En tekst av Ulmar Timannsvik:

Jula er det den største høytiden i året, kanskje spesielt for de små.

Mange har en jul, og kanskje da spesielt julaften som de husker veldig godt.

De aller fleste av oss har sikkert kjent på spenningen og forventningen til jula når vi var barn.

Det var vanskelig å få sove natta til den 24. Det var et tankespinn uten like.

Julaftan var den eneste morran i året jeg stod opp før pappa.

Det var ikke uvanlig at klokka bare var 6. av og til trekvarter 7 når jeg tuslet ned loftstrappa i nattdrakten.

At pappa ikke var oppe og hadde teint opp i Tehængarn på kjøkkenet var litt uvanlig. Men det la overhodet ingen demping på nysgjerrighet, spenning og forventning. Ha vorri både ut og inn ein vinterdag før.

Det tok ikke så lang tid før pappa stod opp og pakka foill Jøtuln med småved og sætt i. Snart før det var varmt og godt i kjøkkenet.

Frokosten ble dekket på Respatexbordet. Fordi om det var julaftasmårran var menyen som vanlig heimsteikakak, siråpp og PER-margarin.

Sylta og ansjosen ble ikke satt fram før 1. juledag.

Juletreet ble som vanlig pyntet Litjjulaftan,

Pappa var veldig nøye med hvordan treet skulle pyntes. Han hadde bestandig en «opprydningsaksjon» etter at bror min og jeg mer eller mindre hadde kastet pynten på treet.

Litjjulaftan, i likhet med julaftan fikk vi være oppe så lenge vi ville. Det kortet ned ventetiden til dagen etter. Men uansett, tida i nattdrakten ble lang.

På 60-tallet var det kun en fjernsynskanal. Den stod Norsk Rikskringkasting for.

Ventetiden kunne bli ulidelig lang før Snekker Andresen og julnissin viste seg på fjernsynsskjermen rundt klokka 14, eller på godt trøndersk klokka to.

Julmeddan hjemme hos oss var klokka 12 slik som det var alle dagene i året. «Rotgrøt, saltkjøtt og pøls» stod på menyen hvert eneste år. Så ikke snurten tå ei ribb æller beingrinda tå ein motbakk-sau frå Væstlainnje ein einaste julafta.

Jeg tror ikke så veldig mange familier på Suln hadde julemiddagen på ettermiddagen eller kvelden (med forbehold).

På ettermiddagen, rundt den tida Sølvstrupene (eller var det Gullguttene?) sang jula inn, leste pappa juleevangeliet. Det var i grunn ikke så veldig interessant å høre om at Kvirinius som var Landshøvding i Syria, eller at de tre vise menn bar med seg gull, røkelse og myrra som julgava te Jesubarnet.

Stakkars onni som mått legga på strå, va sekkert halm, oppi matfatet åt eselan.

Hva Røkelse og Myrra var lurte jeg veldig på. Gull hadde jeg en viss anelse var, selv om jeg ikke hadde sett så mye av det hjemme hos oss. Når sant skal sies ikke i det hele tatt.

Etter at pappa han takket Vår Herre for det meste, mat på bordet og klær på kroppen, var det kaffe og julebakst.

Tørre vafler, Pepperkaker, Goro og Fattigmann var ikke akkurat favorittmaten min.

Eit år stod pappa modell fer fattigmann. Det va ætti ein usedvanlig dårlig krabbsesong tiliar på haustn.

Det som pappa kalt fer ein kaffesup mått værra verdens største og længste på Suln. Vart aller ferdig!

Itj nok med det. Ætti at dein va ferdig, kaffesupen hass pappa altså skoil vi «gå med julgava»

Det gikk kort og greit ut på at min søster, lillebror og jeg skulle gå rundt på Suln «og bytter pakker» med slekt og venner.

Avstanden mellom husa på Suln er ganske liten så det var forholdsvis fort gjort.

Vel hjemme igjen var ventetiden over. Ændelig skoill julgavan åpnas!

Ætti æ vart skriftlærd va det æ som las opp pakkan.

Men det var ikke bestandig så lette å tyde det som stod på jullappan.

Mamma, pappa, bæsta, bæstefar, onklan, gammel-onklan, tantan og gammeltantan min skreiv bære «na og ua» på lappan. Ha itj vorri vær om dæm ha brukt ainna skrifttægn sånn som Hieroglyfer, Runa æller Gotisk håndskrift.

Pappa måtte av og til bruke argusøyne sine slik at pakken havnet hos rette vedkommende.

Det var noen gjengangere når det gjald julgavan. Kunne neste si hva det var uten å åpne pakken, særlig de myke pakkene. Det var stort sett heimstrekka votta eller læsta frå bæsta. Den største spenningen, hvis jeg kan kalle det det, var om det var samme grå fargen på læstgarnet i år eller om det var spættåt?

Mæn, men det e væl tankin som tæli. Ho meint det godt ho bæsta.

Det va ein mjuk pakki som gjekk an. Va det ein liten twistpakki inni va det greitt.

Jeg pleide å gjøre det sånn at jeg åpnet de harde pakken sist. Selv om det formelig klødde i fingrene for å flækk soint paperet og åpn dæm først!

Eit år fekk æ ein hal pakki frå ei æller ainna tante som æ itj ha hørt om. Dæsken, ha a skjønt at æ ønska mæ bærre hale pakka læll? «Æ sa smør æ», som pappa brukt og sei. Kjærrenga ha pakka inn ei æsk med Dadla og ein pakki Fiken! Og æ som hælt itj lokta tå derre greian der, langt minnjer eta det! Kain sei det sånn at skuffelsa va stor. Mæsta vorri likar om æ ha fått ein påssa nøtter i stan.

Bli sveitt bærre æ sjer ei æsk med Dadla eller Fiken dein dag i dag. Trauma frå dein julaftan dokke opp igjæn.

Julgavan ble som regel lagt under treet på formiddagen på julaftan. Da ble det som regel en liten inspeksjonsrunde. Litt klemming på pakkene var spennende.

Selv om ønsket om en hardpakket jul var aldri så stor, var de myke pakkene i overtall. Sånn var det hver jul!

Æ hussi spesielt ein inspeksjon som æ foretok.

Kunne ikke se at det lå en julgava fra mamma og pappa under treet.

Vært næstn sileppa, æller rættar sagt æ vart det.

Ha dæm glømt mæ i år, æller va det fer at æ måla dorengen neppå sjån grå, somn pappa sætt sæ på uten at målenga va tørska?

Julgavan vært opplest og utdelt, itj nå julgava frå sjølengan. Pappa såg væl at begynt å bli blank innpå auan og oinnerleppa einda siar einn før på dan.

«Æ må ein tur nerri kjællarn» san og reist sæ.

Det synet som møtt mæ nårn kom inn stuadøra igjen glømmi æ aller.

Han kom inn med værdens længste og halast julgava! Det ha sekkert gått med ein tontre rolla med julpaper!

Det bars te og pakk opp! Tå med paperet og det kom det fram ein åpenbareng! Må næstn sei det ætti som det va julaftan.

Eit par ski! Dæm va bruka, men det hadd itj nå å sei! Ski e ski.

Pappa hadde kjøpt skiene tidligere på høsten da han var på heimevernsøvelse i Vaterholmen leir oppi Verdaln. Ækt bjørskski med Kandahar bindeng frå Åsnes skifabrikk som låg længer seppå lainne.

Det så ut som skiene i utgangspunktet hadde vært mørkebrun, men den forrige eieren hadde malt dem mørkerød. Det var noen «helligdager» her og der som vitnet om det.

Kårr hain ha gjømt dæm heilt sea oktobern va og e eit mysterium.

Det kom nok snø mællom hæljin til at det ble skiføre. Uten sammenligning det artigste og den mest minneverdig romjul jeg har hatt!

Det var et program på fjernsynet pappa måtte se hver eneste julaftan. «Vi går om bord» med Erik Bye som programleder. Direktesendt fra Universitets Aula. På 60-tallet var det det første programmet som NRK sendte direkte på fjernsynet.

Jeg mener å huske at pappa fikk en tåre i øyekroken da Målfrid Holm fra Frøya fikk utdelt «Ulabrand- statuetten». Lurte litt på dette …

Valser var ikke akkurat pappas favoritt. Det gikk mer i «Salmer og sanger vi gjerne hærer» som gikk i radioen klokka 16 på onsdager, for kulingvarselet begynte 16.30

«Det Er Makt i De Follede Hender» med Lage Wedin», eller «Jeg Vil Lytte Etter Lyden Av Hans Trinn» med Olav Werner var gjenganger.

Men det var faktisk en vals han likte. Det var når Erik Bye og det Norske Sjømannskor sang «Skomværvalsen»

Programmer på fjernsynet julaftan var ikke akkurat tilpasset en 6 åring.

Tante Pose» var en lidelse! For sikkerhets skyld ble den sendt i reprise minst «hoinner gong»!

Midtnattmesse fra Roma var heller ikke en av favorittene. Dæm hadd klart å stabl paven på fotan sån koin stå der og mæss. Itj sekkert hain vesstom at stod der hæller. Stakkars mainn, ha va da næsten oppi hoinneråra.

Jeg satt ikke akkurat klistret til skjermen når Odd Grythe og Ivar Ruste formidlet «Jul i Huskestua» til seere over det ganske land. Når Rusten sang Sjømannsjul på Hawaii med god gammeldags «sjølvar-stemme», satt de fleste som hadde passert de 60 med en aldri så liten tåre i øyekroken.

Pappa var nøye på at de skulle være lys i alle rom i huset julaftan, fra loft til kjeller.

Lysene skulle være tent helt til midnatt.

Om det gikk en sikring eller to i løpet av kvelden var alt ved det vante.

Det var ikke min jobb å skifte dem. Med mitt hell, eller rette sagt mangel på sådan, kunne det risikere at Ulmar junior fikk piggsveis når det skulle skrues inn sikringer.

Unger forbinder julaftan først og fremst med julgava. Kårr mang som skreiv sæ inn i manntallet nårn Kvirinius va Landshøvdeng i Syria trur æ det e itj så mang som bryr sæ om.

Jeg husker faktisk en julaftan veldig godt som ikke dreide seg om myke eller harde pakker.

Pappa var kirketjener på Suln en periode. En del av jobben var å ringe jula inn. Jeg var med pappa flere ganger når han skulle det.

Denne julaftan var «mot normalt» når det gjaldt været.

Det va heilt blækkstilla og store blavotta tå nån snøflak datt sakte ned på marska.

Når vi stod oppi klokkartårent og såg på blenkan tå Sulsfyrn som sveipa over øya, og snøn datt saktig ned va som å sjå på eit saftig måleri. Sett godt i minnje dein dag i dag.

På vein heim igjæn kom pappa med eit vervarsel fer førstdan i jul;

«Det bli verferandeng»

«Kåss veit du det»

«Høri ramle tå failla væst i havet, og da bli det dårlig ver».

Ganske rektig, juldan var det søvæsst-storm og rægn.

Det er forskjellige «lukter» som minner meg om julaftan og jula.

Til hver jul kjøpe pappa en eske Henri Wittermanns sigarer. En fin sølvfarget eske av «lettmetall». Sigarlukta hørte liksom med på julaftan.

Når det gjelder alkohol var det aldri noe sterkere enn konjakk-kula i stua oppå Kjegla.

En annen ting som jeg forbinder med luktet av jul, var Kanelstang. Mamma la et par av disse oppi kaffekjeln. Det var den tids julkaffe.

Hun la en stang oppi kaffekjelen, når den var ferdigkokt, det var visst den tids jule kaffe som jeg forstod.

Hun pleide også legge skallet av en mandarin (Klementiner var ikke oppfunnet på Suln på 60-tallet) oppå Tehængarn på kjøkkenet for å få litt aroma-jullokt.

Pappa likte å legge puslespill. Hvis jeg ikke husker feil kjøpte han et hver jul.

Det største var på 3000 biter! Det var av Christian Radich på åpent hav. Der var stort sett to farger, hvit og blå. Han hadde en utrolig evne til å finne de rette bitene utrolig fort.

Hvordan han hadde tålmod til å sitte med dette er for meg ufattelig. Å si at sønnen er arvelig belastet det området, er å dra det litt vel langt.

Når sant skal sies er han ganske arveløs på det området.

Han puslet med dette i jula og i ledige stunder utover vinteren.

Jeg skjønner hvorfor det heter pusle-spill.

Ulmar senior hadde omsorg for de fleste skapninger, også de som hadde luft under vingene.

Pappa prøvde med julenek etter at det ble vanlig på Suln. Det ble festet i stativet til klessnora.

Men etter noen år uten tegn til aktivitet oppi det, hverken av føggel eller fesk, gikk han tilbake til brødskalka tå stombrødet.

Det vil si, det var en gang jeg så tegn til liv oppi neket; katta vår hadde tatt plass i toppen på det.

Den satt sikkert og ventet på julemiddagen sin. Mulig dette var foranledningen til uttrykket «Fugl til jul» (?) ...

Det var noen andre nek også, de som gikk på to føtter.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på akkurat det.

Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle en riktig god og fredfull jul!

Spesielt til de som sliter med sykdom, og til de som sitter i sorg over at de har mistet en av sine nærmeste.