Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

«Vi beklager brudd på billedsambandet med utlandet, eller vi beklager teknisk feil.»

Det var ikke helt uvanlig at det var å lese på fjernsynsskjermen på 60-tallet.

Dette var min store skrekk når det var sportssendinger på fjernsynet.

Spesielt hvis det skulle være langrenn, fotball eller skøyter.

Rundt midten av 60-tallet kom de første fjernsynsapparater til Suln. På den tida het det Fjernsyn og ikke TV.

TV er en forkortelse for Televisjon. Det kom i Sulværengans vokabular senere, omtrent da «pausebildet» var av Tryvannstårnet og Norsk Rikskringkasting ble forkortet til NRK.

Før vi fikk fjernsyn hjemme i stua på «Kjegla», pleide jeg å gå rundt på øya og spørre de som hadde fått vidunderet i stua si om jeg kunne få komme inn å se, på fjernsynet altså. Først og fremst barneprogrammer, men omtrent alle programmer som ble sendt før klokka åtte om kvelden. Om det var interessant eller ikke hadde ikke så mye å si, bare jeg fikk se på fjernsyn.

«Kosekroken», «Lekestue», «Tøffe, det lille lokomotivet», «Pompel og Pilt» og «Gorgon Vaktmesterassistent» som kunne skremme vannet av en stakkar. «Pernille og Mister Nelson» var mest for «veitjongan».

Da var heller «Vi på Saltkråkan», med Tjorven, Båtsmann og Farbror Melker, «Skippy» og «Flipper» programmer som var mer artig og spennende.

Så vidt jeg husker, fikk jeg komme inn i de husa jeg banket på og spurte om jeg fikk «ta en titt», forutsatt at fotbunan var ren og ikke «foill tå sjettik så balatummen uti bislaget itj vart sjåan ut».

Petra Hansine var mest nøye på det. Men etter en skikkelig understellsbehandling «tå Viking-fotballskon» åpnet Petra sitt hjerterom.

«(Syke)søster Reidun» derimot var velvilligheten selv. Kan aldri huske at vi måtte desinfisere «Vikingfotballskon» på nederst trappetrinnet.

I 1966 kjøpte pappa fjernsyn, selvsagt av merket Tandberg, noe annet ville være utenkelig. Norskprodusert fjernsyn av ypperste klasse!

Fjernsynet var på den tida mer for et møbel å regne, «Kabinett» ble det kalt.

Jeg husker både dato og klokkeslett da jeg så det første fjernsynsprogrammet i stua oppå Kjegla. Lørdag 30. juli klokka 16.00!

Og det var ikke hvilket som helst program. VM-finalen i fotball mellom England og Vest-Tyskland foran et fullsatt Wembley Stadion. England vant 4-2 etter ekstraomganger.

Det har aldri, verken før eller siden vært så mye folk i stua hjemme hos oss!

Alle i umiddelbar nærhet som var over middels interessert i fotball var samlet i stua på Kjegla den ettermiddagen.

De neste dagene så jeg på stort sett alt som var av programmer, i hvert fall de som ble sendt før klokka 9 om kvelden, da var det sengetid.

Så til og med på at Robert Normann trakterte gitaren hvis det var opphold mellom to programmer, «Pausefiskene» og «Prøvebildet».

Det er en annen ting jeg husker veldig godt i forbindelse med at fjernsynet ble vanlig i de fleste husa på Suln.

Når det var mørkt ute skulle ikke lyset i stua være slått på, antakeligvis for at fjernsynsbildet skulle bli bedre.

Det lyste blått i stuavinduet fra alle husa på Suln som hadde fjernsyn.

På 60-tallet var det tre Fjernsynsomformere som sendte ut signal som kunne motas på Suln, Vassfjellet ved Melhus og Reinsfjellet ikke langt fra Kristiansund og Kopparen i Bjugn.

Fra Kjegla var det fri utsikt mot Reinsfjellet, så det sa seg selv hvilken omformer vi skulle bruke.

Antennen ble montert i røstet på huset, og det tok sin tid før antenna ble stilt inn i riktig retning, så «snøstormen» lettet litt på Tandbergen i stua.

Pappa stod i stigen opp mot røstet og jeg i stua, med slagvinduet åpent og ropte når bildet ble bedre eller dårligere eller alt etter hvilken retning antenna ble snudd.

Når den riktige retning var funnet og «snøstormen» i fjernsynet hadde gitt seg, skrudde pappa antenna fast så godt det lot seg gjøre.

Det er ikke direkte uvanlig at det er «ei søvæsst-bøy» utpå Suln. Stort sett over god klestørk, som tilsvarer liten storm.

Da hadde «søvæsstn», ristet antenna ut av stilling, og det ble mer eller mindre en sorgens dag.

Så måtte pappa opp med «staggan» igjen for å justere på antenna igjen.

Jeg i stua, med slagvinduet åpent, og «kauka» når fjernsynsbildet ble sånn noenlunde klart.

Etter utallige «søvæsst-bøya» og like mange ganger oppi røstet, kom pappa på at han skulle prøve å legge antenna på mørk-loftet og stille inn riktig retning derfra.

Kjempegreier! Antenna rikket seg ikke en millimeter uansett hvor mange «søvæsst-bøya» som «dønna an i væstervæggen»!

Men enkelte ganger hjalp det aldri så mye hvor riktig innstilt antenna var innstilt.

Hvis omformeren på Reinsfjellet var «ute av drift» som det het, var det mer enn «snøstorm på Tandbergen, det var «jol-kov» i tillegg!

Var vi riktig uheldig så skjedde det når det skulle være en sportssending.

Løsningen på det problemet var å oppsøke noen som hadde signaler fra Vassfjellet eller Kopparn. Det hendet så å si aldri at alle tre omformerne var ute av drift samtidig. Det ble som regel en løsning på problemet.

Men det var en gang det holdt på å gå galt, for å si det på den måten.

VM på skøyter i Deventer i 1969 ble for meg det som heter skrekkblandet fryd.

Etter første dag av mesterskapet ledet Dag Fornæss med et halvt tidspoeng, så det lå an til en spennende 1.500 og 10.000 meter på søndag.

I løpet av natta hadde Reinsfjellomformeren fått det for seg at han skulle holde hviledagen hellig. Med andre ord, det var ikke antydning til signaler derfra.

Tidligere «reserveløsninger» hadde vært at pappa kom på at det var lenge siden han hadde besøkt brødrene Magnar og Herlof Hansen. De eller rettere sagt fjernsynet mottok signaler fra «Vassfjellet».

«Mæn tru du itj hain oppå «Vassfjellet» hadde tatt helg også!

Skriften «VI BEKLAGER BRUDD PÅ BILLEDSAMBANDET MED UTLANDET» lyste med store bokstaver i skjermen på «Fjerænsyns-kabinætte hass Magnar ån Herlof»!

Da var gode råd dyre.

Løsningen var å finne ut hvem som hadde Kopparn som de fikk signaler fra, og som var villig til å dele disse med, da fortrinnsvis pappa og meg.

Etter at pappa hadde tenkt seg om i to sekunder kom løsningen på problemet, Jostein Jøstensen «utpå været», han hadde «Koparn-anteinn».

Jeg tror aldri pappa (med meg på slep) har gått så fort opp «Storbakkan» verken før eller etter VM på skøyter i Deventer i det Herrens år 1969!

Vi kom «i mål» like før den Gøran Claesson, som for øvrig var ganske «kaksig», skulle gå i par med Dag Fornæss på 1.500 meter.

Der og da vurderte jeg å forandre litt på kveldsbønnen min.

«Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått», revidert til «Kjære Gud jeg har det godt, takk for fjernsynssignalene som jeg har fått».

Nå er det ikke en eneste TV-antenne å se «oppi røstvæggen på husa på Suln», knapt nok en parabol.

Gode gamle 22 tommers sort/hvitt Tandberg-fjernsyn er byttet ut med «ein halv væstervægg» med flatskjerm.

«Vi beklager teknisk feil» og «Brudd på billedsambandet med utlandet» er det ikke behov for å vise på skjermen mer.

«Pausefiskene» har etter all sannsynligvis druknet.

Nå er det «Satellitt-signalene er blitt bort. Vedvarer problemet kontakt kundeservice som gjelder.

Er du heldig får du svar.

Men først får du beskjed til det kjedsommelige om at «Vi har mange som ringer akkurat nå. Venter du en halvtime får du kanskje svar.

Janka Polanyi var den første "hallodamen", som presentere programmene i Norsk Rikskringkasting.

Janka var en skjønnhet fra Polen som kunne gjøre dypt inntrykk på en stakkar.

Ikke antydning til såkalt "make up". Hun trengte ikke det! "Naturlig skjønnhet" som det heter!

"Smærti dæ, ho va fin farr"!

Etter hvert kom det flere "hallodamer" (det heter visstnok «på skjermen, ikke direkte unett noen av dem, men ungen kunne måle seg med godeste Janka!

"Men nå til noe helt annet" som de sier, spesielt i Dagsrevyen.

Det er grunnleggende pensum for alle programlederne i nyhetsavdelingen i fjernsyn og radio.

Sannsynligvis det første de lærer.

Det har vært en del "rare" programmer, programledere også for den saks skyld, og da tenker jeg ikke på utseendet, gjennom fjernsynets alder.

For å få se mest mulig på Tandberg-apparatet fikk jeg nye interesser. Det gjaldt å utvide sin horisont, spesielt når du bare 6-7 år.

Bestefar og pappa fant det også for godt å utvide sin horisont.

Plutselig var det tre generasjoner Timannsvik oppå Kjegla, Odin, Ulmar senior og Ulmar junior, som var blitt interessert i klassisk musikk, jeg gjentar klassisk musikk!

Programmet het «Kontrapunkt», programleder Sten Bromann og han var fra Sverige.

Men det var vel strengt tatt ikke hans skyld, at han var svensk.

En annen ting som jeg husker godt fra dette programmet var Sten Bromanns utrolig mange forskjellige dresser, skreddersydd visstnok.

I tillegg snakket han et nesten uforståelig svensk.

Bromangutten var visstnok fra «Skaoune».

Programmet ble sendt klokken 19 hver søndagskveld. Dagsrevyen begynte klokken 20 på den tida.

Det var en spørrelek som omhandlet komponister og «musikkstykker».

Deltakere var «3-mannslag» fra Norge, Sverige og Danmark, mulig Finland og Island var med også, husker ikke helt.

«Trøste å bere mæ fer eit kjedelig program!

For ikke å snakke om de helt utrolig «rare» navnene som herr Broman spurte etter!

Jeg ha verken før eller siden hørt et så rart navn på et menneske som Buxtehude! «Navnet skjemmer ingen» heter det. Det synes jeg er å dra det litt lang i dette tilfellet. Jeg trodde først at derre Buxtehude var navnet på en for lengst utdødd dyrerase.

Det går ikke an å hete det!

Jeg tok kontakt med min gode og ikke minst allvitende venn Google, for å få vite mer om dette navnet.

Han ba meg ta kontakt med Wikipedia, også en veldig opplyst «kar» som kunne gi meg følgende opplysninger;

Dietrich Buxtehude, født 1641, sannsynligvis i Helsingborg, død 9. mai 1707 i Lübeck, var en dansk-tysk organist og barokk-komponist.

Ja, ja det var noen som het det likevel gitt.

For å være opp lengre om kvelden bedyret jeg til pappa at jeg var blitt veldig interessert i den utrolig spennende sporten kunstløp.

Om han virkelig trodde på min plutselig store interesse for kunstløp er jeg ikke så sikker på. Særlig når jeg hadde en lei tendens til å sovne under sendingene.

Når det var EM eller VM ble det vist såkalt et såkalt «redigert opptak» etter kveldsnytt, kommentert av Øyvind Johnsen.

Han formidlet at Irina Oljunina eller Aleandr Uljanov utførte en «Dobbel Risberger», «Dobbel Lutz» eller en «Toolup». Gudene vet hva herr Johnsen snakket om.

Stilkarakterene var stort sett «funf comma sechs» for utførelse, omtrent det samme «for innhold» som det het. Jeg lurte en del på hva dette «innholdet» var.

Det var bra det ikke ble delt ut stilkarakterer for ansiktsmimikk. Den var heller dårlig, eller stort sett fraværende.

Kan aldri huske at øst-europeerne var i nærheten av å smile engang.

«Steinansikt» i megaklassen på både Irina og Aleksander.

«Irinia-veitja» vekslet mellom å være gift med Uljanov eller Aleksandr Zajtzev annet hvert år. Ifølge Johnsen giftet Irina seg til anslagsvis til sammen 6-7 ganger med «Aleksandr-ene».

Som regel til EM eller VM det året.

Alle menn som drev med kunstløp og kom fra Sovjetunionen på den tida, het stort sett «Aleksandr» (uten «e») til fornavn.

Det var ikke måte på hvor spennende og interessant disse mesterskapene, som holdt på en helte uke, med noe som het «oppvisning» på søndags ettermiddag.

For sikkerhets skyld sendte Norsk Rikskringkasting denne «oppvisningen» i reprise til sankthans omtrent.

Noe annet som jeg «over natta» ble interessert etter at Tandbergen hadde kommet inn i stua, var politikk og samfunnsspørsmål.

Det var nesten påkrevd hvis jeg skulle få se mest mulig fjernsyn.

«Åpen post» måtte være forgjengeren til «Debatten» med Fredrik Solvang.

Kjell Arnljot Wiik, han som fant opp «revolver- journalistikken», og Per Øyvind Heradstveit, som hadde en smule store og sterke briller, ledet debattprogrammet. Ingen av disse to herre var direkte skøyere, for å si det på den måten. Smilet satt langt inne, ja det var direkte usynlig.

For øvrig så gikk det rykter om at herr Heradstveit hadde en kort og het romanse med alle matprogrammers mor, Ingrid Espelid Hovig. Men det kokte visstnok bort i «kål ’n». Men det er annen historie …

«Åpen Post», og ikke minst herr Wiik, fikk en del kritikk for hvilket tema som ble tatt opp. «Hain sætt auan i debatantan å snakka rett fra levra»!

«Hain e arrogant sa’n pappa». Jeg hadde ikke anelse hva han snakket om, første gangen jeg hørte ordet ble sagt. «I groin itj så rart når du bærre e 7 år og Sulværeng».

På den tida var det lov å røyke i studio under sending.

Når programmet gikk mot slutten, var det vanskelig å se forskjell på Per Borten og Finn Gustavsen «i røyk-skodda».

Den nesten fanatiske interessen for fjernsynet foretok seg litt etter hvert.

Mye av grunnen til var at «Tante Pose» ble sendt 17 julaftener på rad (det virket sånn i hvert fall) og at jeg så et par finske «sauna-komedier» i Fjernsynsteateret.

Tror «Lille Eyolf» også var en medvirkende årsak til dabbende interesse.

Alt var ikke bedre før, men mye var annerledes.