I disse så for landet prøvelsens tider, i hvert fall hvis man skal tro media og alle de som hauser opp gammeldags høstvær inn i denne moderne termen som blir kalt "ekstremvær", så har jeg lyst til å dele en liten historie om "vær" fra min barndom.
Jeg skal fortelle dere om været utover kvelden og natten på nyttårsaften da vi gikk inn i det Herrens år 1973, ute på den øya langt ute i havet der jeg vokste opp.
Dette er området ned i mot sjøen fra der mitt barndomshjem lå der jeg vokste opp.
Det ser idyllisk ut på en fin sommerdag; men jeg kan garantere at vinden "tar" i dette området når det er storm eller orkan.
Vi ser her sørover midt imot der den kraftigste vinden kommer fra der ute. Og denne nyttårsaften som jeg forteller om i denne historien; så var sjøen bare hvitt skum i dette sundet like før det ble mørkt denne kvelden!
Denne kvelden blåste det så inn i gamperæva ute på denne øya; at jorda krøllet seg nedover bergknattene og gebisset blåste ut av kjeften på onkelen min!
Det var enda sågar ei kjerring (jeg kan ikke nevne navn pga. personvern) som ble blåst rett opp fra dassbenken inne på utedassen de hadde.
Det var rett og slett en slik «termikk» som slo inn under dassen og opp gjennom dasslokk-åpningen at hun lettet! Jeg vil tro det «smalt for ørene på henne» for å si det sånn!
Men det var ikke en jævel som kalte det ekstremvær! Vi visste ikke hva det var! Vi godtok at det var «uvær», det var jo «vinters dag» som bestemor pleide å si!
Værmeldingen var heller stygg for denne nyttårshelgen. Den lød på "stiv til sterk sørvestlig kuling på morgenen og utover dagen og økende til sørvestlig full orkan på kvelden!"
Jeg husker at "Bergen" som leste opp værmeldingen for vårt distrikt var meget alvorlig i stemmen og han gjentok også "sørvestlig full orkan" to ganger. Det var det nærmeste denne meteorologen kom når det gjaldt å dramatisere været.
Dette værvarslet var mildt sagt en "strek i regningen", for både broren min og jeg hadde jo gledet oss til å ha vår form for fyrverkeri.
Imidlertid så forbannet vi oss på at nyttårsfyrverkeri; det skulle vi ha!
Ikke faen om et lavtrykk eller en orkan skulle ødelegge for rakettoppskytningen som vi hadde planlagt i flere dager!
Det hører også med til historien at broren min er 12 år eldre enn meg; så han var da regnet som voksen.
Det hadde seg nemlig slik at faren og onkelen min hadde en gammel trebåt; og ombord i den båten hadde broren min funnet en helvetes svær nødrakett med fallskjerm fra krigens dager. Denne raketten var nesten én meter høy og måtte monteres på en stang som bror min laget av et kosteskaft! Jeg skal vedde på at det var minst et kilo krutt som var «drivstoffet», beregnet til «take-off» og flyving for denne raketten.
Jeg skal love at dette var noe annet enn disse «pinnerakkettene» som til og med har blitt forbudt i dag.
Jeg hadde tidligere på dagen, før vinden økte på, «satt standaren» for kvelden, ved at jeg også hadde funnet en «røykbombe» ombord i samme båten.
Dette var en type bombe som så ut som en to-liters hermetikkboks. Den inneholdt; fant jeg ut senere; blant annet brennbart fosfor og et rødt fargestoff som luktet noe alldeles forjævlig!
Denne røykbomben var selvfølgelig beregnet på å brukes til sjøs for å markere et forlis; og av voksne folk. Ikke av en skinnmager 11 åring på 30 kilo iført sin fars sjøstøvler, som var så store at han hadde problemer med å gå…
Jeg har bestandig vært nøye med å lese bruksanvisninger. Også da jeg var guttunge. Så jeg leste grundig gjennom bruksanvisningen. Om jeg hadde vett til å forstå den, det er en annen sak.
Imidlertid; man skulle ta av ene lokket; røske ut uløseren og kaste jævelskapen på sjøen «i lé for fartøyet» sto det skrevet med uthevet skrift!
Ikke var jeg på sjøen, ikke hadde jeg noe «fartøy», og ikke skjønte jeg hva «i lé for fartøyet» innebar; så jeg tenkte at en liten vanndam fikk greie seg som «hav»….
Så jeg rev av utløseren og kastet svineriet ut i den dammen der jeg pleide å leke med modellbåtene jeg hadde.
Og jeg skal love at det ble røyk! Illrød røyk! Og den var så tykk og i slike mengder at sauene vi hadde gående ute like ved; de fikk fullstendig panikk og la på sprang som om de skulle ha både Gammel-Erik og julenissen i hælene!
Og jeg holdt på å kveles, for denne helvetes røyken var jo rundt meg overalt! Og da jeg endelig klarte å stavre meg ut av av røykskyen og kom meg inn, så skremte jeg vettet av min mor; fordi jeg var rød som en peon i trynet av fargestoffet, med oppspilte øyne av skrekk, samtidig som jeg hostet og harket som en gammel, innrøyket not-bas!
Min mor «kleppet tak» i nakkeskinnet på meg og lempet meg opp i badestampen og skrubbet av meg fargestoffet. Det måtte et par skyllinger til før det forsvant; jeg hørte hun mumlet noe om «kaustisk soda», som hun antakelig mente at jeg hadde fortjent å bli skrubbet i…men det skjønte jeg ikke rekkevidden av da.
Så nyskrubbet bak ørene og nybadet som en basunengel satt jeg med vannkjemmet hår og hørte på at vinden økte og økte og økte. Og det ristet og bråkte noe alldeles forskrekkelig i huset, kopper og kar skramlet, og hele kjøkkenveggen vibrerte.
Pappa brumlet og bante om at «det var da faen til gnål på denne helvetes vinden» og mamma gjorde klar talglys og oljelamper; «i tilfelle disse råtne kraftstolpene på Frøya blåste ned" som hun så livaktig forklarte det.
For å illustrere kreftene på vinden, så kan jeg fortelle at vi hadde en diger 5 watts «walkie talkie» på kjøkkenbordet. Denne var installert for at vi skulle kunne holde kontakten med pappa og brødrene mine når de var på sjøen!
Det fantes ingen mobiltelefoner den gang.
Antenneledningen til denne radioen kom inn gjennom et hull i veggen like under vinduet. Og ca. 30 meter fra huset så var det en svær antenne som sto montert opp på en stang som var boret fast i berget og med skikkelig bardunering.
Antennekabelen var tredd i en vannslange som lå på bakken. Denne antennen blåste antakelig minst til Sibir eller Østre Mongolia; for vi hørte en smell og dermed så var «walkie talkien» klistret i veggen, av den enkle grunn at vinden løftet denne slangen med kabelen i rett til værs! Tro det eller ei! Til og med pappa skvatt til av smellen og ble så perpleks at han rett og slett ikke fikk frem et ord! Og dét skulle litt til, for å si det slik.
Det ble en jævlig til «drakamp» for å få løsnet denne kabelen. Og som sagt; antennen så vi aldri igjen!
Men altså; broren min og jeg vi hadde forbannet oss på at raketten; den skulle til himmels, uansett hvordan været var. Jeg må også innrømme at vi var heldige, vinden løyet faktisk litegrann rundt midnattstider, av den enkle grunn at «sjøen vendte» eller tidevannet som man kanskje kan kalle det, snudde.
Folk som er oppvokst ved kysten vet at da kan ofte vinden spakne, enten for godt, eller at den øker på igjen etter en times tid. Så vi var heldige, akkurat rundt midnattstider så løyet vinden kanskje ned til en sterk kuling/liten storm. Vi godkjente ihvertfall forholdene for oppskytningen! Og at det båste en liten storm, det ga vi faen i, for å si det enkelt.
Jeg glemmer aldri når bror min tente på dette «missilet»! Det var en dings som rett og slett skulle «rives av» som en svær fyrstikk på siden og under denne raketten. Husk; dette var jo laget for en nødssituasjon på sjøen. Det er ingen som har tid til å fomle med fyrstikker og lightere da!
Kruttet tok fyr og dermed så kom det en helvetes sprut av glør og flammer som freste i minst 20-30 sekunder før den gikk til himmels som en sputnik med et satans smell og et ufattelig høyt «svosj». Jeg holdt seriøst på å løpe meg ihjel for å komme unna; jeg fikk nemlig den følelsen at rakett-jævelen kom etter meg…
Ca. 300 meter oppe i lufta dreide den mot vinden og regelrett «feis" avgårde med en hastighet som en UFO i flerfoldige kilometer. Deretter kom den tilbake med vinden, som en svær, rød ildkule, jeg skal forbanne meg på at den var like lyssterk som "Halley's Komet»!
Den lyste opp hele øya på en slik måte at denne onkelen min som fikk blåst gebisset ut av kjeften og drev å virret rundt og lette etter tennene sine, forberedte seg på at selveste Messias gikk inn for landing! Han fikk "granatsjokk" og var ikke snakkendes til på flere dager!
Raketten landet ca. midt på øya, like ved veggen til utedassen som tilhørte barneskolen, der lå den å lyste opp hele området i nesten 10 minutter før den sloknet!
Min far og min mor ble naturlig nok urforbanna; det hadde jo blitt et Helvete ut av en annen verden hvis utedassen til skolen hadde brent ned; men det gikk heldigvis bra.
Men onkelen min forbannet seg i flere år på at han hadde sett både Messias og Gammel-Erik; og gebisset sitt, det fant han aldri igjen.
Det var en helvetes nyttårsfeiring!
Best regards:
Helge Wærøy (The Boss)