Når jeg vokste opp på '60-tallet, var det to båter jeg husker spesielt godt som anløp Suln.

Det vil si, den ene båten ble omtalt med ærbødighet som et skip; Betelskipet-Elieser 4, driftet av Den Indre Sjømannsmisjon.

Den andre båten som vi ungene så mest frem til skulle komme, var den vi kalte for «Æppelbåtn».

Den Indre Sjømannsmisjon (DISM) grunnlagt i 1880.

Til å begynne med var DISM en indremisjon-organisasjon innenfor Den Norske Kirke, som hadde møte med fiskerne under de store sesongfiskeriene, da først og fremst Lofotfisket.

På slutten av 1800 anslo man at de kunne være samlet over 50.000 mennesker i forbindelse med sildefisket i Eidsfjorden i Vesterålen. (kilde; Wikipedia).

Det var svært kummerlige forhold fiskerne levede under.

Når det var landligge var det mye alkohol og drukkenskap.

For å bedre fiskernes levekår så Den Indre Sjømannsmisjon det som sin oppgave å følge fiskerne til stadig nye steder for å forkynne budskapet om Han som ikke hadde behov for båt når skulle ta seg en tur på bøljan blå. Han tok seg like godt en spasertur.

Så vidt meg bekjent har ingen klart det kunststykket etterpå, gå på vannet altså.

Det ble besluttet at organisasjonen skulle skaffe seg Elieser 1.

Senere Betelskip 2,3,4, 5 og 6, bygget, alle med Elieser som «fornavn».

Elieser1, var et nedrigget seilskip, som ble slept av et dampskip til aktuelle steder og havner, der fiskeflåten holdt til.

Under en orkan i Lofoten i desember i 1913 forliste det.

Året etter, i 1914, ble det satt i gang en innsamlingsaksjon til et nytt skip.

På grunn av den 1. verdenskrig kom ikke Elieser 2 i drift før i 1918.

«Å sånn gjekk no åran» (ikke dem med «blad» altså).

I 1939 ble Elieser 4, det bygd som et Hospital og Betelskip.

Dette skipet var betydelig større enn sine forgjengere.

I 1940 ble skipet rekvirert av Die Deutsche Kriegsmarine og brukt som lasarett-skip.

Etter 2. verdenskrig ble Elieser 4 rekvirert av norske myndigheter til å brukes som et hospitalskip, under gjenoppbyggingen av Finnmark.

Elieser 4 fortsatte sin ferd opp og ned langs Norskekysten, helt til den ble avløst av Elieser 6 i 1990.

I 1991 ble den solgt til Panama, ble tatt ut av Lloyds Skipsregister 1993.

Hvor den omsider kom til sin siste havn er ikke kjent.

Elieser 4 var 120 fot lang, og 30 fot bred, altså en forholdsvis stor båt etter datidens standard (kilde; Wikipedia).

Når Elieser 4 la til ved allmenning kaia, var «halve Suln» møtt opp for å bivåne skipet. Det var et flott skip syntes jeg, og så var det helt hvitt!

Jeg husker første gangen jeg var om bord i Betelskipet.

Det var en lang trapp helt ned til Betelskipets indre, det aller helligste kan man si. Det var det nærmest en stor sal, der interiøret minnet ganske mye om et bedehus.

Det var en liten «plattform» med en talerstol, ikke prekestol, for så vidt meg bekjent ble de ikke holdt preken om bord.

Hvis man da ser bort fra de utallige skjenneprekener som vi ungene fikk.

Jeg fikk rett som det var en «preken» etter at vi kom på land også. Skal ikke se bort fra at det var betimelig …

Englebarnet (det hersket det vel en del tvil om Suln) på Kjægla skulle jo «Oppdras i den kristne forsakelse og tro».

Det var opplest og vedtatt oppi kapellet en gang utpå senhøsten i 1959.

Om kvelden var det vekkelsesmøte om bord i Elieser 4.

Salen i Betelskipet var stappfull av troende, de som trodde litt, og de som var troende til litt av hvert. Det var vel den siste kategorien jeg tilhørte, for å si det sånn.

Forskjellen på vekkelsesmøtene om bord i Betelskipet og de som «svovel-predikantene» holdt i bedehuset om svart-hausten, var at det i mindre grad ble snakket om et visst sted, der det var veldig varmt.

Og da tenker jeg ikke på Rodos eller Kanariøyene.

«Emisærn» om bord, som etter beste evne prøvde å få flere Sulværenga «te å omveinn sæ», var litt mildere i røsten syntes jeg. Mener bestemt at jeg så antydning til et smil, opptil flere ganger.

Det var forresten den samme «Emisærn» som påstod at han var faren min.

En av de mange gangene jeg var med pappa om bord på disse årlige vekkelsesmøtene, kom han og strøk meg over håret og sa;

«Velsigne deg barnet mitt»! (snakket «fint» denne predikanten) ...

Jeg fikk ikke dette helt til å stemme, så jeg svarte ganske umiddelbart;

«Æ e itj bane dett, det en pappa som e farin min»!

Jeg mener å huske at det ble litt latter av kommentaren.

Vi ungene var ikke så veldig opptatt av den befalingen som kom fra som kom fra talerstolen. Den som Han en gang langt tilbake i tid hadde sagt til sine disipler;

«Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut å gjøre alle folkeslag til mine disipler» og så videre.

Å sitte i ro, så og si helt nede i kjølen på Betelskipet, var i grunn ikke et tema en gang, når det var et svært skip som formelig ropte til oss at vi måtte det utforske omtrent fra mastetoppene og ned til kjølen.

Når sant skal sies, så gjorde vi det, dro på oppdagelsesferd om bord i Elieser4.

Mannskapet forstod vår nysgjerrighet, og så litt mellom fingrene med det vi foretok oss, så lenge det ikke var fare for at vi «skoil vælt oss uti sjøn».

Men jeg tror «løkka va ber einn ferstainne» noen ganger.

Når det nærmet seg november måned, kom det en båt fra Hardanger med sin dyrebare last ut til Sula.

Vi som vokste opp på '60-tallet husker "Æppelbåtn" som kjørte langs kysten, og solgte epler i kasser.

Det er ikke sikkert jeg husker riktig, men jeg tror den het Folge.

Når mannskapet åpnet lastelukene, og vi ungene fikk kjenne den gode lukten av norske epler, var det «litt lukt av jul». Pappa kjøpte bestandig en kasse med gul Gravenstein. Av en eller annen grunn syntes jeg at det var gule eplene det luktet mest «jul» av.

Vi fikk bestandig smaksprøver av alle eplesortene om bord i «Æppelbåtn».

Mannskapet hadde skåret eplene opp i små «båter», som de delte ut både de som skulle kjøpe epler, og til de som var der av ren nysgjerrighet.

For at de skulle holde seg til jul, var hvert eneste eple pakket inn i noe som lignet silkepapir.

Pappa hadde et lite «triks» med dette innpakningspapiret.

Han formet papiret, slik at det stod av seg selv, på kjøkkenbordet. Så tente han på det på toppen slik at det skulle brenne nedover, med det resultat at det «tok av» fra kjøkkenbordet, og gikk bokstavelig opp i røyk i løpet av et par sekunder.

Kanskje ikke helt etter dagens brannforskrifter, men som kjent er det jul bare en gang i året.

Kassen med godsaker skulle lagres på nordloftet. Det var det kaldeste rommet i huset, bortsett fra kjelleren.

Når «nolavind» kom med dødsforakt forbi Føllengsnakkan, og innover vågen, og skarven på Ringskjæret slo floke med vingene for å holde varmen, var kvikksølvet rett som det var og snuste ned mot null-streken innpå loftet.

Eplene skulle gjemmes til jul. Men jeg kan ikke huske at verken lav temperatur, eller at det var spiseforbud av herligheten, var til noe som helst hinder for et mer eller mindre lovlig besøk på «kjølerommet»

For å si det sånn; antall epler hadde minket en smule innen Sølvguttene med gullstrupene begynte å synge julen inn klokken 17 på julaften.

Men det er en ting som forundrer meg den dag i dag.

Etter så lang lagringstid, kan jeg ikke huske at det var et eneste «råtti-æppel». Og det helt uten at det var spraylakkert med diverse kjemiske midler.

Når jeg ser gul Gravenstein i butikken den dag i dag, dukker minner frem om «Æppelbåtn» fra Hardanger.

Alt var ikke bedre før, men jeg mener bestemt at Gul Gravenstein var det!