Det er snart sankthansaften. Da jeg vokste opp var det ensbetydende med brenning av bål.

De siste årene er dette blitt forbudt på grunn av brannfaren.

Da jeg vokste opp, var ikke brannfaren i forbindelse med et sankthans-bål et tema.

Sant-Hans bålet som vi lagde var verdens største...på Suln.

Vi begynte i god tid å samle på alt som var brennbart.

Gamle feskkassa, feskhatta, færenga, tværr-skåttrenga, russiblåsa, store stokka, alt av rakved og andre ting som det var en liten mulighet til å få fyr på.

Kaillan som hadde dradd færengan sin på land for å tjærrabre dem, var livredd for at de skulle havne på bålet.

Hønbåten ble brukt som frakteskute.

For å få fyr på bålet gikk det med en fem-liters kanne med bensin. Ingen tok sjanser på at det bare ble et glødende bål. Låggan stod rett te himmels umiddelbart.

Sankthansaften fikk vi være ute så lenge vi ville. Det ble garantert overholdt!

På Suln var det en litt «rar» tradisjon som vi hadde.

«Vi skoil gjærra gali». I utgangspunktet skulle det ment å være som såkalte rampestreker. Av og til tok vi det «litt videre», for å si det på den måten. En Sant-Hansa aften sperret vi veien ved Rævbrua. Tomme sildtynna, palla, notlin, feskkassa og andre store ting.

Dette var før bompengenes tid.

Ellers for vi rundt på øya og gjorde ting som var mer eller mindre lovlig.

Det var en, navn er vel unødvendig å nevne, som gjorde noe som i dag ville ført til anmeldelse, og sannsynligvis en klekkelig bot.

Arne og Helga Husvika hadde en hage som var full av fine blomster. De hadde hadde gjort seg veldig flid med beplantningen. Jeg tenker da fortrinnsvis på planter.

Ulmar junior rev opp alt som lignet på blomster og alt annet som var «grønt».

Dette var «ætti middjnatta», og Arne og Helga lå og sov, og var helt uvitende om at en tornado hatt slått ned i haggan.

Hadde ikke tid til å studere (hær)verket mitt, og løp fra åstedet så fort jeg kunne. Ryktet om hvem som hadde stått for udåden spredde mye raskere en sankthans-bålet på Vassøy-haugen som gikk opp i røyk.

Dagen etter stod Arne Husvika i kjøkkendøra. Han var ikke plagsomt blid. Dette var en søndag, så mamma og pappa var hjemme. Han sa i klare ordlag hva han mente om sønn i huset, og ikke minst hva han hadde funnet på.

Jeg husker pappa ble strammere og strammere i ansiktet. Ved slutten av Arnes tirader var han uten en eneste rynke i sitt brunbarkede ansikt.

Jeg satt på ved Respatexbordet og var så redd at æ holdt på å pess mæ ut!

Her kunne jeg ventet meg litt av hvert etter at Arne hadde utbasunert sine velvalgte ord og gått hjem til Helga... kjærrenga altså.

«Ris på blanke messingen» er det noe som heter, eller juleng som det ble kalt på Suln. Det er ganske oppskrytt. Sånn er det med den saken!

I tillegg fikk jeg såkalt innetjeneste i to uker, som blant annet bestod av å vaske kopper. Du lær itj før du kjænni det på kroppen! Livet kan være ubarmhjertig gitt.

Det ble ikke opprettet straffesak vedrørende raseringen av rorordentredon(eller hva det nå heter) i haggan te Helga og Arne. Det ble inngått forlik.

Helga og Arne fikk ei bøtt saltsei av pappa.

Alt var ikke bedre før, men noe var helt klart annerledes.