I skrivende stund som det heter, er årets julekveld historie. I dag er det de kaller «Den store byttedagen». Det eneste jeg skal bytte i dag er oinnerbuksa mi... Boxershorts heter det visst nå. Må legge til at jeg bytter oinnerbukse oftere enn hver 3. juledag... Men nok om det.
De fleste barn har en julaften de husker ekstra godt, kanskje mest på grunn av en gave de hadde ønsket seg lenge. Sånn var det for undertegnede også.
Men i tillegg var det et tv-program jeg som jeg ikke har glemt, og at dette programmet måtte pappa se på julaftan. Tante Pose var det ikke så nøye med. Vi går ombord, het programmet med «landhøvdingen» Erik Bye som programleder. Kanskje den mest betydningsfull personligheten Norsk Rikskringkasting noen gang har hatt. En mer folkelig programleder, med ekstra omsorg for de hadde det vondt og tungt i vårt samfunn, har man sjelden sett.
Vi går om bord var i første rekke et program om sjøfolk og deres familier. På '60-tallet var det ikke så vanlig med direktesendte programmer i Fjernsynet. Vi går ombord, var et av det første programmet som ble sendt på direkten fra Universitets Aula i Oslo. Når Erik Bye og Det Norske Sjømannskor sang Skomværvalsen, som startet med den karakteristiske klangen av den gammel skipsklokken, måtte det være stille i stua på Kjegla.
Julaften 1968, (at jeg husker årstallet så godt skal jeg komme tilbake til) var frøyværingen Målfrid Holm og hennes 4 barn invitert til å delta i programmet. Bakgrunnen for dette, var at det hver julaften ble utdelt noe som het Ulabrand-prisen. Prisen ble tildelt til noen som bodde langs kysten, og som hadde utmerket seg på en eller annen måte. Målfrid Holm ble enke i ung alder, og ble alene med 4 barn. Harald 10, og Edmund på 7, måtte da begynne å ro fiske for å livberge familien. Erik Bye var en kjempe, bokstavelig talt. Målfrid var liten av vekst, og Erik Bye måtte bøye seg ned med mikrofonen når hun skulle snakke. Ulabrand statuetten var så stor og tung at Målfrid ikke klarte å bære den, så Harald måtte ta imot den på vegne av familien. Det var «rart» å høre at noe snakker kav frøyværeng i fjernsynet. Jeg tror Erik Bye sluttet å gå ombord helt i begynnelsen av '70-tallet. Han gikk vel mer eller mindre i land...
Så var det dette med årstall. Av en eller annen merkelig grunn, så husker jeg bestemte årstall på grunn av forskjellig sports-hendelser. Spesielt skøyter, langrenn, hopp og fotball. Den største av mine sportshelter var Fred Anton Maier. Han var «større» enn pappa, Odd Iversen, Gjermund Eggen, sheriff Matt Dillon i Kruttrøyk, og Gud til sammen, og i den rekkefølgen.
I det herrens år 1968, ble Fred Anton Maier europamester, verdensmester, OL-gull på 5000 meter, og sølvmedalje på den dobbelte distansen. Under EM på Bislett satte han verdensrekord på tier'n, med tiden 15.20 og noen små. Langtidshukommelsen min er kanskje litt over gjennomsnittet, men 10 og 100-deler på tier'n blir mer for de viderekommende.
Så jeg er helt sikker på at Erik Bye intervjuet familien Holm på Fjernsynet i det herrens år 1968. Den samme julaften som Erik Bye gikk ombord, fikk jeg en julegave som jeg hadde ønsket meg «i årevis», et par skøyter, «Langløpera», som vi kalte dem.
Før Jul det året hadde det vært nesten 2 uker med austavind og spikarkalli. Den sist vækka før julaftan frøys æppelkassin som va lagra på nolloftet Ja itj kassin, mæn æplan oppi. Kassin va kjøpt ombord æpelbåtn som kom åt Suln, som regel i sluttn tå novembern. Det hadde lagt seg skikkelig stålis på Sjøtjeinna.
Isen var om mulig enda glattere en rekord-isen på Bislett Stadion.
«Langløperan» vart straupa så hardt fast åt bæksæmskon, at æ fekk itj tebake følelsen i skankan fer langt utpå natta. Og da fekk æ følels i dæm te gangs! Det va einda vær fer dæm som brukt stævli. Ja, itj om natta ...
Første juledag var vanligvis en dag som vi skulle holde oss innendørs, og bare være snill og grei...i finklean, heile da'n! Hvis det da ikke var nok snø til at vi kunne bruke skian eller sjæisan. Og i dette herrens år 1968 var det rekordforhold på Sjøtjeinna. Opplevelsen av å ha på seg Langløperan første gang var en utafor-mæ-sjøl-opplevelse (eller hva det nå heter).
Plutselig var jeg Fred Anton Maier i par med Edouard Matusevitsj på 10000 meteren i EM på Bislett. Maier(altså jeg), skulle slå Matusevitsj med17 sekunder for å bli mester. Da det var en runde igjen hadde jeg(eller Maier) tatt inn 16,8 sekunder. På 60-tallet var det helt vanlig at alle løperne, ikke samtidig altså, kastet den ene armen når det var bare en runde igjen på 5 eller 10000 meteren. Så vidt meg bekjent fant alle løperne høyrehånda si de hadde kastet i Nordre Sving på Bislett. Jeg kastet også den ene armen når det var en runde igjen, og i mål hadde jeg(eller Maier da) slått russeren med 17,2 sekunder, satt ny verdensrekord og blitt europamester.
Det var ikke bestandig jeg var Maier. Hvis noen hadde fått på seg Langløperan før meg, var han Maier, og jeg Kees Verkerk eller Ard Schenk. Var jeg riktig sen med å få straupa fast sjeisan, kunne jeg risikere å bli Magne Thomassen, Per Willy(«Betong») Guttormsen,Jan Bols eller Eddy Verheijen. Men jeg kan aldri huske at jeg ble forvandlet til Alesandr Tsjekulajev, Valery Lavrusjkin, Peter Nottet, eller Ingar Bollerud. Som det går frem av navnet var han norsk... Så vidt jeg minnes var det ingen av veitjongan som ville være Svetlana Dampskipskaia heller.
Hvis det var nok snø til å gå på ski var det lov å komme ut i Guds frie natur. Jeg husker spesiell en jul det hadde snødd mye natt til 1. juledag. Det var som å våkne opp til en ny julaftan.
Før det ble ordentlig lyst, var det å legge i vei mot Tenghaugen,der vi hadde hoppbakken vår. Skian var smurt med talglys, så skian hadde utmerket glid både forover og bakover. Man kunne trygt si at de var bakglatt, attaglatt som vi sa. Fluorpulver var ikke vanlig på '60-tallet. Ikke i tannkremen heller så vidt jeg kan huske. Så var det å lage til et spretthopp, kjøre opp spor i ovarennet og trampe til unnarennet. Etterpå var det klart for VM i hopp, liten bakke. Veldig liten bakke.
De beste norske, Engan, Wirkola, Grini, skulle konkurrere mot Jiri Raska, Dieter Neuendorf, Reinhold Bachler, og de Øst-Tyske «krafthopperne», og en finne ved det utrolig flotte navnet Veikko Kankonen.
Rennet var i grunn avgjort etter at Wirkola hadde landet på sletta i sitt første hopp.
Å hoppe etter Wirkola var ikke lett!
Vi byttet på å være Wirkola, alt etter hvem som sa først at de skulle være Wirkola. Engan var andrevalget, og Grini kunne til nød å gå an. Kan aldri huske at noen ville være Reinhold Bachler... Verdensmester ble gullgutten fra Alta, Wirkola altså, noe annet ville være intet annet enn en sensasjon. Han satte bakkerekord i hvert eneste renn oppi Tenghaugen. Og dette var lenge før en svenske, Bokløv het han visst, hadde funnet ut at det gikk an «å fly» lengre med hoppskiene sprikende. V-stilen ble den kalt. Svensken såg ut som ein Eabossi som landa på våjen, neafer Mælkernakkan Det va så støgtt å sjå på at det svei innpå auan! Engan eller Wirkola var aldri i nærheten av å sprike med skiene! Skiene satt klistret sammen, og tuppene var bare noe få centimeter fra ansiktet.. Hopp til 3x20 i stil i (nesten) hvert eneste hopp, og et fjellstøtt Telemark-nedslag. Stilrent i særklasse!
Mellomjula, eller mællom hæljin som pappa sa, handlet i grunn om to ting; Jultrefæstan og julsælskapan. Juletrefestene gledet jeg meg til. Den siste kategorien derimot...ikke fullt så mye. Det var familiefest, ungdomsfest(den i Kapellet), barnefest, og det som kaltes for Våkenatt på Nyttårsaften. Og ble det i minste laget, kunne man alltids få med seg 2-3 fester i Misjonshuset.
Den som var minst artig var den på Nyttårsaften.
Klokka gikk utrolig sent mellom klokka 11 og 12 den kvelden. Grunnen til at klokka gikk så sent, var sannsynligvis at det skulle skje noe rundt midnatt den kvelden. De fleste juleselskapene startet 3. juledag, og holdt på til et stykke utpå Nyåret.
Når jeg var «liten», noe jeg fortsatt er, var det Barnefesten i Kapellet 4. juledag som jeg gledet meg mest til.
Da fikk vi pakker av en eldgammel, skrøpelig nisse, som sa «Ho-Ho», og spurte om jeg hadde vært snill gutt i året som hadde gått(?) Det va dein rættin hain sport! Når jeg ble litt eldre var det Ungdomsfesten som var tingen. Det er ikke den ungdomsfesten i ungdomshuset snakker om. Der var det ikke juletre... Rettere sagt så var det en fin blanding av framvækstrenga, kailla og gammelkailla. Kjærrengan var helt klart i mindretall.
Årsaken kunne være at de holdt hus på kjøkkenet, og holdt på fylle opp matfatene med Skoffkak, Tåskakak, Fyrstekkak(som jeg sa),Jul-kak med egg og ansjos på, og aill sju sortan.
Det store etegildet ble holdt etter at vi hadde gått rundt du grønne glitrende tre, og før den god gammeldagse spørrekonkurransen begynte.
Nå har noe fått det for seg at det heter ikke det lenger. Nå er visstnok Quiz det heter. Å vinne spørrekonkurransen var prestisje-tynget.
Etter at vi var ferdig med å synge Jeg er så glad hver julekveld og Mitt hjerte alltid vanker(og 15-20 sanger til ), ble det satt frem 6-7 bord. Stoler også, ellers så hadde det sett ganske komisk ut. Kunne ikke ta riktig alt på stående fot heller. Eller er det på strak arm det heter?...Ja,ja, itj så farlig det no da.
Når man skulle finne et bord å sette seg ved, var det veldig viktig å ha en godt utviklet side-syn, helst over 180 grader. Det optimale hadde vært 360. Da var det om å gjøre å få plass ved samme bord som de mer opplyste, for å si det sånn. Helst sammen med noe som var, eller var på vei til å bli medlem i Mensa-klubben.
Undertegnende har ingen spesiell kjennskap til den klubben, har bare hørt om fenomenet. Men kunnskapsnivået var over middels på Ungdomsfestene i Kapellet «Mællom hæljin». Og Skoffkaka va go'!
En annen ungdomsfest den 2.juledag ble holdt i et annet hus, innpå Vassøya, rett ved Føggeltjeinna. Og da var det store sjanser for at spiss-skon var gjænnomblaut...for enkelte. Det var lite gang rundt juletreet, for å si det sånn, men stemning var upåklagelig. Det ble i grunn sunget lite tradisjonelle julesanger på disse festene. Sjømanns-jul på Hawaii var vel den nærmeste som kom den kategorien. Festen varte som regel langt over tillat åpningstid, som vedtektene tilsa for slike tilstelninger
For å komme til ungdomshuset på Sula på man forsere 2 små bruer. Enkelte ganger kunne det bli litt av en seilas. Ræv-brua og Vassøy-brua, kanskje ikke helt på lengde med Golden Gate brigde, hengebrua over San Fransisco bukta, men dog, det var sjø under dem. Når mann var iført spiss-sko, det var blankis, og det blåste liten søvvæst storm, som kom inn fra styrbord side(på vei til festen) over Rævbrua, var det ekstremsport å komme seg over.
Over Vassøybrua var det litt lettere, da fikk man vinden inn på «låringa»(nesten rett bakfra). Turen tilbake fra ungdomshuset var om mulig enda verre. Det skyldes i all hovedsak at noen, ganske mange faktisk, hadde tatt inn i væl laget tå nåkka dæm fekk haupin da'n ætti. Søvæsst storm, blankis, forsering av 2 bruer på svarte natta og inntak av gjærholdig drikke, var i grunn en dårlig kombinasjon. Men så vidt meg bekjent var det ingen som forliste. I hvert fall mottok ikke
Ørlandet Radio noen SOS-melding om at noen var i ferd med å synke. For øvrig så er SOS en forkortelse for Save Our Souls (Ship) Ikke nødvendig å kunne, men greit å vite.
Julsælskapa begynte som regel 2. eller 3. juledag. Og det var så og si hver kveld, enten på Kjegla, naboer, eller hos noen som jeg ikke var klar over jeg var i slekt med. Jeg kunne styre meg litt for disse julsælskapa. I hvert fall ætti vi va ferdig med å eta de 7 sortan og 2-3 sorta skoffkak. Kjærrengan snakket stort sett om hvor heldig de hadde vært med julbaksten. Håle i smultrengan ha vesst aller vorri så luftig som i år. Var jeg riktig uheldig, så var det opptil flere veitjonga der også. Alle vet jo hva veitjongan leker seg mest med. Ganske riktig...dukker. For å si det sånn, jeg har aldri lekt meg med dukker.
Da var det litt mer interessant å høre på hva kaillan snakket om. På den tida var det aldri snakk om å gå roint nova for å ta seg en blås. Det skulle tatt seg ut! Når 5-6 kailla ha fyrt opp Karvablan sin, så det ut som om havskodda hadde kommet inn i stua. Det va så vidt det gjekk an å sjå maleriet tån Jesus som hång på korset på væstervæggen oppå Kjegla. Kaillan snakket for det meste om fisket. Hvordan det hadde vært, hvordan det var, og hvordan det kom til å bli. Og selvsagt været. Enhver feskar med respekt for seg selv, hadde en eller flere kommentarer om været. For øvrig så hadde ikke Ekstrem-været kommet på moten enda.
På Suln var det av en eller annen grunn stor interesse for skøyteløp, både hos gammel og ung. Nyttårsløpene på Bislett ble hvert år arrangert 3. og 4. januar. Dette var nesten om et mini EM å regne, på grunn av at tier'n var bytte ut med 3000 meteren Det store spørsmålet var om Maier også i år kom til å sette ny verdensrekord på 5000 meteren. Han gjorde som regel det Maier...satte verdensrekorder på de lengste distansene.
Når jeg tenker etter, noe jeg skulle ha gjort før, så var det i grunn ganske godt å være gutonji på Suln mellom hæljin på '60-tallet.
Fortsatt løkk me Jula!