Ulmar Timannsvik, mimrer tilbake til fortidens påske:

Det er snart påske, årets lengste høytid.

Fra Misjonskirken i Norge, til Apolitiske Hellige Olgas Menighet i Den Russiske Ortodokse Kirke, markeres Jesu død og oppstandelse.

De lærde har aldri funnet ut hvilken dato Vår herre døde. Hvilken dag Han døde er langfredag, derom hersker det ingen tvil.

Vår tidsregning startet 24. desember i år null, da ble som kjent Jesus født.

Men som sagt, datoen Han ble født et en smule diffust ettersom Påsken er en «bevegelig» høytid, Jfr.; «Jul og St.-Hans står, påske og pinse går».

For ikke å si feil dato når Jesus døde, går det muligens å si «en gang utpå våren»?

(Er ganske sikker på at Vårherre har litt humoristisk sans).

Det som jeg gledet meg mest til i forbindelse med påska da jeg vokste opp var påskeleir, eller bare «Leir» som vi sa. Påskægg var itj oppfunnet på Suln når æ vaks opp, itj påskmarsipan hæller fer den saks skyld

Det kom unger fra steder som vi ikke visste fantes. Dette var lenge før noen hadde tenkt tanken på å finne opp Google.

Påskeleiren begynte onsdag før skjærtorsdag og ble avsluttet langfredags-kvelden i kapellet.

Da hadde vi vært gjennom hele påskeevangeliet fra skjærtossdan da Jesus lå på kne i Getsemane;

«Jeg glemmer ei, jeg glemmer ei, Jeg glemmer ei din ve Da jeg deg så i angst på kne Hist i Getsemane».

Via langfredan da Jesus ble;

 «Naglet til et kors på jorden henger under vredens torden himmelens herre og Guds Sønn. Selv den evig gode Fader ham i kvalene forlater, hører taus hans angst bønn»,

Til 2. påskedag da

«Påskemorgen slukker sorgen, slukker

sorgen til evig tid»

Når jeg tenker tilbake, var det en spesiell stemning på øya disse dagene. Det var bare en gang i året det var så mange nye ansikter å se. Andre dialekter også.

Det var vel ingen dirket språkbarriere, men enkelt lokal, veldig lokale uttrykk, var kanskje vanskelig å forstå med de med mer urban bakgrunn. «Borti skolin», måtte oversettes opptil flere ganger. «Rågummisjibaill» gikk det ikke an å oversette.

Det var litt spennende å bli kjent med jevnaldrende fra mer urbane strøk.

Deltakerne som ikke var fra Suln, ble innlosjert privat rundt omkring på øya.

Når sant skal sies, så var vel de fleste av ikke så veldig opptatt av det religiøse budskapet påskeleiren skulle formidle.

Veitjongan var i overtall av de som kom for å delta.

Vi var vel mer opptatt av dem, enn påskas egentlige budskap.

Noen av englebarna hadde sett lyset tidligere i live og blitt troende. Jeg var vel troende til lit av hvert, for å si det sånn.

Dugnadsånden på Suln når det var påskeleir var stor, spesielt blant kjærrengan.

De hadde ansvaret bor at deltakerne fikk god forpleining.

Når det gjaldt middag var sodd, og kjøttkake i brunsaus bestandig på menyen. Til dessert var sveskergrøt eller gelé.

En leier uten karbonade med grønn-erter var helt utenkelig.

Påfyll av åndelig føde fikk vi oppi kapellet.

Det er ei påske jeg husker veldig godt, ja det er ikke måte hvor godt jeg husker den. Men i ettertid tror jeg mamma husket påska 1966 enda bedre!

I 1966 var det VM på ski i Holmenkollen.

Gjermund Eggen, «Prisen fra Engerdal» vant 3 gull, og var større enn Gud og hvermann til sammen.

Han kunne blitt statsminister umiddelbart etter at han gikk i mål som 5-mils mester.

Folket gikk helt bananas, selv om de ikke visste hva det var.

De offisielle VM-genserne var veldig populære. «Alle» nord for Sinsenkrysset hadde en sånn.

Omsetningen av maskinstrikket vare var på størrelse med et brutto nasjonalt produkt.

Mamma strikket en sånn til meg. Satt med «bindinga si» til langt utover kveldene for at den skulle bli ferdig til påskeleiren skulle begynne.

Onsdag før skjærtorsdag kunne jeg iføre meg en flott hvit genser med sort mønster, og VM-emblemet sydd fast på sia tå brystet.

Det fleste har hørt om Langfredags-fjæra.

Det var nesten som å banne i kjerka å være i fjæra på søndager, og alle andre dager som var mer eller mindre hellig.

Langfredag på Suln var noe av det helligste man kunne oppdrive.

Som det går frem av navnet var dagen, og minst fjæra ekstra lang, eller stor om man vil.

Midt mellom langfredags salmen; Naglet til kors, og karbonade med grønn-erter borti skolin, kunne jeg ikke dy meg lenger, jeg bare måtte på en aldri så liten ekspedisjon i fjæra.

Når det var så stor fjæra var sjansen for å finne noe spesielt litt større.

Gamle målengspainn, tynjibain, små bætta tå armeringsjern, tårænska baillfesk, måddjhau, gamle sykkeldekk, grønn-krabbi, råtti-sild og ein å ainnan Åltustern.

De gangene vi var i fjæra, var det vanlig at vi brukte og klatter oinner sjå-an.

Om vinteren, når skreien hadde kommet, brukte kaillan å ta være på skrei-hauan.

Det kaltes for å tre hau.

De hengte hodene til tørk under sjån i en tynn jernstreng.

Fortoms-spikra var slått inn i omtrent kvar ein stolpi oinner sjån.

Det og en ny-strekka VM-genser var i grunn lite forenelig.

Jeg tror det var under sjån hass Alf Kula at katastrofen inntraff.

Det bars itj likar te einn at VM-gænsern me mæ inni vart setta fast i ein røstått firtomsspikar. Der vart æ hængan sammen med di ainner hauan.

Mulig det var ei vess likheit …

Å komma sæ laus tå ein stor spikar som ha fæsta sæ i ryddjen på ein ollgænser, var itj gjort i ei håndvænnjeng.

Akkurat der og da hadde det vorri ein stor fordel om æ ha vorri blekksprut, tænki da spesielt på arman hass. Enten det æller turnar.

Åge Storhaug vart forresten norsk mester i turn 14 gong i løpet tå sekstiåra.

Kåss'n fekk te det, når det e 10 år frå 1960 te '70 e fer mæ helt uferståeli.

Mæn det var derre firtomspikarn og VM- gænsern …

Kårr læng æ hålt på og bala fer å kåmma mæ laus, e itj æ sekker på, men borti skolin var karbonaden me grønn-ærter garantert oppeti fer længst.

VM- gænsern var krømpa betraktelig når æ ændeli kom mæ ned tå spikar.

Mytji tå garnet hång igjænn på spikarn. Sagt på godt norsk så va'n rækt opp.

Så satt æ der og grudd mæ te og komma heim åt a mamma, pappa å, fer den saks skyld. Ferrestn, itj rekti så my åt han …

Mæn æ koin no setta der hele tida hæller, sjøl om det var langfredan.

Æ ha aller brukt så lang tid från sjån hass Alf Kula og heim, fer og sei det sånn.

Det var om å gjærra å utsætt konfrontasjon så læng som mulig.

Da æ sto der i kjøkkendøra me ræstan tå VM-gænsern roint hæsjbeinet, dein var meir æller minner rækt opp, kom mamma me nån ord som æ ha hørt nån gång før;

Mæn kårr i Hærrens hellige navn (det var tross alt påske) ha du holdt på me no igjæn?! Æ bli helt fårått tå dæ!

Æ hussi godt på ræstn tå læksa som ho lest åt mæ å;

No ha æ setti dag og natt å strekka fer å få færdi gænsern din te påsk, og det første du gjær e å færra oinner sjåan å flækken tå dæ!

Det var en sannhet med modifikasjon;

Æ ha'n på mæ onsdan og skjærtossdan, og kom heim me'n like heil. Må ta med det som e positivt å.

Ræstn tå leirn ha æ på mæ ein jakki som ho ha strekka te påska førri året.

Sånn ein uten knappa som du hækta fast framom; krok og meli, æller nå sånt.

Jeg mener å ha sett det stått skrevet en eller annen plass;

Hvert menneske (individ) er unikt, og kan ikke erstattes av andre.

Lurer på om mamma og pappa hadde vært helt enig i det?

At det hadde vært mulig bytte meg ut med en som ikke var fullt så mye Emil.

Men som jeg har sagt, eller rettere skrevet tidligere;

det vart likar fer dæm ætti æ vart gift.

Da var den annen person som fikk en tung bør å bære, skal ikke nevne navn men hun var hitterværing, rettere sagt fra Fillan.

Men, som vi (så å si) alle vet, er Homo sapiens den arten som er mest tilpasningsdyktig på moder jord.