Det jeg tenker enda mer på hvordan det var for mamma og pappa «å ha mæ».

Undertegnende var ikke direkte et englebarn i oppveksten. En utforskertrang av en annen verden. Det er bra at unger har det, innen rimelighetens grenser. Mine «grenser» var vel mer eller mindre usynlige.

Mamma kom vel med en ganske treffende beskrivelse av meg etter et av mine stunt;

«Du gjær mæ hælt fårått! Det e itj ein teng du itj finn på»!

«Ho for frammi nåkka der ho Jenny», mamma altså.

Luri på om sjølengan va inn på tanken på å sætt mæ bort nån gong? Æller i det minste sænd mæ bort på avlasteng? Hørt aller dæm nævnt det, mæn æ sjer i bort i frå at dæm va innpå tanken …

Kan sei det sånn at vesst æ ha vorri far åt mæ sjøl, da hadd æ … vurdert alternativet.

Emil i Lønneberget var stort sett uheldig. Det jeg gjorde var mer med viten og vilje … stort sett. Problemet var at disse velgjerningene mine fikk konsekvenser, til dels store konsekvenser.

I likhet med de fleste kaillan på Suln hadde pappa tresko. Eller tretofla som han sa. Jeg hadde forresten inntrykk av at det var mest gammelkailla på Suln på den tida. Eller det var vel mer det at de så gammel ut mens de var ung. Det må itj fervækslas med gammelongkar, det e nå heilt ainna.

Det var tre-sko i ordets rette forstand, hel sole av tre. Svart overlær som gikk hele veien rundt. Ikke noe nymotens utgave med åpning i hælen a la crocs.

De veide sånn cirka 1 kilo hver. Så pappa hadde bokstavelig mye å stå i.

I tillegg hadde han Ulmar junior å passe på. Det i seg selv kunne være en utfordring.

Tretoflan stod parkert på trappa eller ute i bislaget. Alt etter hva slags vær det var. Da jeg vokste opp på 60-tallet samlet vi vann fra taket som gikk i nedløpsrøret og rett i fustasin.

Ikke et vannverk å se så langt øye rakk. Det kom i 1970. Bendik og Jorleif fra Frøya ordnet den saken.

Som sagt var så var utforskertrangen min stor. I følge pappa litt for stor.

Jeg fikk det for meg at treskon måtte egne seg utmerket som «båt» oppi fustasin.

Som sagt så gjort. Etter hvert begynte «båten» å ta inn vann og fikk slagside, 45 grader og vel så det, og til slutt kantret den.

Den ble hevet og satt tilbake på trappa. De skulle vise seg i ettertid at lensingen av båten ikke ble gjort skikkelig. Det var en skvett igjen i bunnen av båten.

Jeg fant på andre gjøremål og ofret det ikke en tanke. Det burde jeg så absolutt ha gjort.

Æ holdt på å leika mæ på væstsia tå huset da æ vart gjort oppmerksom på at treskon hass pappa i groin itj ægna sæ som båt. Ja det va itj måte på kårr oppmærksom æ vart gjort på det.

Pappa hadde rett som det var noe han skulle gjøre nedpå sjån. Hvis han ikke skulle på sjøn, så var det tretoflan som ble brukt som transportmiddel.

Og tror du ikke at akkurat den ettermiddagen, etter at nonsmaten var inntatt, hadde han et ærend nedpå sjån. Å vadde så det lekt!

«Kårr ha du gjort no igjæn da gut»!?

Ættisom antall desibel va vesentlig høgar einn det somn va vanlig nårn snakka, skjønt æ fort atn ha sætt ein tå bakfotan i treskon.

Da va det i groinn ein teng å gjærra, ferlat katastrofeområdet så fort som mulig.

Fer sekkerheits skyld holdt æ mæ bort ifrå barndomsheimen i oppte fleir tima.

Men pappa var aldri langsint. Da jeg ble ropt inn til kvelds, var det med en helt annen stemme han brukte. Sinte desibel var gått over til fløyels-desibel.

Ætti ein lang og innholdsrik dag, fer å sei det sånn, va det godt med nysteika kak med siråpp på.

Æ kain itj hælt minnas kårr lang tid det gjekk før pappa mått opp nån desibel me stæmmen igjænn, mæn æ kan aller tænk mæ det va på vækkasvis.

Når æ tænki ætti, så e æ hælt sekker på at det itj va det … på vækkasvis.