Av Sara Johanne Østheim Søreng

Innlegget er gjengitt med samtykke fra skribenten. Det ble først publisert på Facebook:

Jeg blir sikkert dømt kraftig for det innlegget her, siden man helst ikke skal skrive noe som helst om seg selv på sosiale medier, og helst ikke snakke om ting heller, siden man blir dømt, i stedet for forstått og støttet.

MEN Siden jeg ser og hører så mye om mobbing forskjellige barn oppleve på Frøya både i skoletid og fritid, velger jeg å skrive om min erfaring. Så kanskje flere tørr å snakke om ting med dem rundt seg, fordi å opplev mobbing e kjempetøft. Jeg vet mange som har gått igjennom samme. Og kanskje flere får opp øyene. Ta det på alvor, sier fine ting til hverandre, hjelp andre opp i stedet for å tråkke ned.

Min mobbing startet allerede i 1.klasse. Det var "små" ting som kommentarer på kropp, ødeleggelser av eiendeler, som at jakker ble funnet i do når jeg skulle ut i friminutt.

Mobbingen fortsatte med kommentarer daglig ute i friminuttene, og utestenging i lek, der jeg ble gående alene.

Lærerne snakket noen ganger om hva mobbing var og at det og utestenging ikke var greit. Men hvorfor hørte de ikke på meg når jeg prøvde å si ifra om kommentarene og utestengingen? Det ble kalt erting, flørting, og at man ikke alltid kan forvente å få bli med i leken. I basseng ble jeg kalt feit, selv om man bare var et helt vanlig barn, med en helt normal kropp, dette vet jeg flere opplevde.

Etter hvert som årene gikk ble det mere fysisk, jeg ble jaget på skolegården, jeg ble slengt i bakken og en annen elev satt seg på meg og holdt meg nede. Jeg løp ofte bak noen rør på plassen for å få fred, men der samlet elever fra min egen klasse og klassen over seg rundt meg med stygge kommentarer, til jeg gråt. Jeg kan forstå at som barn at det er gøy å henge seg med alle andre som gjør noe, men når det gjelder å være ekkel, skulle man vært tøffere og stå opp for den som blir offer.

Foreldrene mine ønsket slutt på mobbingen, men tiltaket som ble gjort var å sette meg alene fremst i klasserommet når alle andre satt parvis. Som resultete i enda mere mobbing. En gang kom jeg inn i klasserommet etter en mobbehendelse ute i friminutt og mange begynte å plukke istykker viskelærene sine og kaste små biter på meg gjennom en hel time, jeg ba de om å stoppe, og de bare lo av meg, jeg prøvde å si ifra til læreren, uten at det hjalp, læreren så tydeligvis ikke hva som skjedde. Jeg ba de flere ganger om å stoppe, der jeg til slutt gråt når jeg ba de om å stoppe. Jeg fikk kommentaren om at jeg ikke tåler noe som helst. Ja, jeg ble jo sårbar når hver dag gikk på å bli mobbet.

Nytt år, og helt ny sykkel, den var kjempekul i mine øyne, jeg gledet meg til å sykle til skolen med den. Men bare kort tid inn i nytt skoleår er den ødelagt, noen hadde tatt en avbitertang og klippet både gir og bakhjul rett av, dette så jeg ikke før jeg begynte å sykle, 5 meter inn i syklingen faller alt av og jeg slår meg. Og begynner å gråte både over hvor skuffet og såret jeg var over at dette skjedde og over at jeg fikk vondt. Vi tok det opp med skolen, og spurte om de kunne dekke reparasjon av den, siden det skjedde i skoletiden på skolens område. Nei det kunne de ikke, og det ble heller ikke tatt på alvor at mobbingen fortsatt pågikk på dette nivået.

Jeg måtte selge hesten min, og siden dyr var verdens viktigste ting for meg, så kunne mobberne bruke dette til å såre meg. Jeg fikk høre etterpå at jeg tydeligvis var slem med dyr og at jeg hadde drept hesten min.

Dette tok jeg veldig tungt.. Hvordan kunne noen få seg til å gå å si slikt. Jeg slutta å bli med i gym og i basseng da jeg ble ukomfortabel med kroppslige kommentarer og kommentarer på prestasjon i gym og basseng, men var det egentlig så rart? At jeg ikke ville lengre? At jeg ikke greide??

Så kom ungdomsskolen, der man er i puberteten og har masse hormoner på gang, det skjer en konflikt der noen sprer et rykte som ikke var sant, jeg blir sint og sender en snap med ordet bitch til personen.

Da ble jeg tatt med inn på et rom med en lærer, der læreren kjefter på meg og truer med å kontakte politi og utestenging av skolen, jeg gråter og blir kjemperedd og gjemmer ansiktet mitt ned i t-skjorten min, den er helt våt av tårer. Læreren fortsetter med dette lenge, selv om jeg sitter der våt av mine egne tårer.

Jeg skjønte jo at det jeg sendte ikke var fint, og beklaget meg til personen etterpå, og endte opp som venner. Men hvorfor tok skolen denne hendelsen på alvor, og skremte meg slik, når 7 år med mobbing hadde pågått uten at jeg hadde fått hjelpen jeg skulle fått?

Mobbingen avtar til kommentarer igjen, en gang på skolebiblioteket fikk jeg spørsmålet: Sara, er du gravid? Så svarte jeg: nei? Der personen igjen sa: det er faen meg rart, for det ser sånn ut. Dette såret så utrolig. Jeg kan ikke tenke meg hvor vondt det må være å være 13-16, og høre kommentarer om utseende, når man allerede går igjennom en utvikling i kroppen som mange synes er tøft.

Midten av ungdomsskolen får jeg det veldig tungt, jeg slet veldig med meg selv, med mat, jeg spiste ikke frokost, jeg spiste ikke i lunsjen på skolen, kunne finne på å spise litt i timen der ingen fulgte med på meg, men fikk raskt beskjed om å ikke spise i timen.

Hjemme stoppet jeg å spise og gikk på rommet om noen så på meg ved middag. Jeg ble veldig opptatt av kropp, og gikk ofte hele veien hjem fra ungdomsbasen, 8km gåtur. På slutten av ungdomsskolen får jeg en snap, det var ei som spurte hva jeg gjør, og om vi ikke skulle finne på noe en dag, så sa jeg at det kan vi godt. Her har jeg mistanke om at det er lureri, og spiller med. Jeg får en dag spørsmål på snap: Sara, sant vi er bestevenner? Der jeg ikke ønsker å skuffe, så jeg svarer: Ja.

Snapping pågikk en stund før jeg hørte på ungdomsbasen etter skolen at personen hadde bare latet som fordi det var gøy å lure meg til å tro det var bestevennen min. Jeg var ikke sjokkert, da jeg allerede mistenkte dette.

Året nærmet seg slutten, og jeg hadde ikke hatt noen fremføringer alene enda, da jeg syntes det var kjempeekkelt å stå foran klassen, og man fikk trekk i karakter om man fremførte for bare læreren eller læreren og noen få elever. Jeg går fremst i klasserommet når jeg hører den aktuelle læreren sier: nå må alle være stille, for nå skal Sara endelig ha sin første fremføring dette året.

Den slo hardt, og fremføringen ble bare ekkel.

Jeg har mange flere hendelser, men å skrive alt, kommer til å ta evigheter, men hvorfor gjøres det ikke noe før det kanskje er for seint? Det kan hende at det finnes tiltak, men de tiltakene har tydeligvis ikke hjulpet når jeg gikk på skole. Jeg vet om så mange som også har gått igjennom det samme. Det er så utrolig kjipt å lese om elever som må flytte skole flere timer unna for å slippe unna mobbing, elever som ikke blir hørt, elever som må gå i så mange år uten bedring.

Og dette handler ikke bare om mobbing, dette er en av mange historier folk holder på, som ikke blir nevnt, det har vært mye selvmord i øyriket de siste årene, men er det egentlig så veldig rart? At folk velger å ikke leve lengre, når de kan ha det så veldig veldig vondt på innsiden.

Det er mange forskjellige grunner til at folk og unge velger dette. Men jeg tror mobbing i skoletiden kan være en stor faktor, så hvorfor må det gå så langt? At folk sliter med diverse resten av livet som følge av det som skjedde på grunnskolen?

Det er ALLE sin oppgave å sørge for at andre har det bra.

Tenkte egentlig ikke å legge ut dette, men voksen, ungdom, barn, må bli flinkere til å ta vare på dem rundt seg, uavhengig av hva andre velger å gjøre.