Alt var ikke bedre før, men noe var annerledes.
Jeg tenker på vintrene som var da jeg vokste opp, og slik de er nå. Da var det mer som vinteren egentlig skulle(skal) være, med frost og snø. Selvsagt var det vintre som var mild da også, med sørvest og regn, men stor sett fikk vi prøvd både «Langløperan» og skiene hver vinter. «Trur næstn det va kvitar snø og hardar is å på '60-tallet»...
Det har vært en ganske stor forandring hva alle årstidene gjelder, kanskje spesielt vintrene.
Mange er sikkert glad for at de nå stort sett er snøfattig...vinteren altså. De mener vel det er lite mening i å holde på å flytte snø, for så at den skal regne bort dagen etter. «Dæm fær kanskji frammi nåkka der»
Det var ikke helt uvanlig at det at det kunne komme snø på slutten av november, begynnelsen av desember. Når sesongens første «Tippekamp» fra England, ble sendt i slutten av november, mener jeg å huske at det var en lite snølag på marka, stort sett.
Det var noe med snø og «Tippekampen» som jeg husker spesielt godt. Snøen lå sjelden så mange dager på førjulsvinteren, men lenge nok til at vi fikk til noen snøballkriger før Sølvstrupene sang julen inn.
Enkelte ganger kom det såpass mye snø at vi fikk prøve «bjørskskian» også. Men da kunne det gå ganske lang tid før Vårherre så i nåde til meg syndige menneske, og beriket meg med snø igjen.
Jeg var veldig opptatt av snø når jeg guttunge.
Når den hadde lagt seg, hadde jeg nesten angst for at den skulle regne bort. Pappa har fortalt at jeg kunne komme inn på loftet til han midt på svarte natta, og stille følgende spørsmål; «Pappa trur du snøn kjæm bort»? For øvrig kan jeg ikke huske at at svarte ja. Det var sikkert litt psykologi i det svaret.
Tatt i betraktning at Suln omtrent lå ute i Norskehavet , var «januarin og februarin» ganske stabile vintermåneder, og ga oss både skiføre og skøyteis.
«Austavinds-kuleng og spikarkalli ei vækkas tid på januarin», la en perfekt stålis på Sjøtjeinna. Glimrende forhold for NM, EM og VM på skøyter.
«Austavinds-glære va så kaldt at Eabossin som låg i sjøn framfer Inner-føllengen, fant det best å gå oppå Mælkernakkan å sætt sæ, fer å oinngå 2. grads frostskade på stjærten».
Det var heller ikke uvanlig at det hang istapper i sjølinjen på båtene.
Hvis det da i tillegg kom snø etter «ei austavindsbøy», ble det laget snøkanter.
Det var ikke plass til indre og ytre bane, vi gikk bare innersvinger.
Ble aldri noe kluss med vekslingen, eller rettere sagt, det var aldri noen veksling.
Knut «Kupper'n» Johannesen sa en gang; «To indre og vekk me'n», om hvordan han skulle slå par-kammeraten. Den godeste «Kuppern» sa også at «sølv er nederlag»
Vi gikk runde på runde med innersvinger, «te vi vart hongri, og gjekk heim i sjømmenga
Hvem som tok innersvingen på meg husker jeg ikke helt. Mulig det er fortrengt...
Svingene kunne av og til være i krappeste laget, slik at det var vanskelig å holde snøkanten, i hvert fall for sprinterne.
Maier hadde overhodet ingen problemer med krappe svinger. Han fikk ikke opp farten skikkelig før de 4-5 siste rundene på 10000 meteren.
Hvem som var Maier kunne skifte fra dag til dag, alt etter med hvem som fikk på seg «Langløperan» først.
Når det ble mildvær og isen på Sjøtjeinna ikke holdt, hadde vi et alternativ.
Hvis «spikarkallin» hadde vart så lenge at det hadde gått tele i hovedveien, ble det «blan-is» når mildværet kom.
Da brukte vi den som skøytebane.
Gnistfokket stod rundt langløperan!
Det var et og annet sandkornet som lå oppå isen, som førte til mange feilskjær, og fall.
Pappa måtte ta en hel-renovering på skøyteeggen med «heina» etter noen turer opp og ned Litjbakkan.
Var det ikke forhold for skøyteløp i det hele tatt, laget jeg min egen skøytebane...inne.
«Æ fekk det fer mæ at treslevin hænnes mamma koin brukas som innendørs-sjeisa.
Vesst æ batt dæm stramt fast oinner skankan, så koin det lætt sæ gjærras å gli roint på balatummen på kjøkkenet.
Sværti dæ, balatummen va glatt!
Så glatt at æ dønna an i kanten Respatexbordet(æ va itj stør), og kleiv aubrunin min. Dæsken det va ondt! Blodet larsk nedover skoltn.
Æ mått ein tur oppi åt a søster Reidun, så ho fekk sætt i eit par steng. Va i groinn ganske ondet det å, sjøl om æ fekk mæ ei likselsprøyt før ho begynt med Hardangersaumen.
Når'n pappa kom heim tå sjøn, stod æ i takkeldørin neppå sjån å venta på'n, me ein gjænklistra austein, med ein halinna meter me gasbind over.
Pappa va stort sjitt rolig i di flæste sitvasjonan, i hvert faill når det ha nåkka me mæ å gjærra.
Han kom opp leideren, og vart ståan å sjå på mæ; «Æ luri mæ på om æ ska kjøp hjælm åt dæ, mæn æ e itj så sekker på om det e nå hjølp ti det hæller. Det lurt i groinn æ å på».
Blankis med vatn oppå var godt «sparskføre», av og til litt for godt.
Det var dårlig styring på «sparsken» eller «rattkjalkin» under slike forhold.
Til gjengjeld gikk det dobbelt så fort som på vanlig snøføre.
Og bremselengden var som på en utenlands lakstrailer.
For det meste så holdt vi til i Storbakkan.
«Fyrbakkan va frøketlig bratt, og va mæst fer dæm som itj ha vett te å værra rædd.
Å æ va itj født me så my vett at det va nævneværdig plagsomt.
Det va itj så frøktelig mang som ha like lite vett som mæ, så det va itj derekte trångt om plass'n oppi der.
Fyrbakkan starta rætt nefer fyrvoktarbolin, og slutta itj før vi dønna an i væstervæggen på Statsnaustet i fjærakant'n».
Vi syntes Fyrbakkan var like bratt som utforløypa i Kitzbuhel, og farten på «Rapp-sparsken» ble deretter.
«Mæn så vidt som æ hussi, så røyk det værsken leddbånn æller korsbånn». Hvis det ikke hadde vært for Statsnaustet, så hadde det blitt veldig mye isbading gjennom vinteren.
«Væstervæggen» bar etter hvert preg av at det hadde vært en del bråstopp.
Æ vil rætt ein stor takk te Fyrvesenet som va så forutsjånes at dæm bøgd Statsnaustet akkurat der!
Vi laga bestandig «sparsk-tog» oppi Storbakkan.
Satte sammen 7-8 sparker, så det minnet om et lite tog. Det var mer som et lokaltog, for å si det sånn.
Lokfører var han som stod på den bakerste sparken.
Avgangene kunne varier, alt etter hvor langt toget gled.
Hvis toget gled forbi butikken, kunne det bli forsinkelse på neste avgang. Men det går som sagt alltid alltid et tog...
Storbakkan flatet seg ut ved stua «hass Ivar Yttrea».
Det hendte, hvis det var blankis, at styringa var heller dårlig, og farten for stor, at toget sporet av, og traff «yttervæggen hass Ivar Yttrea».
«Da va vi snar te å komma oss tå sparskan, så itj kailln skoil få ti nakkstoln på oss».
Når jeg tenker godt etter, var ikke Ivar Yttrea den raskeste av «gammel-kaillan» på Suln...ikke den mest utholdende heller.
Når det var vinter og «spikarkalli», så måtte jeg kle meg deretter, «så æ itj skoill frys tå meg hælsa»!.
Da jeg var liten, var det noe som kaltes for «ulloinnerklea».
Jeg var glad i alt som hadde med vinter å gjøre, bare ikke «ulloinboksa»! Den var et sant mareritt!
«Milde Moses, Josef og Maria, kårr den klødd! Mæn dein va varm»!
Men når langløperan var reipet fast til bæksæmskon, og jeg hadde gått et par tre runder på Sjøtjeinna, var kløinga fortrengt.
De fleste av oss var ute helt til en av foreldrene våre kom å hentet oss «i sjømmenga».
Det var ikke snakk om å avslutte 10000 meteren på Sjøtjenna, eller VM i hopp oppi Tenghaugen før vi var nødt!
Den gleden vi hadde over å være innpå Sjøtjeinna eller oppi Tenghaugen, var nesten ubeskrivelig! Så vidt jeg kan minnes, var det aldri som helst uvennskap når vi holdt på «vinteridrettene» våre.
Det eneste som kunne fremkalle litt sinne, var hvis du fikk en is-ball «i sjenka» i en av de utallige snøballkrigene vi hadde ved butikken og Langkaia.
Sinnet gikk som regel over etter at du selv hadde fyret av et skudd som traff vedkommende... «i sjenka».
Det var ikke uvanlig at sjøisen la seg i det som vi kalte for Osn.
Den lå såpass lenge at den ble ganske tykk.
Når det ble mildvær, så sprakk den opp, og ble til store og små isflak.
«Sægl på isflak nerri Osn va næstn me live som innsats. Det væ itj fer dæm som va reidd fer å blaut sæ ut. «Æ va mytji blaut i oppvækstn husse æ»...
«Vi bruka ei kassafjøl frå ein feskkassi, som padlår».
Det er et Guds under at ikke noen falt uti(og druknet), der vi hoppet fra isflak til isflak.
Det vil si det var en som falt uti. Han holdt på å ta seg vann over hodet, crettere sagt sjø, men heldigvis var det såpass grunt at det gikk bra.
Jeg skal ikke gå i detalj hvem det var, «mæn dæsken kårr kaldt det va»!
Det som jeg også husker godt fra vintrene da jeg vokste opp, var når jeg kom hjem etter en lang dag på skøyter eller ski.
Når var tent opp i Tehængarn så det var godt og varmt i kjøkkenet, mamma hadde kokt kakao, det luktet ny-steikakak, og siråppen var satt fram på kjøkkenbordet, da var det i grunn helt greit av pappa hadde vært å hente meg på Sjøtjeinna...eller oppi Tenghaugen.
Det var nesten et lite varmesjokk å komme fra spikarkallin og inn i kjøkkenet. Jeg formelig kjent hvor «glorau» jeg ble i kinnene.
Lignet mest på en Rød Gravensten.
Det finnes ikke bedre sovemedisin enn å være ut «i spikarkalli» en hel dag, og å komme inn til kvelds til en glovarm Tehængar.
Etter at 4-5 «ny-steikakak med siråpp» hadde gått ned på høykant, gikk det ikke lang tid før jeg lå i senga, og drømte om at Bjørn Wirkola hadde satt bakkerekord oppi Tenghaugen...
Omsorg og varme er noe av det beste vi kan få i livet!