Når man blir litt eldre, på grensen til å bli gammel-kall, så har korttidsminnet en nedadgående kurve, veldig nedadgående, i hvert fall hos undertegnende.

Det verste er at det ikke går an å ta vare på det heller, det går i glemmeboka. Langtidsminnet fungerer ganske bra, enn så lenge.

Enkelte av mine påfunn husker jeg ganske detaljert.

Jeg ser ikke bort fra at det var flere i familien var som gjorde det.

Å si at de ble hoppende glad for mine bravader, er å dra det litt langt.

I de fleste tilfeller ble vel i grunn ikke jeg det heller, når konsekvensene ble som de ble.

Man kan trygt si at min barndom ikke var «fattig», verken på påfunn og påfølgende konsekvenser.

«Tenk før du handler», er det et ordtak som heter.

Jeg trodde det betydde at man skulle se hva det kostet før man gjorde et impulskjøp på Bua åtn Oslvald.

Jeg syntes denne tenkingen var oppskrytt.

Da jeg ble eldre prøvde jeg å tenke både før og etter, uten at disse hersens konsekvensene ble mindre av den grunn.

Nå 50-55 år etter, kan ikke si jeg er blitt vesentlig klokere. Men det kan jo tenkes at det skyldes mangel på tenking.

Som sagt, så er det er enkelte ting jeg gjorde i barndommen, mer eller mindre planlagt, som huskes ekstra godt.

Da jeg var liten, var fjæra og sjån de «lekeplassene» jeg likte best, spesielt sjån.

Innpå den var det uante muligheter for en gutonnji med godt over middels utforskertrang.

Fant jeg en malingboks og en kost, formelig klødde det fingrene, og det var så og si ensbetydende med en katastrofe, i stor eller liten skala.

Denne maling-historien er i kategorien stor...veldig stor.

På en skala fra 1-10, der 10 er verst, er denne en god tolver...muligens 13.

Jeg hadde så vidt kommet innpå sjån den dagen, da mitt godt trente katastrofe-blikk fant en boks grå-maling...og kost.

Det var en slump som var igjen etter at bestefar hadde fått det for seg at hønbåten skulle være grå.

I så og si aller sjåer på Suln, var det et avlukke, eller på godt norsk, eit dass.

Det var det på sjån vårres også, der stort sett hele slekta på far-sida kom for å laus boksa.

Og det var nettopp dass'n som skulle bli et katastrofeområde.

Her skulle jeg så absolutt ha tenkt før jeg handlet!

Jeg syntes det trengtes et strøk med maling i avlukket. Spesielt dass-ringen bar preg av slitasje.

Her hadde sikkert noen sittet å fundert over livets harde realiteter, treg mage for eksempel.

Men sjit i det, den skulle bli som ny etter jeg var ferdig med arbeidet mitt. Som sagt så gjort.

Jeg syntes jeg hadde gjort en god jobb, der jeg stod å studerte dass-ringen. Jeg hadde i hvert fall smurt tjukt på!

På vei opp fra sjån traff jeg bestefar som var på vei nedover til sjån.

«Vorri hæn du da Ulmar»?

«Neppå sjån»

«Å ja»...

Det var da jeg begynte tenke.

Kanskje bestefar var på vei for å laus boksa?

Og kunstverket mitt hadde garantert ikke tørket enda.

Herre kjæmst aller i værden te å gå bra! Trøngt itj å værra medlæm i Mensa-klubben fer å skjønn det!

Jeg våget ikke å fortelle at jeg hadde holdt på med et stykke arbeid som kanskje var litt i gråsonen, for å si det på den måten.

Det var slett ikke sikkert bestefar oppdaget at der alt har en ende, var nymalt før han inntok sittestillingen for å få noe ut av livet.

Jeg synes jeg så for meg scenariet;

Bestefar med en grå ring, rundt en annen ring (som hadde en helt annen farge). Det kom til å bli et utbrudd, som ble registret på jordskjelvstasjonen på Vestlandet. Sikkert målt til 4-5 på Richters skala.

Æ va livredd, holdt på å pess mæ ut!

Det var en ting å gjøre, gå under jorda, og være der til kvelds.

Forhåpentligvis hadde jordskjelvet avtatt i styrke inntil da.

Så jeg gjorde det, gikk under jorda, bokstavelig talt.

Rett nedom fyret var det en stor kløft i berget som hadde originale navnet Mjøl-kista.

Der var man så og si oinner jola.

Det bars te å få fart på skankan å komma sæ dit!

Når æ la mæ i Mjøl-kista, helt daufærdig ætti ein spurt, som æ itj ha vorri i nerheita te å ha værsken før æller ætti, va klokka utpå ætti- meddan ein gong. Huss itj heilt nøyaktig...

Det var sommer, så jeg unngikk å få frostskader mens jeg lå i kista. De fleste er kald når de ligger der...i kista.

Å bli konfrontert med arbeidet jeg hadde foretatt nedpå sjån, så jeg ikke veldig lyst på.

Når jeg omsider våget å gå den tunge veien hjem, selv om det var lite med motbakker fra Suls-dalan til Kjegla, så føltes det tungt, veldig tungt.

Jeg var helt sikker på at det scenariet jeg hadde sett for meg nedpå sjån, hadde skjedd.

Og alt tydet på det, der jeg stod i kjøkkendøra, en smule skjelven.

Det stod nesten skrevet i panna på bestefar;

«No ha'n, (æ altså), foinni sæ ein målengs-boks igjænn!».

Det var vel ganske nær sannheten, rettere sagt, det var det.

Akkurat den dagen var jeg veldig glad for at bestefar var så snill.

Hvis ikke hadde jeg sikkert fått en ubetinget straffereaksjon for mitt ulovlig arbeid.

Hvor mange ganger han hadde gitt meg en 50-øring for å gå på Bua og kjøpe meg nåkka å ha oinner tainna, har jeg ikke tall på.

Men akkurat der og da, var det vel ikke det han tenkte mest på.

Det var garantert andre ting som var mer aktuelt å ta opp.

I den forbindelse kom han med noe velvalgte ord;

«Æ veitj itj kårr æ ska gjærra me dæ og derre påfonjan din! Det e itj ein teng du itj ha fonnji på neppå sjån no! Ainner ongan på Suln held dæ itj på sånn! Mor-di ha du gjort fårått fer læng sea! Far-din grui sæ te kvar gong hain kjæm heim tå sjøn. Han e glad fer kvar dag som går at'n sjer at sjån står! Det va rart at du itj måla dæ sjøl grå å, du ha vorri truan te det å du! Æ veit itj kåss æ ska få tå grå-malenga tå langoinnjer-boksa mi hæller!»

Han nævnt itj nå om einnan sin, mæn æ rækna med at det va spor ætti nå kjemikala der å.

Æ meint at det va da itj så stor ferskjell på kvit og grå.

Ha'n tænkt å gå neppå Bua å kjøp sæ siråpp i bære langoinnjer-boksa da?

Fantj det likast å tænk akkurat der og da.

Aller ha væl Taushet er gull kommi meir te sin rætt.

«Det ska bli læng te at du får pæng te å kjøp dæ gotteri, du trøng itj å spørr mæ hæller!»

Det tok ikke så lang tid.

2-3 dager etterpå var dagliglivet tilbake til normalen, æ åt på ein Pin Up-is.

Må si at jeg slapp ganske billig unna likevel.

Sjokoladeisen kostet 50-øre...