Jeg har fundert litt på dette med hvordan ungene leker seg i dag, i forhold til hvordan vi gjorde det i oppveksten.
Når jeg vokste opp var barnehage et ukjent begrep for de aller, aller fleste på Suln.
«Barnehagen» som vi hadde var enorm. Friluft-barnehage i megaklassen. Hele Suln, og skjærgården rundt øya var vår lekeplass.
Vi var ikke inngjerdet, og var ikke overvåket av 10-15 barnehageonkler og tanter, som skulle lære barna hvordan de skulle leke.
Lekestativer i alle utforminger og størrelse, sikkert EU-tilpasset alle aldersklasser, finnes så og si i alle barnehager.
Hvor kreative barn blir av dette, lurer jeg litt på …
Jeg gikk forbi en barnehage for en god stund tilbake, det var enda mens jeg bodde på Fillan.
Barnehagen var godt inngjerdet, så ikke ungene skulle ta seg en tur på egen hånd.
Hvis så hadde skjedd, kunne noen av de ansatte risikere å bli straffeforfulgt.
Ja, det har faktisk skjedd, at foreldre har anmeldt barnehageansatt, fordi en av ungene deres hadde beveget seg på egen hånd, utenfor gjerdet.
Trøste å bere mæ, for en forferdelig ting å gjøre! Det kunne jo endt i en katastrofe!
Man skal ikke se bort fra at det hadde kommet en artikkel i Hitra-Frøya;
«Barnehageunge på ville veier. Kom seg usett på den andre siden av gjerdet.»
Det ble slått full katastrofealarm, politi, brannvesen, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Heimevernet, Frivillighetssentralen og Fillan NKS, satte umiddelbart i gang en storstilt leteaksjon, med bistand fra 330 skvadron på Ørlandet.
Hvis en slik hendelse hadde skjedd i Fillan, måtte etter all sannsynlighet de ansatte fylle ut et avviksskjema, som kunne dokumentere denne usedvanlige livsfarlige hendelsen.
Dato, klokkeslett, hva slags klær hadde ungen på, når ble det sist inntatt et måltid, og var det noen hendelse i forkant, som kunne tilsi at ungen kunne utsette seg selv for en så farlig adferd.
Men nok om det …
Tilbake til den dagen jeg passerte barnehagen.
På andre siden av gjerdet satt det 2-3 smårollinger og lekte seg i en sandkasse.
Unger er befriende snakkesalig, og er ikke redd for å spørre om ting de lurer på.
En av de små kom med følgende spørsmål til undertegnende;
– Heite du da?
– Æ heiti (Sulværengan sei heiti) Ulmar
– Det va eit rart navn, ingen som heite det!
– Jau, hælt sekkert, æ heiti det.
– Heite meir da?
– Ulmar Johnny ...
– Kåffer sa du itj det me ein gong da?
Jeg fikk visse assosiasjoner om hvordan vi lekte i min barndom, da jeg så hvilke lekestativer, og hvor organisert leken til disse barna var.
Om det er til det beste for barna, er jeg ikke så helt sikker på, det er mange meninger om dette. Og for å si det sånn, jeg har min mening.
De ansatte i barnehager har sine lover og regler å forholde seg til, og de gjør helt sikkert sin jobb så godt de bare evner, all ære til dem.
Jeg vokste opp på Suln på '60-tallet.
Vi hadde ikke ferdigmonterte klatrestativ.
Vi fant andre alternativer. Klatter oinner sjåan for eksempel, var mest spennende, selv om det var stor sjanse fer at du flækt soinn boksræva, eller strekkajakki vart rækt opp i en røstått 4-toms-spikar.
Vi brukte naturen, og andre ting, som det var store muligheter for få et skrubbsår eller fem, og «Donald Duck-kuler» i alle regnbuens farger.
Det ga en viss status. Her var det en som våget det meste. For så vidt så gjorde vi det … våget det meste.
De aller fleste tar lærdom av sine opplevelser i livet.
Det finnes hederlige unntak, skal ikke nevne navn ...
Jeg tror barn tar lærdom av å være i nærkontakt med naturomgivelsene.
Det er en viktig del av erfaringene som barna skal gjøre.
Man må bare akseptere at noen ganger faller et barn, og brekker en arm eller en fot. Armen eller foten vil jo leges, uten at det blir alvorlige senskader av det. Sånn er det i de fleste tilfellene.
Det å oppleve skrekkblandet fryd er en viktig del av barndommen.
Hvis de skal bli i stand til å vurdere hva som er farlig, og bli i stand til å takle utfordringer senere i livet, må de tørre å utfordre farer i barndommen, innen rimelighetens grenser.
Samtidig er det viktig at barna opplever mestringsfølelse når de overvinner ting som i utgangspunktet ser uoverkommelig ut.
Nå skal det legges til, at disse såkalte rimelighetens grenser kunne være veldig vanskelig å oppdage i visse tilfeller. Og det hadde ikke noe å gjøre med at synet var dårlig.
Og det var en del C-momenter vi utførte, som i dag hadde blitt karakterisert som livsfarlig lek.
Sannsynligvis hadde våre foreldre blitt straffeforfulgt på grunn av barnemishandling, og vi hadde sikkert blitt sendt på ett eller annet barnehjem.
Når det ble storm, og det var det rett som det var på Suln, så pleide vi å utfordre naturkreftene oppå Sulshaugen, ved fyret.
Det forgikk på den måten at vi vrengte jakken over hodet, tror forresten det var en vindjakke, og la oss på vinden.
Ofte fikk vi vel mye luft under vingene, og tok en baklengs salto. Møte med moder jord kunne av og til bli litt ublidt, og kunne i noen tilfeller medføre blodige skrammer, uten at det fratok oss lysten til å utfordre søvæsststormen igjen.
Mange ganger det ble behov for noen plasterlapper også.
Av og til så jeg ut som en vannredende reklame for Norgesplaster.
Det var ikke uvanlig at sjøisen la seg i Osn da jeg vokste opp. Og den kunne bli flere centimeter tykk.
Når det ble mildvær, så sprakk den opp, og ble til store isflak.
Perfekt å ta seg en aldri så liten sæggeltur på. Utstyr med eit kassabord, eller fjøl tå et eller annet slaget, staket vi rundt på isflaket i Osn. Rene polekspedisjonen.
Aldri har vel uttrykket Løkka va ber einn ferstainne, kommet mer til rett enn ved en sånn ekspedisjon!
Det var ikke så sjelden at stævlin inneholdt anselig mengder med sjøvatn som holdt 2-3 varmegrader, uten at seilasen ble avsluttet av den grunn.
Da jeg kom hjem, vart stævlin tatt av fotan, og ble nesten ble lagt oppå Tehængarn i kjøkkenet, fotan altså, for å tin opp blårfrossi ter.
Det var da torturen startet. Blodomløpet fant det for godt å starte opp igjen.
Smætti dæ, det va ondt! Men heldigvis, det meste er forbigående her livet.
Ættikvart va tern så varm, at det vart svimærka på balatummen når æ gjekk over kjøkkengolvet ... vesst du såg godt ætti.
Vi vokste opp på en øy som ligger nesten ute i Norskehavet.
Da måtte nødvendigvis fjæra, sjøen og robåten bli en del av vår lekeplass.
Jeg kan ikke huske at jeg fikk noe forbud mot å være nede i fjæra, eller ombord i hønbåten, unntatt om søndagene. Men vi fikk lurt oss til en tur de dagene også.
Vi lærte oss tidlig å ro, og det å være ombord i hønbåten eller færingen.
Det var kanskje flaks at vi enkelte ganger ikke forsvant over ripa, men jeg tror det handlet like mye om erfaring, og det å være vant til å være i båt.
Redningsvest hadde vi ikke hørt om en gang, langt mindre iføre oss en.
Jeg tror faktisk ikke så mange feskaran hadde redningsvest ombord i båten heller.
Og hvis det fantes en sånn en ombord, lå den som regel under dekk.
Det eneste jeg husker, om det å ivareta sikkerheten til sjøs, var at de litt større båtene hadde et livbelte hengende på siden av rorhuset.
Når vi va ut å feska, hadde vi selvfølgelig en tollkniv om. Fesken skoill bløggas, og gjæras opp.
Hvis man i dag lot en 10-åring holde på med tollkniv, enten for å smi på ein trebit, eller gjærra opp fesk, så hadde vedkommende som hadde gitt tillatelse til det, blitt tiltalt «for ulovlig omgang med særlig farlig redskap, under særdeles skjerpende omstendigheter», som det heter.
Men jeg kan ikke minnes at noen ble fengerlaus «etter omgang med særlig farlig redskap».
Det handlet om at våre foreldre lot oss få lære ting, som vi kunne ha bruk for senere i livet. Mye her i livet handler om erfaring(er), både på godt og vondt.
Jeg tør påstå at en 10-åring på '60-tallet, var mer «oppfinnsom» enn hva tilfellet er i dag.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på det, og hva det skyldes.
Det er jo helt utrolig at vi klarte oss uten, mobiltelefon, bærbar pc, nettbrett, eller andre trådløse duppe-dingser.
Men vi vokste da opp tross fravær av slike teknologisk «leketøy».
Og under over alle under, i dag sitter også jeg og skriver på en såkalt Laptop.
Verden har gått fremover …