Jeg skriver dette fordi mange opplever vonde ting i dagliglivet på grunn av en mer eller mindre usynlig sykdom.

De fleste som har disse plagene kan i utgangspunktet kan se frisk og rask ut.

Angst og depresjon synes ikke.

Disse blir lett kategorisert som snyltere og arbeidssky. At de i tillegg ikke klare å holde på med fysisk aktivitet på gode dager, sier alt om hvor late de er.

Eller noen som sliter har kanskje fått høre via andre;

«Tenk det, vedkommende er ikke i jobb, men trene klarer hun/ han» (Det heter av en eller annen merkelig grunn hen nå, forstå det den som kan).

Kanskje er det deres form for medisin for å komme seg gjennom livet. Tenk litt på det.

De er lette å gjemme seg, bak et tilgjort men pent smil, "ja det går så bra så".

Dessuten følger det et digert stigma med å være psykisk syk. Vi har faktisk ikke kommet lenger enda.

Man skammer seg, skammer seg over alt man ikke orker, skammer seg for ikke å klare å jobbe, skammer seg hver gang noen spør hva du jobber med, skammer seg når man ser hvor effektive andre mennesker er.

Skammer seg over at de får sin tilmålte støtte fra NAV. «NAV’er er nesten som et skjellsord å regne. Jeg tror de aller, aller fleste som er avhengig av NAV for at de i det hele tatt skal klare å forsvare sine økonomiske forpliktelser ønsker å være i en slik situasjon selv. Det er bare sånn at noen må ty til støtte fra det offentlige fordi deres helse tilsier at de ikke kan være ute i arbeidslivet.

Onde tunger» har fått det for seg at det er «lukrativt» å motta uføretrygd. For å si det sånn; NAV utbetaler verken aksjeutbytte eller bonuser.

Å skamme seg forsterker depresjonen. De aller fleste føler seg ikke lykkelig hele tiden.

Å ha det som et mål i livet tror jeg blir veldig, veldig slitsomt. Ingen lever et helt liv uten en eller form for motgang.

Men det er langt fra å føles seg bra til å bli helt handlingslammet av angst og depresjon.

Jeg tror ingen av de som sliter med psykiske plager har som mål å bli lykkelig, men å ha det så bra som mulig, ut i fra sin egen situasjon er godt nok for dem.

Det skal så lite til for at de føler seg sett.

Et lite nikk er ingen stor handling, men du verden så stor hjelp dette kan være for noen. «Noen vennlige ord kan gjøre under» pleide pappa å si.

Om ikke under, så kan noen velmente ord være den store forskjellen for noen.

De som er psykisk syke har det ekstra vanskelig slik som situasjonen i verden er nå.

Alt det negative som korona krisen fører med seg blir forsterket.

Det som før kunne være til en viss grad håndterlig for dem, virker nå helt uoverkommelig.

Humor kan være til en viss hjelp for de som sliter psykisk.

Er man inne i en dyp depresjon, tror jeg det er liten sjanse for at de «flirer sæ i hjæl». Og det er helt forståelig.

Vet du om noen som sliter ekstra mye ta kontakt med dem.

Ring, send en SMS, eller ta kontakt via sosiale medier. Ingen av disse er i karantene.

Ta vare på hverandre, det er det beste vi kan gjøre!