President Barack Obama fikk Nobels fredspris i 2009 for en fin tale i Kairo 4. juli 2009 der han lovte en tostatsløsning for Israel og Palestina. Dette viste seg dessverre å være tomme ord.
I et avsnitt av boka «Palestina-Israels ran, vårt svik» skriver Odd Karsten Tveit:
HARDERE POLITISK PRESS?
President Abbas var frustrert over USAs manglende vilje til å sette inn hardere politisk press mot Israel for å få slutt på kolonisering av mer palestinsk land. Abbas bestemte seg for å be Sikkerhetsrådet kreve «umiddelbar og fullstendig stans i all bosettingsaktivitet». Den amerikanske administrasjonen ville at palestinerne skulle trekke forslaget til resolusjon. Hvis ikke kom USA til å legge ned veto. Men hvis Abbas trakk forslaget, lovet USA å gå inn for at Sikkerhetsrådet sendte en faktakommisjon til regionen.
Washington lovet også å støtte en fremtidig fredsavtale basert på 1967-grenser med gjensidige landbytter. Bak lå det nok en trussel: USA ville gå inn for sanksjoner mot palestinerne hvis de ikke trakk forslaget om å få Sikkerhetsrådet til å aksjonere mot Israel.
President Abbas vek ikke. Det varte ikke lenge før han ble oppringt fra Det hvite hus, der Obama listet opp en rekke straffetiltak palestinerne ville få i fanget hvis det kom til en avstemning i Sikkerhetsrådet. Han truet videre med at Kongressen ikke ville godkjenne en planlagt hjelpepakke på 475 millioner dollar. (The Jerusalem Post, 26. april 2012.)
Abbas lot seg likevel ikke skremme. Han ba Sikkerhetsrådet kreve at Israel stanset den ulovlige koloniseringen av Vestbredden og Øst-Jerusalem. Under avstemningen i februar 2011 kom USA med sitt lovede veto. Alle de andre medlemmene av Rådet stemte for at kolonisering ifølge folkeretten er ulovlig. USAs veto ble sett på som et grønt lys for nye israelske ran av palestinsk land.
I mars 2011 kunngjorde Israel at det skulle bygges hundrevis av nye hus på Vestbredden. For å dempe internasjonal kritikk påpekte regjeringen at nær 500 nye boliger skulle bygges innen etablerte kolonier. Omtrent samtidig gikk det norske forbundet EL og ITs landsmøte inn for boikott av israelske varer, slutt på forskningssamarbeid og stans i våpeneksport til Israel også via tredjeland. Landsmøtet ønsket dessuten at Norge måtte fremme forslag i FN om internasjonale sanksjoner mot Israel. LO-forbundet ville ha en tostatsløsning der israelske bosettinger måtte overlates til palestinerne, og Norge skulle anerkjenne en palestinsk stat innenfor frontlinjene før krigen i 1967.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde derimot ingen vilje til å boikotte Israel.
«Jeg tror ikke boikott og isolasjon er veien å gå, verken i denne eller andre konflikter», sa Støre.
«Snarere er det flere kontakter, mer engasjement og mer eksponering mot kritiske holdninger som må til», la han til, og tok forslaget om boikott som et uttrykk for et veldig sterkt engasjement (Aftenposten 12. mars 2011).
Mens jeg skriver dette, slår det meg at Gahr Støres motstand mot boikott og sanksjoner bare gjaldt Israel. Land som Venezuela, Irak, Afghanistan, Belarus og Myanmar var alle straffet av Norge med ulike sanksjoner. Og mindre enn en måned etter at Russland angrep Ukraina 24, februar 2022, innførte den norske regjeringen flere sanksjoner mot okkupantmakten. De første var allerede innført da russerne annekterte Krim-halvøya i 2014.
Fem dager etter at Støre 14. mars 2011 var sitert i Aftenposten på at boikott ikke var veien å gå, gikk Norge til krig mot Libya sammen med atten andre land. Norge stilte med seks F-16-fly, med piloter og bakkemannskap, skrev Odd Karsten Tveit ved redaksjonsslutt i juni 2023.
Fire måneder senere angrep Hamas ikke uventet Israel, 50 år etter Yom Kippur krigen. De tok gisler og drepte rundt 1.200 personer. Det er uklart hvor mange israelere som ble drept av Israeli Defence Forces (IDF) under angrepet.
Israel har de siste tre måneder systematisk bombet boliger, flyktningleirer, sykehus, skoler, kirker og moskeer i Gaza. Over 2 millioner mennesker er fordrevet og det er innført blokade av mat, vann, elektrisitet, bensin og medisinsk nødhjelp.
Hittil har IDF drept over 20.000 personer, flest kvinner og barn, 300 helsearbeidere og 100 journalister i Gaza i jakten på Hamaskrigere. Mange flere utsettes for kulde, sult og infeksjoner. På samme tid er over 500 palestinere drept på Vestbredden av settlere og IDF.
Flere israelske regjeringsmedlemmer har tatt til orde for å tilintetgjøre infrastrukturen og den palestinske befolkningen på Gaza som er en definisjon av et folkemord.
Er det nå høvelig for Norge å ta i bruk sanksjoner mot Israel for å stanse det pågående folkemordet? Skal vi på nytt forsøke å anerkjenne Palestina som stat?
Spørsmål tre
Det pågår en proxy-krig for USA i Ukraina, utløst av NATOs ekspansjon østover.
Etter snart to år er det kun massive ødeleggelser og talløse drepte ukrainere og russere tilbake.
Våpenleverandørene i øst og vest og våre hjemlige Nammo, Raufoss og Kongsberg våpenfabrikk tjener godt på krigen. Stort sett er det prekariatet som må lide og dø. De bemidlede kan kjøpe seg fri fra å bli sendt til fronten.
For å få fortgang i krigen ønsker Frp sin stortingsrepresentant Tybring-Gjedde at USA alene med sin flåte skal angripe Russland og holde NATO utenfor (KK 4. januar 2024).
Stormektig! Storkrig – Nå!
«Når først en krig har startet, har pasifister og andre antikrigsmotstandere ingen sjanse til å nå et bredere publikum, først senere i en langvarig krig.»
Dr. Guido Grünewald, 15 October 2016 at the Peace History Conference 2016 in Leeds
Det var en utmattelse på begge sider og fredsbevegelsene i Europa og USA som hjalp til å få slutt på den første verdenskrigen. Den endte med en våpenhvile, en avtale der begge sider ble enige om å slutte å kjempe, i stedet for en overgivelse. For begge sider var en våpenhvile den raskeste måten å få slutt på krigens elendighet og blodbad.
Skal Norge som fredsnasjon i Alfred Nobels ånd la være å bidra med penger og fly til ytterligere kamphandlinger, og kreve at det føres fredsforhandlinger mellom Ukraina og Russland?
Steven Crozier, Frøya