Hvor ble de av de «god gammeldagse søndagene»? Dagen da alt var stille.

Søndagene er fortsatt en «rød-dag» i kalenderen, men langt fra en hviledag, og den er slettest ikke «stille».

Det 3. bud er blitt mer for en kuriositet å regne; Du skal holde hviledagen hellig står det i verdens mest leste bok, bedre kjent som bibelen.

På Suln gjorde de det.

Kanskje man skal legge til et 11. bud?

«Gjør alt på søndager og alle andre «rød-dager», (eller hviledager om man vil) det du ikke fikk gjort på øsjindagan».

Denne såkalte tidsklemma er bare et navn vi har funnet på. Søndagene er fortsatt en «rød-dag» i kalenderen, men langt fra en hviledag og den er slettest ikke «stille».

Etter krigen er arbeidstiden redusert med en tredjedel. Vi har aldri hatt så mye fritid som nå!

I følge Store Norske Leksikon, så har menn og kvinner i dag nesten 7 timer-SJU TIMER mer fritid hvert døgn i dag enn for 40 år siden.

Norge er på fritids-toppen blant OECD-landene når tidsbruken hvert døgn i alle årets uker ses under ett.

De klarte å gjøre unna det som var av hverdagslige ting da også uten å ta søndagene til bruk.

Da jeg vokste opp på 60-tallet var det stor forskjell på «øsjindag» (hverdag) og søndag.

Om man ikke trodde på Gud, værmeldinga fra Metrologisk Institutt, eller jomfrufødsel, så var hviledagen likevel hellig på Suln. Det var opplest, vedtatt... og velsignet.

Overholdt du ikke det 3. bud ble du sett på som du ikke var riktig vel bevart.

Så vidt jeg kan minnes var alle Sulværengan vel bevart om søndagene, «øsjindagan» også forresten.

Det var dørgende stille på øya, hvis man da ser bort fra «stormåsin som satt på Mælkernakkan og bar sæ fer at det itj va feskslo å finn at-med Inner-Føllingen».

Ingen «donk-donk-lyd» å høre fra en 6-12 Sabb, «pekkingen» fra Marnan, eller en Sleipner-båtmotor.

Kaillan var utslitt etter 6 dager med blodslit på havet. De så frem til - og ikke minst trengte - søndagen som en hviledag.

Det skulle ikke henge klesvask på snora på «røde-dager», og det skulle i hvert fall ikke vaskes klær.

Jeg tror de aller, aller fleste kjærrengan ikke satt med bindinga si på søndager og hellig dager.

Hvis det ikke var «præk» oppi kapellet, var det søndagsskole. Der var det møteplikt...mer eller mindre.

For hvert oppmøte oppi kapellsalen, ble vi stemplet inn med en stjerne i søndagsskoleheftet.

Fra talerstolen fortalte Thorleif eller Hans-Nordlenning fra Johannes 3,16 «Den lille bibel»; «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn Jesus, den enbårne, for at hver den som tror på Han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

En gang mettet han 5000 fisker mettet med 2 brød.

Eller var menyen litt annerledes og gjestene av en annen art?

Satt du helt stille og fulgte med på hva søndagsskolelæreren kunne tilby deg av åndelig føde, kunne det vanke litt fast føde når søndagsskolen var slutt.

Som regel en eske med mentol-pastiller, eller Kongen av Danmark... dropsposen altså.

Men som evangelisten Matteus 4. kapitel, 4. vers sa;

«Mennesket lever ikke bare av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn».

Her var det var ikke tvil om hvilken føde som var viktigst å innta.

Kan ikke huske at jeg ble premiert for å sitte stille. Det ville være intet mindre enn et under. Undrer skjer i grunn ikke så veldig ofte.

Det var en uskreven regel at «finklean» skulle på om søndagene.

«Kaillan skifta fra kjeldress te kvit-hasjort og sleps, kjærrengan fant fram skjørtet(eller kjolin) og høghæla-skon.

Æ mått gå i ei terilenboks som klødd så gali at æ har trauma einnda.

I voksen alder har ikke et eneste klesplagg som har antydning til innhold av ull kommet nær min nakne kropp!

Om søndagene, i hvert fall når det var sommer, brukte «kaiilan og kjærrengan å gå ætti veien»(noe annet hadde sett veldig rart ut), i finstasen selvfølgelige.

Så og si alle kaillan hadde byttet ut blankskjærmhua med hatt. Noen hadde «Sixpence». Cowboy-hatt var det ingen som hadde.

Det kunne bli opptil flere vendinger mellom Hanseklubben og huset hennes fru Jøstensen.

Klokka fem på ettermiddagen vår det «møte» oppi kapellet og misjonshuset.

De som tilhørte Fri-misjonen i bedehuset, Misjonssambandets medlemmer i kapellet.

Det var vel ikke så stor forskjell på den åndelige føde de fikk i misjonshuset eller kapellet.

Midt på 60-tallet drev Tora Boneng(Johnsen) et pensjonat, der det også var en liten kafeteria, «Kafen hennes Tora».

Hvis jeg ikke husker helt feil var den bare åpen på søndags ettermiddag.

Da kledde ungdommen på seg «strekkakkin, kvit nylon-skjort og svart sleps».

Omtrent en halv tube «brylkræm» i håret, slik at sveisen var som den tids hårmote.

«Brylkræmen gjekk itj ut tu håret før kaillan va uafer langt utafer Gullsjitleia ut i vækka»

«Veitjan» hadde tupert håret så høyt at de måtte bøye seg ned når de gikk inn døra, for ikke å ødelegge «høysåta».

Ungdommene kjøpte stort sett Cola på små flasker av glass.

Alkoholservering kunne de bare drømme om.

Svenn-Ingvars (Sleng en slant uti brønnen), Gluntan(La oss leve for hverandre), og Ole Ivars(Regnet Rytme) var gjengangere.

På fine sommerdager samlet ungdommene seg «bakom Suln»(nedenfor fyret) og spilte «Amerikaner».

Det falt kristenfolket tungt, veldig tungt for brystet, at ungdommene hadde funnet frem kortstokken.

Større synd kunne man omtrent ikke gjøre på en søndag!

Ifølge «de troende» var dette Satans verk!

En annen ting som ungdommene holdt på med om søndagene var «å slå ball».

Det forgikk på veien fra misjonshuset og nedover mot hovedveien.

Med eit rættelig balltre, og eit kjæmpetræff, koin det hein at rågommisjibailln havna oppå teittja på huset hass Ivar Yttrea.

Jeg gledet meg ikke akkurat til søndagene, det er å dra det litt langt.

Men det var noe spesielt med disse dagene, som jeg vanskelig helt kan forklare. Men så rart det enn høres ut, så er det faktisk disse dagene jeg husker best.

Muligens kan dette skyldes alt det jeg ikke fikk lov til å gjøre(?)

Nåkka æ absolutt itj fekk lov te, va å værra nerri fjæra. Det va itj rætt da'n fer å leit ætti grønn-krabbi og åltuster, eller kliv oinner sjåan.

Vess æ da i telegg klart å flækt soinn søndagsklean min, nåkka som itj va derekte uvanlig, da kom æ ætti aill sansynligheit itj åt himmel'n ( jfr; Du skal holde hviledagen hellig).

Søndagene var den eneste dagen i uka hele familien var samlet rundt kjøkkenbordet.

Resten av ukedagene hadde mamma og pappa dradd på arbeid lenge før jeg stod opp.

Mamma på «sei-arbeid» på Føllingen eller i tangskjæra, pappa utpå havet.

Var ikke gamle karen når jeg måtte smøre PER-Margarin og siråpp på heimbaka-kaka sjøl.

Hver eneste søndag begynte pappa med å be bordbønna før frokosten ble inntatt.

Han takket Vårherre for at vi hadde mat på Respatex-bordet denne dagen også.

Ellers skulle vi ikke plage andre, men være snill og grei.

Søndagen var den eneste dagen i uka vi hadde «hønægg» til frokost, og det skulle være «blautkoka». I stedet for salt ble det brukt litt PER-Margarin på teskjea.

Når jeg først er inne på denne med kosthold...

Ifølge Ernæringsrådet så skal vi ikke spise noe som det kan være antydning til salt eller sukker i.

Gjør du det, er det ifølge disse ernæring-fantastene sannsynligheten veldig stor for å få alle sykdommer som er dødelig før den siste biten av Granatepla og Bambusskuddene har nådd magesekken.

Du bør ikke spise noe som du risikere å legge på deg noen gram av.

«Hælst ska du sjå ut som ein tårænska baillfesk, og resiker å svælt ihjæl før du dauvi.

Du skal spise 5 om dagen(sikkert et par om natta også), for å være helt sikker på at du får i deg A-B-C-D-E-F-G-H-I -J- E (og resten av bokstavene i alfabetet) vitaminer og annet kosttilskudd, og som ikke står på WADA sin dopingliste over prestasjonsfremmende stoffer.

Vi som vokste opp på 50 og 60-tallet, var ikke i nærheten av å spise gras, tang og «tarra». Det var det «sauin» på Lomsøya som gjorde.

«Tørr-maten» var margarin og «siråpp» på «heimbaka-kaka».

Søndagsmiddagen var stort sett kjøttkak(er) med grønn-erter, gele med vaniljesaus til dessert.

Av og til var det sodd og «svesker-grøt» til dessert. Såkalt «begravelses-mat».

Nesten uten unntak var det fisk, eller fiskemat de resterende dagene i uka.

Salt-sei, som hadde ligget 3-4 år i saltlaka i tønna nedpå sjån, «nysalta måddj, ur, bråsn, lång (selvfølgelige med steika flæsk attått), feskkak, seikak, færskfeskball, og saltfeskball».

Det vi spiste minst av var «færsk-fesk». Det vil si, om vinteren var det skrei, «klevvi- hauv», og skreitunga.

Det hendte vi hadde «klæppsup» eller «painnkak», men det mente pappa ikke var middag.

Hvordan i Herrens navn overlevde vi utpå Suln?

Kanskje Gud egentlig er Sulværeng og holdt er vernende hånd over oss?

Vi spiste ikke «5 om dagen», «surblad, brennesler, hommelpiska, løvetann, ormgras», maur og annet kryp som skulle gjøre deg så sunn at du levde helt til du «parskert tøfflan», med andre ord var «steindauv».

For ikke å snakke om all verdens varianter av kosttilskudd. Skal ikke forbause meg at en eller annen rakett-forsker finner ut at kunstgjødsel kan være verdt å prøve.

Det eneste kosttilskuddet jeg fikk, var en spiseskje med tran som mamma hadde dampet av skreilever. Det smakte ikke akkurat godt! Gikk og «gusjpa» tran resten av dagen.

Noen fikk Sanasol og Vitaplex, som man fikk kjøpt på Bua(butikken).

Helsekost-butikk var det ingen som hadde tenkt tanken på å finne opp en gang.

Men vi vokste opp mot alle odds og uten såkalte mangelsykdommer.

Kan ikke huske det var en enste av oss som manglet noen sykdommer.

Vi fikk kusma, kregda, røde hunder, vannkopper(ape-kopper var ikke oppfunnet enda), og savnet i grunn ingen andre sykdommer som man kunne risikere å få.

I verste fall kunne du risikerer bli sjaber tå sykdommen å.

Ikke riktig alt var bedre før, men mye var annerledes.

Jeg savner «den god gammeldags søndagen», slik som det var på Suln da jeg vokste opp.

Det var noe spesielt ved dem, sjøl om det var begrenset hva vi kunne foreta oss på disse dagene.