Hvis jeg husker rett, ble det i 1970 startet opp arbeid med nytt vannverk på Suln. Før den tid fikk de fleste husstandene vatn til daglig bruk fra teit-tja(taket). Under nedløpet fra takrenna stod det en fustasi. Jeg husker vi hadde en vasskommi under bislaget, der det var en inspeksjons-luke.

Hadde det vært lang tid med søvæsst og regn, var det ikke uvanlig at pappa måtte skru opp tappekranen, slik at det ikke rant over. Storparten av husa på Suln var brattrøsta, slik at regnet ikke blåste over mønet. Husa stod med gavlveggene vendt nord-sør, slik at den ene siden av takflata var vendt mot vest. Når det kom mye regn, var det stort sett med vind fra vest sør-vest. Hvis det var sterk vind, blåst regnet over mønet på funkishusa på grunn av at disse var veldig lite røsta.

Ellers så hadde enkelte husstander brønn. Det var også to «spreng» som vi kalte det på øya. Et utpå været, ikke så langt fra huset hass Johan Olausa, det andre rett nedfor Litjbakkan ved huset hass Ole Gårn. Det var en liten overbygd brønn av betong, med en stor tappekran. Dit kom kjærrengan og fylte opp bøttene sine, hengte dem på bøl-treet, og traska hjem igjen. Det ble noen vendinger gjennom årenes løp, for å si det sånn.

Det var sikkert spor etter diverse bakterier vannet på Suln på '60-tallet. Hadde vår tids Mattilsynet kommet og tatt prøver, så hadde de garantert funnet sjit fra stormåsin og grågåsa. Sikkert etter andre arter også som var svømmedyktig.

I dag hadde sikkert Mattilsynet stengt alle vasskranene på Suln umiddelbart. Uansett, vi drakk til vi ble utørst, og mot alle odds så vokste vi opp, vi gjorde det gitt. Forresten så tror jeg E Coli-bakterien ikke var oppfunnet på Suln på den tida. Og var de det, så sjeit vi i det.

Anbudet hadde gått til entreprenøren Bændek(Bendik)& Jorleif. Underentreprenør var Albin Thomsen med grønntraktoren sin. Bændek med dynamittkubben(e), Jorleif med sluskbåra og anleggspaden sin. Hva de het til etternavn, har jeg ikke den dag i dag fått klarhet i. De var fra en eller annen provinsen på Fast-Frøya, men det var ikke deres skyld. Livet kan være ubarmhjertig... Bændek var kjent for å bruke store salver med dynamitt...tildels altfor store. Han brukte desto mindre dekning. Det ble stort sett brukt gummimatter, gamle lastebil eller traktordekk til dekning.

Jeg hadde en onkel som bodde innpå Strangøya. Der skulle Bændek fyre av ei salve. Han hadde feilberegnet avstanden til væstervæggen, ikke minst hvor stor salve han skulle bruke. Etter varslingsignalet; «Varsku her, fyr va det hær», brente han av salven, så deler av væstervæggen flyttet seg en meter nærmere Inner-Føllengen. Var visst også et par lampetter som ikke hadde lyst til å henge på væstervæggen lenger. Til alt hell var det ingen som var i stua. Muligens tenkte Bændek som så; «Det gjelder å sprenge grenser. Den som intet våger intet, vinner»!

På '60-tallet var det et ungdomshus som lå innpå Vassøya, rett at-med Føggeltjønna. Det hendte at Jorleif tok seg en tur dit når det var fest, i ungdomshuset vel og merke. Av og til ble tatt inn litt for mye gjærholdig drikke (av opptil flere), som kan gi seg utsalg i så mangt. Spesielt å ta den korteste veien mellom to punkter. Styringsfarten kunne heller være dårlig. Mulig det var sånn det ikke helt ukjente uttrykket: «Ett skritt frem og to tilbake» oppstod(?)...

Da var det en som kom på at den godeste Jorleif hadde en sluskbåre. Den ble hentet, Jorleif ble lagt oppi, bardunert etter gjeldene regler, og kjørt mer eller mindre uvitende hjem til herberget sitt.

Bygging av nytt vannverk medførte at det gikk med mye sand. Støpearbeid, gravearbeid, store rør som måtte dekkes til, samt en god del andre prosjekt det trengtes sand til. På Suln var det stort sett skjellsand, og sand måtte hentes på Frøya. Johan Gaustad fra Titran hadde en fraktbåt som het Massfjord. Vi kalte den bare for "sandbåten".

På 60-tallet var det bare en traktor på Suln. Den tilhørte Albin Thomsen. Hvilket merke det var husker jeg ikke, men den var grønn. Marsjfarten var heller dårlig, for å si det sånn. Det gikk an å gå i fra den. Under anleggsperioden av vannverket kom det en traktor til på øya. Hvis jeg ikke husker feil, var det en blå Massey Ferguson. Den måtte vi springe ganske fort for å holde tritt med. Disse kjørte sanden som Massfjord losset av på kaia, og dit det var behov for den. Hver gang sandbåten kom utover, var vi nedpå kaia. Det var interessant å se på at sanden ble grabbet opp fra lasterommet, og losset opp i traktor-hengeren.

Kanskje enda mer spennende (og ulovlig) var det "å reinn ætti traktorn", når den kjørte oppover langkaia med hengeren full av sand. Det vil si grønntraktoren hass Albin gikk vi etter, og satte oss like godt oppi sandhaugen. Hvor mange ganger Albin måtte snu seg å kauke at vi måtte komme oss ned av hengeren i løpet av de utallige ganger han kjørt oppover Langkaia, skal være usagt. Vi hørte etter i et minutt, på "snille dager" opptil to. Så tok spenningen over, og vi satt oppå sandhaugen igjen.

Det var enda et kjøretøy vi brukte å "reinn ætti". Sønnen til Johan Gaustad, Rune, pleide å ha med seg mopeden utover. I ledige stunder, når han ikke stod nede i lasterommet og bukserte sand-grabben på rett plass, var han på land og kjørte på vidunderet sitt. I hvert fall så vi på det...som et vidunder. De fleste av oss hadde aldri sett en moped før. Dette var intet mindre enn en verdensbegivenhet på Suln! Lukten av eksos (selv om den ikke var direkte eksotisk) fra mopeden, var på en måte «god». Mye mer behagelig en solar'n som gikk opp i røyk gjennom skorsteinen på «Tunfisk», båten hass pappa.

Et stykk moped med en hale av Sulværenga etter seg. Vel og merke ongan. Det var sikkert litt av et syn. Kan aldri huske at Albin(i)us smætta tå sæ tretofflan og heiv seg med på leken. Det skulle tatt seg ut.

Pumpehuset ble bygd oppå Sulshaugen, ikke så langt fra fyret. En stor rund betong koloss. Dit skulle vannet pumpes opp fra et «basseng» på Føllingen og ei tjøynn på Strangøya. Røret og trøkket hass Kalottar ble sikkert bedre etter at han fikk vann fra Sulshaugen. Og jeg er helt sikker på at Anna Vassøya ble glad, for hun slapp å gå med bøltreet sitt bort til «sprenge» hver dag. Det holdt på å bli en alvorlig ulykke når «blå-traktorn» skulle kjøre et sand-lass opp til pumpestasjon på Sulshaugen. Det var ikke vei oppover. Man kan trygt kalle det en Berg og dalbane. Den gikk på oversiden av Sykestua. På vei ned fra Sulshaugen sviktet bremsene, og traktoren falt flere meter ned i den tørrlagte brønnen til Sykestua. Hadde ikke sjåføren(jeg mener å huske det var Bjørnar Albertsen) hoppet av traktoren under fart, hadde han etter all sannsynlighet mistet livet. Jeg husker det var skremmende å se «blå-traktorn» lå i bunnen av brønnen.

Vi drev med «en fare-for-liv-og-lemmer- lek» når «vasskommin» oppå Sulshaugen var ferdig bygd. Armeringsjern som ble brukt i betongen, stakk cirka en halv meter ut av den runde veggen(e). Disse brukte vi som «klatrestativ». Høyden på betongkolossen var omtrent fem meter. Ingen av oss våget å klatre helt til topps, men sånn omtrent halvveis var ganske vanlig. Falt du ned, kunne man i verste fall bli spiddet, og livet ville henge i en tynn tråd, rettere sagt et armeringsjern. Et annet scenario kunne bli at Skrotum, (på godt trøndersk kalt tas…) ble hengende igjen på et armeringsjern to meter over hodet på deg.

En skjebne nesten verre enn døden. Hvis så hadde skjedd, så ville etter all sannsynlighet vedkommende få et lukrativt tilbud fra Sølvguttene med gullstrupene umiddelbart.

Så vidt jeg minnes ble alle forplantningsdyktige, ingen av oss sopraner.