Da jeg fikk forespørsel fra Frøya.no om å reflektere rundt påske og påskeminner, så dukket havet og tjelden opp med en gang. Spoven også; spoven med sine melankolske triller, og svarttrosten som synger fra tretoppene i skumringen.

Jeg er glad i fugler, særlig de som låter litt forsiktig og undrende, nesten litt trist, som for eksempel den som kalles heilo. Den sitter ofte alene på myra og speider, men jeg tror ikke den er ensom. Kanskje den samler alt den har av mot og tar en for laget?

Sånn liker jeg å tenke når jeg går på tur; jeg konstruerer egne sannheter og skaper min egen verden.

Jeg er svak for melankoli, og trives best i fjæra når det er påske. Resten av året også, forresten. Jeg kunne aldri ha bodd i skogen eller på fjellet, selv om jeg søker dit av og til.

Det er havet som er hjemme. Bade i sjøen, båtliv, padleturer og strandhogg, det finnes ikke noe som gir meg mer glede enn akkurat det. Når jeg setter meg i kajakken så legger jeg igjen alle bekymringer på land.

I dag snakket jeg med en kollega av meg. Han er fra Ukraina, og han er der borte nå. Det var godt å høre stemmen hans, og vi ga hverandre en klem per telefon.

Ytterst i havet, der vil æ bo

sammen med feska og føggel

hit lengte sjela og her finn æ ro

her trives ittj nips eller juggel.

Øya e ekte og havet gir svar

svaberget ligg der og friste

kom mæ i møte når du e klar

æ e din vænn te det siste.

Havet det glitre og kviskre te mæ

kom hit med alt du vil sei

æ ska for alltid pass på dæ æ

løkta mi vise dæ vei.

Tvile du på kårr hænn du ska ro

lætt auan på løkta få kvil

ho gir dæ kjærlighet, håp og tro

da e det ailler nå tvil.

Denne teksten skrev jeg for noen år siden, og den har min venn lært seg utenat. Han spilte gitar og sang den for meg på vaktrommet sist sommer, for jeg er så heldig at Unni Hattmyr har tonesatt den.

Det var rørende, og sett i lys av hvordan situasjonen er nå så ble opplevelsen om mulig enda sterkere. Jeg gleder meg til vi en vakker dag kan gi hverandre en klem igjen.

Vi er kanskje sånn vi mennesker; når vi kjenner noen, eller når våre naboland blir angrepet, så rammes vi hardere selv også. Det kryper så nært, og blir mer håndfast. Det er krig flere steder i verden, langt unna oss, og flyktninger i massevis, men jeg skyver det litt unna. Det er for uvirkelig, så jeg klarer ikke å ta det innover meg.

Men jeg vil jo at alle skal få den samme muligheten.

Han som jeg er så heldig å kjenne har sendt familien sin til Norge. Selv måtte han bli igjen og forsvare landet sitt. Disse menneskene har sikkert helt andre tanker i hodet enn påskeegg, kvikklunsj, appelsiner og påskekrim.

Jeg har forresten aldri skjønt sammenhengen mellom påske og krim. Jeg elsker å lese, men har aldri lest ei krimbok.

Når jeg åpner VG eller Dagbladet får jeg nok av sånne saker. Jeg leser ikke avisene i spenning, sånn som man gjør med krimbøker, for i dagens Europa opererer man med kjent gjerningsmann.

Alle vet jo det.

Så derfor; de bekymringene som JEG legger igjen når jeg padler til nærmeste holme, de blir små i den store sammenhengen.

Jeg løfter blikket, og legger merke til havørna som svever over meg på himmelen. Vi bor alle under den samme himmel, tenker jeg, men ikke alle er fri som fuglen.