Veldig mange, inkludert undertegnede, synes våren er den beste årstiden.

Helt siden svart-høsten satte inn i oktober, har vi ventet på at lyset skulle komme tilbake. Og da tenker jeg ikke på det som vi får fra Trønderenergi. Ei heller det lyset som mange prester og emissærer messer om. Lyset gjøre noe med oss. Man blir litt lettere til sinns.

Våren er årstiden da «alt» skal gjøres. Male hus, pusse båt, beise terrassen, vaske vinduene både inn og utvendig, og sage ned den hels... sitkagrana som skygger for sola (det burde forresten naboen gjøre også). For trær er alle nabo-feiders «mor.»

Vår, sommer og høst kommer og går. Det ble ikke tid til å gjøre riktig «alt» i år heller, gitt. Sånn er det hvert år. Merkelig greier det der.

I år blir våren veldig spesiell. Jeg tenker først og fremst folkemordet som skjer i Ukraina. Man blir ikke akkurat lett til sinns når man ser de hjerteskjærende TV-bildene fra Ukraina. Det beste «vårtegnet» som de stakkars menneskene kunne ha fått, er at noen, på et eller annet vis, har klart å fjerne psykopaten Vladimir Putin fra makten! Måtte alle gode makter, onde også - hvis det kan være til hjelp, sørge for at så skjer! Amen!

Når Ole Ellefsæter hadde gått i mål og vunnet 5-mila i Kollen, Pål Tyldum hadde vunnet Flyktningrennet, fra Gäddede til Norli for 6.gang, Maier hadde funnet igjen armen han hadde kastet i nordre sving, da det var en runde igjen av 10.000 meteren under VM på Bislett, Ajax hadde vunnet serievinner-cupen, og pappa hadde byttet ut skinnlua med blankskjerm-lua. Da var det noe i emning. Våren hadde så smått begynt å melde sin ankomst på Suln da.

Langs kysten er de sikreste vårtegn å finne i og langs med fjæra, naturlig nok.

Hva som er sikreste tegnet oppi dalene vet jeg ikke. Muligens at påskeharen har begynt å hekke? Fylte påskeegg er ikke å forakte...

«Den 12. mars skal Tjelden være på kvart et skag, og skreia på kvart et me

Dette ordtaket hørte jeg mange ganger da jeg var liten guttunge. Pappa brukte å si til meg når den datoen var kommet;

«Du må gå ned i fjæra å sjå etter tjeld'n». Om det var den 12. mars jeg fikk øye på tjelden, er jeg ikke helt sikker på. Uansett, det var et sikkert tegn på at våren var i anmarsj.

Når så grågåsa kom flaksende over Føllengsnakkan, og stormåkene hadde begynt å reire på Tvellegskjæra eller på Lomsøya, da kunne våren mer eller mindre erklæres for åpna. Vel ei vekkas tid seinere, var det å ta høn-båten og ro for å se etter om stormåkene hadde lagt egg. Det var litt prestisje i å finne det første egget fra en stormåke om våren. For ikke å snakke om gåsegg.

Et vårtegn som ganske sikkert gjaldt bare meg, og som jeg ikke var overveldes glad for, var at mamma fant fram kalosjene mine. De var de styggeste fot-buandene som Viking gummivarefabrikk noen gang hadde laget!

De var så stygge at det svei innpå øyestenene hvis jeg var så uheldig å se ned på skankene mine! Den som hadde designet disse museumsgjenstandene måtte ha hatt langt fremskreden grå stær, muligens med et lite stenk av grønt.

Kalosjene egnet seg overhodet ikke som sjekketriks heller. Jentungene holdt på æ flir seg i hjel når jeg kom vandrende i skaberakket!

Til slutt vart æ så prega av å gå rundt med de fotbunadene. Jeg holdt på å gå inn i en dyp depresjon. Fant ut at jeg måtte ta affære, før jeg havna innpå «Kvitgålan.» Jeg tok høn-båten, rodd ned med Skjøttholmen. Der senket jeg kalosjene i sjøen.

Mamma hadde vanskelig for å finne ord for det jeg hadde gjort! Det hadde i grunnen jeg også. Vart vel det de kaller mållaus.

Det hører med til historien at jeg måtte fiske opp kalosjene. Utstyrt med svensk-pilken hans pappa vart det fast kalosje... etter flerfoldige forsøk.

Et typisk vårtegn, som for det meste var på fiskeværene, var lukten av tjæra.

Da skulle kallene tjærebre færingene sine som var dratt opp utover været. Den lukta er helt borte nå. Nå er det ikke en eneste kall i blankskjærm-lue å se som står der og stryk kosten med tjære på, langs sia på færingen sin.

Hvis jeg nå en sjelden gang kjenner lukta av tjære, blir jeg nesten knusktørr i halsen, og blank på øynene. Minnene om den tiden tjære-lukta kjentes over hele Suln kommer tydelig frem. Ut i april var det også tid for vår-pussen på fiskerbåtene.

Da var det omtrent kø for å få dratt dem opp på slipen hans Jostein og Tormod Jøstensen. Skutesida og dekket skulle smøres med god gammeldags Owatrol, og det som var under sjølinja, med rød eller grønn bunnsmurning, fra Jotun malingfabrikk vel og merke. Her skulle det brukes kvalitets-maling som skulle vare til neste vår-puss. Noe annet var ikke et tema.

Jeg husker en «vår-puss» spesielt godt. Bestefar skulle male høn-båten grå.

Båten var dradd på land i Sørsskagkjeila. Jeg satt og så på helt til han var ferdig med arbeidet. Høn-båten var strøken! Etter å ha satt fra seg kost og maling innpå sjåen, gikk bestefar opp. I etterpåklokskapens lys, burde jeg også gjort det.

Helt fra først gangen jeg fikk holde i en malerkost, og dyppe den i en malingboks, var det noe som «fenget meg» umiddelbart. Denne aprildagen fenget det meg i overkant mye, skulle det vise seg. Det formelig klødde i fingrene til å åpne boksen med maling og stikke kosten nedi! Jeg sto der og spekulerte på hva jeg skulle male, ikke om det var noe som noen trengte å male.

Innpå sjåen lå det en god del tauverk, og tilhørende store røde garn-blåser. Valget falt på siste kategori. Så jeg skred til verket, full av arbeidslyst. I ettertid fikk jeg høre at noen mente jeg skulle ha brukt arbeidslysten min på et annet «verk».

Jeg kan ikke minnes at jeg hverken, før eller siden, har hatt et så lystbetont arbeid!

Jeg formelig kvitret der jeg satt på hoggestabben og mala garn-blåsene grå. Dette var før maskerings-tapen kom på markedet, og det bar da også arbeidet mitt preg av.

Det va mye grått nylon-tau, og inni i en nymalt kjeldress stod det en liten kar, og var stolt over «maleriet» sitt! Uansett om han Osvald har hatt maskeringstape på Bua, så hadde ikke jeg visst hva det hadde vært. Og arbeidet mitt hadde blitt sånn som det ble lell. Viss dere skjønner hva jeg mener...

Det hører med til historien at verken pappa eller bestefar var direkte begeistret over verket mitt. Jeg mener bestemt å huske at mamma heller ikke var så overveldes glad over å få se meg i en (i utgangspunktet) brun kjeledress med ikke-matchende grå striper. Da hun fikk se meg stå i kjøkkendøra som et fargekart fra Jotun, kom hun med noen velvalgte ord; «Du gjær mæ fårått me' derre påfoinnan din!» Hun var kanskje inne på noe der, moder'n.

De hadde sitt å slite med Jenny og Ulmar senior da jeg vokste opp. Livet ble mer levelig fer dem etter jeg ble konfirmert - forresten, tror jeg sier etter jeg ble gift.

Det var i og for seg et lite under at jeg ble gift, men det er en helt annen historie.