Reisebrev skrevet av Marit Lian Skalmerås og Heidi Fugelsøy, diakonmedarbeidere på Frøya og Hitra:
Da har vi kommet oss trygt heim. På litt over et døgns reising har vi forflyttet oss fra sør i Afrika til Hitra og Frøya. Litt surrealistisk å tenke på. To forskjellige verdener på to dager.
Å få komme heim til et stort, varmt hus, med vann og strøm og mat er noe vi nok vil sette større pris på framover.
Malawi er Afrikas tredje fattigste land. Det er under 10 % som har strøm og de fleste må gå langt for å hente rent vann.
Valgt ut til Afrika-reise: – En opplevelse for livet
Kjøreturen fra Værnes til Hitra og Frøya ble litt tam, når man i en uke har kjørt buss rundt i Malawi og det er folk som går langs veien, barn som leker i veikanten. Det jobbes og bæres, et par høner her, noen gjeter, et par apekatter over veien, Esel, okser som drar på vogner med lass. Biler og lastebiler fullstappet av mennesker og et yrende folkeliv enkelte steder.
Når du trodde du hadde sett det mest spesielle, dukket det stadig opp noe nytt. På veien fra Værnes til øyene så vi knapt en person etter veien. Nå skal det si at været ikke fristet heller, men kontrasten ble veldig stor. Vi sluttet etter hvert å bli overrasket over hva som dukket opp etter veien. Sterkest var når vi så små barn som gikk å bar på vann og småsøsken, og som tydelig måtte jobbe hardt allerede i ung alder med å ta seg av familie og hushold. Vi fikk også hjertet i halsen når vi så en mann i full fart på motorsykkel med et barn foran (sikkert 1 år) og et bak (sikkert 2 år) uten hjelm og klær på overkroppen.
På Frøya har vi noe som heter «Øyaprosjektet – det trengs ei hel øy for å oppdra et barn!». Her i Malawi trengs ikke et prosjekt for å få det til å fungere. Her er det vanskelig å se hvilken mor eller far som har hvilket barn. Her tar alle seg av alle, barna leker fritt og blir oppdratt og får omsorg av de som står nærmest. Her er det landsbyene sine barn, det er landsbyene som oppdrar dem. Uten å tråkke noen for mye på tærne, mener jeg (Marit) at dette ofte kan være en bedre løsning enn å henge ungdommene ut i media. Bruk ressursene vi har rundt oss, og HVERANDRE til å gi barna det de trenger.
Jeg tror jeg kan prate for flere som jobber med barn og unge at jeg gladelig hadde tatt meg en tur på plasser der ungdommene ferdes, enten det er en butikk, kjøpesenter eller endre plasser og vært der med dem om det hadde vært ønskelig og jeg hadde blitt forespurt. Jeg ville også gledelig som mamma både tatt imot den telefonen om mine barn ikke hadde hatt en fin oppførsel, samt stilt opp som mamma på de stedene ungdommen min ferdes om behovet hadde vært der. Men nok om meg.
– Vi har mye å lære av Malawierne
Vi har også sett at fattigdom kan gi konflikt og misunnelse. På noen av de uplanlagte stopp mellom prosjektene, enten det var dobesøk eller innkjøp av væske, kom det ofte barn strømmende til. Det var med noe fotballer i bilen som ble delt ut på slike plasser. Da skapte det dessverre i starten mere konflikt enn glede, for selv om det kom en gjeng på 10 barn som så ut til å komme godt over ens, ble det stort kaos når en av de fikk tak i ballen. Det viste seg at de ofte om fra flere forskjellige landsbydeler, og ballen ville jo bli med til den delen han med ballen kom fra. Vi måtte da kjapt forhøre oss om med guiden og tolken vi hadde med i bussen om hvor mange forskjellige grupper det var så alle fikk hver sin.
Men det å se at ikke all hjelp nødvendigvis er god hjelp, at fattigdom skaper misunnelse og det at om vi hjelper noen, kommer andre til å vil ha hjelp også gir oss en tankevekker. Her vil vi derfor få fram at etter turen har vi diakonene på øyene full tillit til at Kirkens Nødhjelp som er der nede klarer å se hvor og hvem vi kan hjelpe og med hva. Vi har full tillit til at pengene som samles inn av konfirmantene går til gode saker. Mange av oss hadde selvsagt lyst, når vi så hva de trengte på de forskjellige plassene bare gå og kjøpe det til dem, men vi vet at det riktige er å heller gi de pengene til kirkens nødhjelp som vet best hvor skoen trykker.
Frøyadrakter fikk ny betydning: – Kjente at tårene presset på
Å få se fattigdommen som finnes har gjort sterkt inntrykk. Det å se barn plukker opp kjeks vi mister på bakken og spiser med største glede gjør noe med hver og en av oss.
Vi er ydmyk og veldig takknemlig for alle som har bidratt til at vi fikk være med på denne turen. Takk til Hitra og Frøya Menighetsråd, Hitra og Frøya kirkekontor, Kirkens Nødhjelp og de vi har hjemme som har bidratt til at vi kan reise.
Takk til alle som har fulgt oss på denne reisen,
Marit og Heidi.