ble holdt i og ved skolen. Det var det satt opp en stort telt av dugnadsgjengen, der de forskjellige konkurranser foregikk.
Serveringen forgikk i skolen.
Det var kaker i alle former å få kjøpt, som mer eller mindre var til gi-bortpris; God gammeldags Skoff-kak, Blaut-kak, Fyrste(k)-kak, Kvæfjord-kak, noen kalte den Værdens Bæste, (uten at jeg aldri har helt skjønt hvorfor) Sjokolade-kak, Suksess-tært, Toska-kak,og ainna små-brød.
«Dæm va go' te å steik kaka kjærrengan på Suln»!
Dugnadsånden var stor på Suln ved de fleste tilstelninger.
Alt var ikke bedre før, men «pøls» var så definitivt det!
God gammeldags pølser fra Gilde var mer for gourmetmat å regne for på '60-tallet.
Her var det kun originale varer det var snakk om.
Ikke noen reserveløsninger fra Nordfjordeid eller Leiv Vidar, for ikke å snakke om First Price. Dein e itj etan!
Avarter som, Baconpølse, Kalkunpølse, pølser uten skinn, og pølser uten-det-meste,lett-pølser heter det visst, var det ingen som hadde tenkt tanken på å finne opp en gang.
Pølsa ble kokt, (eller trekt), i en kasserolle på størrelse med fustasi.
Nå til dags ligger pølsan på en grill døgnet rundt, og smaken er deretter. Og pølsa skulle være i originalt pølsepapir.
Ikke tørkepapir, eller annet resirkulert bleket produkter fra Norske Skog på Fiborgtangen.
Jeg kan ikke huske at det var pølse med brød heller.
Pølsebrød var for urbant på Suln på '60-tallet.
Det som var av tilbehør var ketchup og sennep fra Idun.
Ikke noe stekt eller rå løk, potetsalat, rekesalat, eller andre former for salat og annet tilbehør som tar(tok) vekk smaken av pølsa.
Det er spesielt et minne fra 17. som jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg hadde vært på toalettet å pessa ein skvætt, og skulle inn for å kjøpe is.
Stusset litt over at de fleste som satt der så på meg og flira da jeg kom inn.
Et raskt blikk nedover meg selv, løste det mysterium umiddelbart.
Smekken var ikke dradd helt opp, så en bit av ei kvit langoinnerboks stakk ut. Hadde halve 17. mai-stasen ut til lufting.
Is-kjøpet ble umiddelbart lagt på is.
Her var det om å komme seg ut igjen så fort som mulig! Med den følelsen! Følelsen ellers denne 17. maidagen var det ingen ting å si på.
De vanlige 17.mai-lekene ble holdt ved skolen.
Sekkeløp, potet eller hønægg i skje-løp, og alle andre unormale løp.
I teltet som var satt opp «væstapå skolin, forgikk en konkurranse som var veldig spennende å følge med på,var hvem som skulle vinne luftgeværskytingen i år?
Det spesielle med den var at det ikke ble brukt kuler, men små piler med styrefjær.
Disse ble trukket ut av målskivene og brukt på ny.
Sulværegan var tidlig ute med gjenbruk.
Etter flere timers skyting, var styrefjærene en smule ute av kurs, og det ble lite med innertiere etter klokka fem på ettermiddagen.
Det var stor prestisje, og veldig viktig å vinne luftgeværskytingen.
Konkurransen kunne være til utpå kvelden, og var det siste som foregikk før 17. maiarrangementet var over.
Fotballkampen mellom Utpå-værengan og Innpå-værengan, var kanskje det artigste som skjedde 17. mai.
Her var det feskara som ikke hadde løpt en meter siden forrige 17. mai-kamp. Føttene hadde stort sett blitt brukt til å sette sjøbein når nolabåra ble for plagsom utapå Andholmleia.
Følgelig var kondisjonen deretter også.
Man får ikke direkte høyt O2-opptak av Rød Mixtur og Petterøes Karva Blad. Følgelig hadde NFF-Norges Fotball Forbund, gitt dispensasjon fra de sedvanlige kampreglene;
- banen kunne flyttes, alt etter hvor mange, eller rettere sagt lite «løgn-tua» det var. -antall pauser (også kalt fem-minutt) var opp til hver enkeltes behov. -ubegrenset antall reserver, innbyttere kunne komme og gå som de ville. -11 mann på hvert lag var bare et tall. - ingen dommer, den som ropte høyest fikk som regel frisparket eller straffesparket. - 45 minutters omganger kunne diskuteres, alt etter dagsform, og treningstilstand. -gult og rødt kort var byttet ut med 17.maisløyfe, det var jo tross alt en vennskapskamp.
Det var ingen ting å si på innsatsen til spillerne, men ballfølelse og teknikk generelt stod ikke helt i stil.
Alle spillerne hadde en så kalt fri rolle på banen.
4-4-2 eller, 4-3-3 var ikke et tema en gang.
Det var sulværengan som var først ute med «Total-fotball».
Ikke Ajax og Johan Cruijff først på '70-tallet.
Den eneste som hadde fast plass var keeperen, han stod i mål, bokstavelig talt.
Det medisinske apparatet ble godt i varetatt av Søster Reidun.
Hun bodde bare en lang feilpasning unna.
Så vidt jeg kan minnes, var det ingen beinbrudd, eller behov for livreddende førstehjelp.
Åsmund Hammervold og dr. Henaug slapp å ta laus doktorbåten, og ta turen over Sulsfjorden.
Da klokka ble ni om kvelden ble flagget firt oppå Kjegla, brettet sammen og lagt bort til neste gang det skulle brukes
Nok en 17. maifeiring var over...
– Ha en ellevill 17. maifeiring!
Ulmar Timannsvik