En tekst av Kjell Oskar Olsen:
Ingunn kom på besøk. Hun var et yppig vesen. Rød og vill. Hun kakket ikke på doren og kom inn. Hun ristet hele huset mitt. Hun tok meg med storm. Hun visket ikke; hun brølte.
Jeg var forberedt. De flinke meteorologene på NRK hadde advart meg. Likeså de vakre værdamene på TV2.
Jeg hadde bundet fast søppelkassene til trappa. Jeg hadde kjøpt mat og drikke. Lagt ved i ovnen og funnet en mengde stearinlys i en kommodeskuff. Alle vinduene var lukket. Batteriene i lykta var nye.
Hun kom i 7 tiden. Med et brak. «Jeg håper hun ikke tar huset mitt», tenkte jeg. Det er ikke helt nytt. Så tok hun strømmen. Med strømmen forsvant nettet. «Hva nå?», tenkte jeg. Netflix-slave som jeg er. Jeg fyrte i ovnen. Tente mange stearinlys og fant fram ei bok. Ingunn buldret. Der satt jeg. I godstolen min og leste. God og varm i lyset fra stearin. Riktig koselig var det. Nesten litt romantisk. Utenfor raste Ingunn. Besøket varte i 13 timer. Sa dro hun nordover.
En gang i tiden bodde jeg 5 år i Vest-Finnmark. Der hadde vi besøk av iltre Ingunn-er rett som det var. De hadde ikke navn på den tiden og jeg tror de var av hankjønn. «Vi står han av» sa finnmarkingene. Og det gjorde de.
Det gjør Sulværingene også.